Italia er blant landene i Europa som har lidd mest av etterdønningene av den globale finanskrisen og den kontinentale eurokrisen. Landets økonomi har aldri kommet seg helt på fote igjen, og sliter fortsatt med store strukturelle problemer uten enkle løsninger. Italia er også blant landene i Europa som har størst utfordringer i innvandringsspørsmålet. Landet er på frontlinjen i den europeiske flyktnings- og migrasjonskrisen – en komplisert situasjon som heller ikke lar seg enkelt løse. Resultatet av myndighetenes maktesløshet ovenfor disse problemene er at den generelle misnøyen sprer seg fort i befolkningen, og nærmer seg nå det punktet hvor dagens politiske status quo ikke lenger kan opprettholdes.
Mens de tradisjonelle «statsbærende» partiene Partito Democrático (sosialdemokratene) og Forza Italia (Høyrepartiet ) har rast i oppslutning siden 2008, vokser EU-skeptiske, innvandringsskeptiske og anti-etablissement protestpartier stadig. Høyresiden lekker først og fremst stemmer til italienske nasjonalister og nasjonalkonservative krefter manifestert i partiene Fratelli d’Italia (brødre av Italia) og La Lega, mens venstresiden i større grad mister stemmer til den kvasi-revolusjonære femstjernebevegelsen (Movimento 5 Stelle – M5S).
Selv om alle protestpartiene i stor grad har lagt seg på en EU- og innvandringsskeptisk retorisk linje, er det store forskjeller dem imellom. Mens de to førstnevnte partiene ønsker å operere innenfor det nåværende italienske politiske institusjonelle rammeverket for å nå sine politiske mål, er ikke dette tilfelle for M5S. Dette er et parti som ønsker å gjøre fullstendig om på Italias politiske institusjoner og økonomiske organisering med løsninger som borgerlønn og direkte demokrati.
Det er to forskjellige trolige utfall av valget – at M5S vinner valget og former regjering eller at en koalisjon mellom høyrepartiene (Forza Italia, La Lega og Fratelli d’Italia) tar makten. Per dags dato leder M5S på meningsmålingene og det er ikke usannsynlig at partiet kommer til å få regjeringsmakt hvis det vinner valget den 4. mars – med eller uten en junior koalisjonspartner. Det andre alternativet er at en koalisjon mellom høyrepartiene ledet den gamle ringreven Silvio Berlusconi, tar makten.
Begge utfall vil uansett trekke Italia mot mer EU- og innvandringsskeptisisme, og det er mye usikkerhet knyttet til hvordan finansielle markeder vil reagere. Valget i Italia kan derfor bli skjebnesvangert for EU og Europa. Italia er eurosonens tredje største økonomi, og politisk ustabilitet som følge av valget kommer til å få uheldige konsekvenser for hele Europa.
Fra krise til krise til krise
Siden 2008 har Italia gått fra den ene krisen til den andre, og det virker fortsatt ikke som det er noe lys i enden av tunellen. Ikke bare er Italia blant de europeiske landene som ble hardest rammet av finanskrisen og den påfølgende eurokrisen, men landet er også i fronten for den europeiske flyktnings- og migrasjonskrisen. Dette er en ikke-bærekraftig situasjon som tærer på landets ressurser.
For Italia er ikke de dype økonomiske sårene som finanskrisen og eurokrisen påførte landet ferdiggrodd. Tallene taler for seg selv: I dag er landets økonomi fortsatt mindre enn i begynnelsen av 2008. Landets brutto nasjonalprodukt (BNP) er fortsatt bare 94 % av nivået det var før finanskrisen skylte over verdens finansmarkeder og infiserte Italias realøkonomi. Dette korresponderer til en økonomisk kontraksjon på 6 % på over 10 år, sammenlignet med en 5 % vekst i eurosonen generelt. Som en konsekvens av denne vedvarende lave økonomiske veksten, har Italias samlede statsgjeld eksplodert. I dag er den er på svimlende 132 % av landets BNP, opp fra 102,4 % 5 i 2008 – nest størst i Europa, bare slått av Hellas.
Den negative økonomiske utviklingen gjør at fattigdommen vokser raskt. Landet har en av Europas aller høyeste arbeidsledigheter på 10,8 %, samt en ungdomsledighet på rundt 20 % – den høyeste i Europa. Ifølge det offisielle italienske statistikkbyrået Istat fantes det hele 4,7 millioner italienere som levde under EUs fattigdomsgrense i 2016, opp 3 millioner fra 2008 – hele 7,7 % av befolkningen.
