Optimisten sier som kjent at flaska fortsatt er halvfull, mens pessimisten vil klage over at den allerede er halvveis tømt. Hvor lenge kan egentlig Den europeiske sentralbanken ESBs gigantiske støttekjøp av euro fortsette? De kjører på overtid allerede.
Det er ikke spesielt kontroversielt å hevde at det økonomiske systemet før eller seinere vil bli innhentet av en krise. Noen økonomer roper ulv hele tiden, om ikke for annet, så for å bli de første som får rett. Det relevante spørsmålet er når, og hvor dypt det økonomiske tilbakeslaget blir.
EU har oppnådd visse økonomiske resultater de siste 5 år. Ca. 2 pst. er ingen overveldende årlig vekst, men nok til at antallet registrerte ledige ifølge Eurostat er falt fra en topp på over 26 millioner i 2013 til ca. 18 millioner i dag. Det er likevel 2 mill. flere enn da ledigheten var på bunn i 2008. Omtrent samme kurve gjelder for euro-området.
Også prosentvis har registrert ledighet sunket merkbart, men den er fortsatt på nesten 9 prosent i euroområdet og over 7 prosent i hele EU, mens den har falt til vel 4 prosent i USA og under 3 prosent i Japan, fortsatt ifølge Eurostat.
Store deler av EU-området har vært tynget av en enorm, ukontrollert masseinnvandring fra Midtøsten og Afrika. Importavhengigheten av energi går fra vondt til verre. EUs medlemsland importerte allerede i 2015 i snitt 90 pst. av sitt oljeforbruk, og 70 pst. av gassforbruket, og andelen har bare fortsatt å øke. Så hvorfor har økonomien gått i riktig retning en periode?
Hovedårsaken er det som før i tida ble kalt å la seddelpressene gå. I dag består som kjent størstedelen av pengeverdien av elektroniske impulser i finanssystemenes dataservere. Den som har fullmakt til å trykke på eurotegnet heter Mario Draghi og er sjef for ESB.
De første signalene om støttekjøp av euro kom allerede ved inngangen til 2015. ESB startet sitt ekspanderte program for oppkjøp av statsobligasjoner, på engelsk quantitative easing, sommeren 2016. Siden da har det gått unna, med 60 milliarder euro og mer til – pr. måned! Etter dagens kurs blir det vel noe sånt som 4-5 norske statsbudsjett på årsbasis.
Opprinnelig var ESBs QE-program tenkt avsluttet ved årsskiftet, men sjøl disse gigantiske gjeldsbergene har ikke greidd å øke inflasjonen i EU til 2 prosent, som er målet. En inflasjon som tilsvarer 1,3 pst. på årsbasis i euroområdet i januar er i så måte nedslående. Hvorfor er et inflasjonsmål viktig? Kortversjonen er at en gjeldsøkonomi er avhengig av en viss inflasjon for ikke å klappe sammen. Noe skal betale rentene, sjøl om de for tida er svært lave.
Dermed kom det allerede sist sommer meldinger om at programmet bare skulle halveres til 30 mrd. euro i måneden fra januar 2018. De siste signalene fra ESB er at programmet fortsetter på dette nivået ut september – eller så lenge det er behov for det. Det åpnes til og med for at pengekranene kan skrues opp igjen.
– ESB selv skjønner at de ikke kan holde på med dette veldig mye lenger, sier sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i Sparebank1 Markets til NRK.
Men eurokratene tør ikke annet, av frykt for konsekvensene. For folk flest er inflasjonsmål og utsiktene til børskrasj relativt hypotetiske problemstillinger, sjøl om de såkalte ansiktsløse investorene (bl.a. pensjonsfond) gjør også oss vanlige dødelige mer utsatt for børssvingninger enn mange er klar over. Pluss arbeidsplassene, naturligvis, men der er ikke et børsrally den beste målestokken.
Økt lånerente oppleves i langt større grad som en trussel mot personlig økonomi, ikke minst i et land som Norge hvor en husstandsgjeld på 4-5 millioner kroner dessverre ikke lenger er et særsyn. Det mumles allerede om renteøkning i finanskrokene, både i EU og i USA, men foreløpig er det mest blitt med praten. Logikken er at færre penger i omløp vil øke prisen på de som er igjen.
Da min kone og jeg på slutten av 1980-tallet etablerte oss som småbarnsforeldre i en pent brukt rekkehusleilighet, fikk vi den forrige norske bankkrisa midt i trynet. Renta på huslånet i daværende Postsparebanken, som var i ferd med å bli overtatt av DnB, økte til 13 prosent på det verste. Et billån rundet 20 prosent. Bankene ble overtatt av staten, og det var like før folks sparepenger gikk fløyten. Vel, vi overlevde.
Og så ille blir det neppe. Men det er kanskje lurt å se over låneporteføljen?
De første myntene var verdt sin vekt i edelt metall, sølv eller gull. De hadde en egenverdi. En monetær krise kunne bestå i at potentater med økonomiske problemer begynt å blande inn eller slå mynt av mindreverdig metall. Det sies at eksperter kunne bedømme en mynts ekthet bare ved å bite i den. Så kom papirsedlene. De har null egenverdi, og forutsetter hundre prosent tillit til utsteder.
Der er vi nå. Systemet krever tillit for å kunne fungere.
(Innlegget er tidligere publisert på Oljekrisa.no, og er gjengitt her med forfatterens tillatelse)