I sin epokegjørende bok «Det internasjonale gjennombruddet» setter Terje Tvedt et meget verdifullt fokus på hvorfor og hvordan u-hjelpen oppsto og utviklet seg. Men ett aspekt mangler: U-hjelpens virkning på mottakerne. I 1960 fikk jeg jobb i Nord Nigerias vegvesen (Ministry of Works) og ble der i fire år. Siden arbeidet jeg for det norske firmaet Norconsult i noen år i Uganda, Tanzania, Somalia og Malawi. Slik opplevde jeg Afrikas store frigjøringsår 1960 på nært hold, og siden oppstarten på u-hjelpsepoken. Etter at kampen for uavhengighet var vunnet, ønsket kontinentets nye ledere slett ikke u-hjelp. De hadde ikke blitt frie for å spise smuler fra de rikes bord. De ba om «trade not aid» – handel ikke hjelp. De ville ha adgang til den vestlige verdens markeder for sine varer og så bygge seg opp gradvis, slik Japan hadde gjort, og slik Kina da var i ferd med å gjøre.
Men det hørte ikke europeerne, og slett ikke skandinavene på. Dertil var entusiasmen for å stå fram som hjelpere for disse stakkars folkene i Afrika altfor stor. Gloriepussing så det suste! Snart ble det å ta imot for fristende for Afrikas nye ledere. Virkningen var ødeleggende. Når de ville få til noe ble ikke lenger spørsmålet: «Hva kan vi gjøre for å få til dette?», men «hvem skal vi nå be om hjelp?» Stå-på viljen fra frihetskampen ble erstattet av tiggermentalitet.
Korrupsjon har alltid vært et problem i Afrika. I kjølvatnet av u-hjelpen vokste den eksponensielt. I dag er den helt ødeleggende utover hele kontinentet. Et eksempel: I Nigeria ble det for en tid siden avslørt at en av landets ledere hadde kanalisert noe sånt som 4 milliarder dollar ned i egne lommer, midler som skulle ha vært brukt i kampen mot Boko Haram!
Konsekvensene av det vi driver med i Afrika har aldri vært noe sentralt tema i Norge, heller ikke i Stortinget. Der har de stort sett nøyd seg med å krangle om hvem som var villig til å gi mest, og der skulle selvfølgelig Kr.F. alltid ligge et hestehode foran de andre. Dette er helt uverdig for oss nordmenn og ødeleggende for Afrika.
Noen snakker nå om en Marshallplan for Afrika. Marshallplanen for Europa varte fa 1948-52. Det vil si i fire år. U-hjelpen har snart holdt på i 60 år. Dersom Marshallplanen for Europa hadde holdt på like lenge, ville virkningen åpenbart ha vært helt ødeleggende. Når skal vi få litt realisme på dette området?