Italienere skylder først og fremst på interne forhold for sine økonomiske problemer. Italienske politiske institusjoner er gjennomsyret av korrupsjon og nepotisme, og kaster en lang skygge over landets økonomiske velvære. Men også EU har måttet tåle hard medfart i italiensk politisk offentlighet. Som mange andre europeiske land, får EU mye av skylden for den negative samfunnsmessige utviklingen og det har derfor vokst frem en sterk anti-europeisk bevegelse i det italienske politiske landskapet – på begge sider av det politiske spektret. Flere og flere italienere skylder på EU og euroen for Italias økonomiske utvikling etter introduksjonen av den europeiske fellesvalutaen i 2001.
Italia er også en av landene som har vært mest utsatt i den europeiske flyktnings- og migrasjonskrisen. Grunnet landets sentrale geografiske posisjon i Middelhavet, har det lenge vært et hoved-mottaksland for flyktninger- og migranter fra Midtøsten og Afrika som ønsker seg til Europa.
Gitt Dublin-avtalens provisjoner som stipulerer at flyktninger bare kan søke om politisk asyl i EU i medlemsstaten hvor de først ankommer, har det hopet seg opp med flyktninger- og migranter Italia. Landet kan telle omkring 600 000 ankomster til landet bare i løpet av de 4 siste årene – i snitt 150 000 ankomster i året. Det er lite som antyder at utviklingen kommer til å snu med det første uten større reformer i EUs asylordninger.
Selv om Italia ved flere anledninger har spurt EU og landets europeiske partnere om hjelp til å håndtere problemet – både i form av en reform av Dublin-avtalen og økonomiske hjelpemidler – har Italia i det store og det hele måttet håndtere disse flyktnings- og migrasjonsstrømmene på egenhånd. Den gjennomsnittlige italieneren føler seg således forlatt av EU og mener at unionen har gitt landet minimalt med hjelp for å håndtere den prekære situasjonen. Dette har naturligvis ergret den italienske befolkningen.
Etablissementet rakner
Da krisene ble en permanent del av den italienske politiske hverdagen, begynte det politiske etablissementet å slå sprekker. Problemene har vært mange og de etablerte partienes politikk har ikke klart å ta tak i dem på en tilfredsstillende måte. Resultatet er at frustrasjonen hos den gjennomsnittlige italieneren mot de etablerte politiske partiene har vokst voldsomt i omfang.
Dog med litt forskjellige innpakninger i form av navnebytter og mindre variasjoner i politiske plattformer, har italiensk politikk hovedsakelig vært dominert av to statsbærende partier siden Sovjetunionens fall. I dag heter partiene Partito Democrático (PD) og Forza Italia (FI). Disse partiene står på forskjellige sider i den tradisjonelle venstre-høyre politiske aksen, men deler mange viktige fellestrekk for mange italienere.
Partiene symboliserer nemlig en fortid basert på en ikke-bærekraftig politikk farget av korrupsjon, nepotisme og økonomisk vanstyre. De representerer også den pro-europeiske og sosialliberale fløyen i italiensk politikk – på tvers av det ideologiske spektret. Begge partier er sterkt pro-EU, pro-euro og har alltid støttet dypere europeisk integrering. Gitt italienernes frustrasjon med fortidens korrupte politikere, samt EUs maktesløshet i møtet med økonomiske kriser og unionens fatale håndtering av flyktningskrisen; har disse partiene mistet troverdighet hos italienere til det punktet hvor velgerne rømmer dem i hopetall.
Utviklingen siden valget i 2008 har således vært meget uheldig for det italienske politiske etablissementet. Både FI og PD har rast i oppslutning siden de kroniske krisetilstandene bet seg fast i det italienske politiske landskapet. I valget 2008 fikk partiene henholdsvis 37,38 % og 33,18 % av stemmene. På en meningsmåling datert 16. februar 2018 får PD 21,3 % oppslutning, mens FI ligger på rundt 15,9 % – en dramatisk nedgang.
Veksten av protestpartier
I takt med at problemene har tårnet seg opp for landet, har de etablerte italienske partiene vist seg å være fullstendig uskikket til å ta tak dem på en tilfredsstillende måte. Resultatet er at tilliten til landets tradisjonelle politiske elite har svunnet hen, og at italienere viser ryggen til de etablerte partiene. Protestpartiene La Lega og Fratelli d’Italia på høyresiden og Movimento 5 Stelle på venstresiden vokser voldsomt i oppslutning – fra et samlet resultat på 10,43 % i valget 2008 til en svimlende samlet oppslutning på 46,1 % på meningsmålinger datert 16 februar 2018.
