På Resett har vi publisert et par innlegg som har beskrevet uttalelsene til en svært medieeksponert norsksomalisk 20-åring. Sumaya Jirde Ali kom til Norge seks år gammel og vokste opp i Bodø. Hun har en spalte i Klassekampen, har fått utgitt en diktsamling og er ofte invitert til NRK. Blant annet fikk hun konfrontere Sylvi Listhaug på NRK Debatten.
Jirde Ali signaliserer at hun er islamist. Hodeplagget dekker alt hår, det er en konservativ form for hijab. Et gjennomgangstema i det hun skriver og snakker om er utfordringene ved å være muslim og bære et synlig symbol på det i Norge. Man møter stadige fordommer og blir diskriminert. Sumaya har imidlertid ikke tenkt til å akseptere denne «motviljen» blant nordmenn. Hennes spesiale er å påpeke vanskelighetene man møter som mørkhudet og muslim. Og det gjør hun med bravado. Hun er en sterk stemme som «krever».
Stor plass i norsk offentlighet er belønningen hun har fått for den aggressive og selvhevdende fremtoningen. Hun har ingen frykt eller ærefrykt i møte med norske autoritetspersoner. Hun avkrever svar med den største selvfølgelighet. Jeg har selv opplevd å bli stilt skolerett av Sumaya på Facebook. Jeg hadde værsågod å svare når hun – Sumaya – stilte et spørsmål om hva jeg mente.
I et vanlig sosialiseringsmønster selv i egalitære Norge ville en slik fremgangsmåte blitt betraktet som respektløst og frekt. Og det simpelthen bare på grunnlag av aldersforskjeller. Men flere andre forhold spiller inn på den effekten hun har. For Sumaya blir «beskyttet» av nettopp sin unge alder, og at hun er kvinne, mørk i huden og også at hun er muslim. Disse fire faktorene i kombinasjon gir henne så å si fripass til å provosere og kritisere. Hun er «det perfekte offer» i krenkelseshysteriets tidsalder. Tar man til motmæle gjør man nærmest et overgrep mot en ung kvinne, og i tillegg kan man lett beskyldes for å være rasist eller «islamofob».
Venstresidens kalkyle
Sumaya Jirde Ali er da også rask til å innta offerrollen når hun blir kritisert. Nå senest er det Resett som ble innklaget til PFU. Og hun får stor støtte fra et unisont kor av kommentatorer i de etablerte mediene. Maken til «ufinheter» skal man ha seg frabedt om en prisvinnende ung innvandrerkvinne og samfunnsdebattant. I det narrativet som utspiller seg er Resett «monsteret» som går til angrep på det perfekte offer. Men bak offeret står altså hele etablissementet i Norge, det vil si den virkelige makten. Slik sett er «offeret» bare en brikke i et større spill.
Men det er vel også det som er det bemerkelsesverdige med hele fenomenet Sumaya Jirde Ali. Hun blir løftet frem på gullstol av et segment av etablissementet i Norge. De kan ikke få nok av denne påståelige, unge og kvinnelige islamisten. Hun er et «funn».
Man må bare forsøke seg på en tentativ analyse en slik absurditet. Trolig starter det hele med at hun er nettopp ung og kvinne. Dette har alltid vært venstresidens akilleshæl når det gjelder islam. Den virker kvinneundertrykkende og også patriarkalsk. Men Sumaya er jo nettopp et eksempel som motbeviser det. Her har vi en frekk og selvhevdende kvinne i hijab! Eureka! Det er altså ikke noe som er så galt med islam at det ikke kan være kompatibelt med vestlige verdier.
For de sterkt troende norske multikulturalistene på venstresiden er Sumaya derfor verdt sin vekt i gull, spesielt i disse tider hvor de generelt er på vikende front på grunn av påviselig utopiske forestillinger og stadig tydeligere integreringsutfordringer.
Men Sumaya har flere funksjoner å spille for venstresiden. Hun kan også si ting om de innvandringsrealistiske nordmennene som de norske utopistene selv ikke lenger kan si uten å bli latterliggjort eller også kritisert for hets og sjikane. Sumaya kan rope og skrive «Fuck Sylvi», og hun kan be det (rasistiske) politiet «dra til helvete».
Og fordi det er en mørkhudet ung kvinne i hijab som sier det, kan ingen protestere. For en fantastisk person å skyve foran seg i den kulturkampen som foregår mellom den utopisk-idealistiske venstresiden og den realistiske delen av høyresiden.
Derfor sørger da også venstresiden for å nominere henne til alskens priser. Og hun vinner også, nå sist som Årets stemme (Natt&Dag) og som Årets Bodøværing. Dermed kan de beskrive henne som en «prisvinnende samfunnsdebattant».
Dårlig forbilde
Men det er aldeles absurd og kontraproduktivt for integreringen i Norge å fremme en person som oppfører seg på en slik måte. Dette er tross alt en som har kommet til landet som del av det somaliske miljøet. Og det er den gruppen som har de største kostnadene knyttet til sitt opphold i Norge. Livsløpskostnadene for staten er beregnet til gjennomsnittlig 10 millioner kroner per asylsøker fra Somalia. Og asylbehovet er altså ikke større enn at Sumaya og familien kan reise tilbake på besøk til Somalia når det trengs.
Likevel kaller hun, og de som heier henne frem, nordmenn for fremmedfiendtlige, islamofobe og rasister. Sumayas «hyllede» stemme bidrar ikke til konstruktiv debatt, integrering eller løsninger, men snarere til polarisering, segregering og hatprat fra begge sider. Når hun sender ut meldinger om «Fuck Sylvi» og «Fuck politiet», blir folk forbannet, og når de tar igjen verbalt og kritiserer «det perfekte offer» så sier alle som står bak henne og skyver henne frem, at der kan dere se! Det er bare grums, hat og rasister overalt, slik er nordmenn og høyresiden. Og uttrykker man skepsis til om Jirde Ali strengt tatt er et godt forbilde, trekkes offerkortet meg en gang.
Dette er ekstremt provoserende for de her i landet som ikke deler venstresidens hardnakkede tro på at islam er kompatibelt med vestlige ideer, kvinnefrigjøring og feminisme. Eller at ikke en viss takknemlighet overfor norske verdier og velferdsstaten er på sin plass fra de som blir tatt vare på.
At noen utbrudd i kommentarfeltet til Resett derfor er både grovkornede, følelsesladde og foraktfulle, må forstås i lys ikke bare av den måten Sumaya håner de som har betalt skatt for hennes og andre asylsøkeres opphold. Det er ikke minst uttrykk for frustrasjon med den hopen av naive multikulturalister som dytter den «uangripelige» Sumaya frem som rambukk for sin egen (tapte) sak.