Fra å være et mindre støtteparti for Forza Italia, har La Lega blitt nesten jevnstore med sin tradisjonelle senior koalisjonspartner. Det har således fått en større plass i det italienske offentlige rom. Partiet er tidligere kjent som Lega Nord – grunnlagt i 1991, og har tradisjonelt hatt som kjernesak å omgjøre Italia til en føderasjon for å gi større politisk og økonomisk autonomi for Italias rike nordlige provinser. I senere tid har partiet omgjort sin profil til et innvandringsfiendtlig og EU-skeptisk parti for alle italienere.
Fratelli d’Italia er et innvandrings- og EU-skeptisk nasjonalkonservativt parti som ikke skiller seg fra La Lega i noen stor grad. Det ble grunnlagt i 2012 da italienske nasjonalististe krefter samlet seg for å danne et nytt parti. I dag har det rundt 5 % oppslutning i meningsmålinger i forkant av valget.
Selv om de to overnevnte partiene representerer «protestpartier», er det først og fremst innvandringsspørsmålet og EU-skeptisisme som driver dem frem. De har gått til valg som en del av en høyrekoalisjon ledet av Berlusconis Forza Italia. De føyer seg således i rekken av europeiske partier som ikke nødvendigvis ønsker en komplett omveltning i selve de politiske beslutningsmekanismene i sine respektive hjemland. De vil heller begrense innvandringen i størst mulig grad og hindre utviklingen av en supranasjonal europeisk superstat ved å jobbe innenfor dagens italienske institusjonelle politiske rammeverk.
Men dette er ikke tilfellet for protestpartiet Movimento 5 Stelle (M5S) – grunnlagt i oktober 2009. M5S er mer en revolusjonær politisk bevegelse enn et tradisjonelt politisk parti. Det er først og fremst en bevegelse som ble født ut av italienernes trøtthet av korrupsjonen til den politiske eliten. Selv om sakene det fronter ofte sammenfaller med venstresidens ideologiske preferanser, skiller det seg ut på en rekke andre områder. Det er for eksempel relativt innvandringsskeptisk og sterkt kritisk til EUs nåværende beslutningsmekanismer.
Det som ligger M5S’ hjerte nærmest er ønsket om å fullstendig forandre Italias politiske kultur, økonomiske regime og politiske beslutningsmekanismer. M5S vil innføre radikale idéer som borgerlønn og direkte demokrati gjennom å stemme på enkeltsaker på internett. Bevegelsens budskap ønskes i stor grad velkommen av italienerne. Fra å i det helle tatt ikke eksistere i valget i 2008, ligger det nå an til å bli Italias største parti i valget 10 år senere med en oppslutning på 26,3 % av stemmene.
M5S på den ene siden og La Lega og Fratelli d’Italia på andre siden har store politiske forskjeller, men felles for dem er at de er imot innvandring og EU-skeptiske i mye større grad en de etablerte partiene. Italienere har således gått fra å være en av EUs mest ivrige tilhengere til noen av de mer EU-skeptiske i hele Europa. I 2018 ser bare 40 % av italienerne på EU som en positiv ting, ned fra 65 % i 2008.
2018 – mulige utfall
For øyeblikket er det veldig mye usikkerhet knyttet til utfallet i det italienske valget, men en ting er så sikkert som det kan bli. Ingen av partiene kommer til å få en oppslutning på 40 % som ville ha gitt dem muligheten til å regjere på egenhånd.
M5S blir etter all sannsynlighet det største enkeltpartiet, men den høyre-vridde koalisjonen bestående av Forza Italia, La Lega og Fratelli d’Italia (og et mindre kristendemokratisk parti ved navn Noi con l’Italia) har størst total oppslutning. Venstresidens koalisjon har ingen mulighet til å vinne valget ifølge siste meningsmålinger. Det blir derfor enten M5S eller høyre-koalisjonen som kommer til å ende opp med regjeringsmakten.
Ved siste valg i 2014 ble M5S også det største partiet, men de etablerte partiene gikk sammen for å stoppe dem fra å overta regjeringskvartalene. Gitt den dramatiske nedgangen i oppslutningen til de etablerte partiene, er det absolutt ikke sikkert at de klarer å få det til denne gangen. Oppnår M5S regjeringsmakt, kommer det til å bli en aldri så liten revolusjon i Italia. Vinner høyrekoalisjonen kommer høyrevinden som blåser over kontinentet til å befeste seg i nye områder. Begge utfall kommer garantert til å påvirke Norge og Europa i tiden fremover.
Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Italian elections and the European prospective.
Wikipedia. Democratic Party (Italy)
Wikipedia. Elections in Italy.
Opinion polling for the Italian general election, 2018
TheLocal.it. Italy has EU’s highest level of youth unemployment, study shows. 18. juli 2018.
Politico. Naomi O’Leary. How Italy turned Euroskeptic. 19. desember 2017.
Reuters. Rising poverty gnaws at Italian social fabric as elections near. 20. februar 2018.