Når man åpner Facebook, Twitter eller kommentarfeltene i diverse nettaviser, kan man lett få inntrykk av at de aller fleste av oss føler seg krenket. Det finnes Facebookgrupper for enhver preferanse, der de krenkede kan innhente støtte og sympati. De kan også fritt harselere og sjikanere, uten å måtte begrunne sitt syn. Alle som har noe på hjertet, kan ytre seg fritt, uavhengig av legitimitet og krav til respekt for sine meningsmotstandere, og fullstendig uten filter.
Og det er jo vel og bra, vil nok de fleste mene, for sosiale medier har vel gitt ytringsfriheten bedre kår? Spørsmålet er hva som er legitimt, med tanke på at krenkelse er en subjektiv følelse. Det som oppleves som krenkende for noen, behøver ikke oppleves slik for andre. Vi kan heller ikke påberope oss krenkelse bare fordi noen mener noe annet enn oss selv, dersom meningen er velbegrunnet. Det er nettopp det som er ytringsfrihet.
Parallelt med den digitale utviklingen og i god sosialdemokratisk tradisjon, har det skjedd en drastisk dreining mot dyrking av egoet de siste 30-40 år. Man skal kjenne godt etter hvordan man føler seg og gjerne gi uttrykk for det. Man skal helst ikke gjøre noe man ikke liker. Å yte før man kan nyte, er ikke lenger en vedtatt sannhet. Ydmykhet er ikke lenger en dyd, men en psykiatrisk diagnose som krever behandling hos psykolog.
Å opplyse de unge om hva de har krav på, er blitt en viktig del av det offentlige samfunnsoppdraget. Det er derfor ikke rart om enkelte føler seg kraftig snytt og gir uttrykk for dette, når forventningene ikke innfris. Tidsånden er dessuten preget av travelhet og gir mange en følelse av ikke å bli sett. Da kan sosiale medier være et nærliggende verktøy. Aldri før har så mange påberopt seg å være krenket. Og aldri før er vel krenkelsene kringkastet i større målestokk.
Før sosiale mediers inntog måtte man skrive et avisinnlegg for å bli hørt. Eller man kunne melde seg inn i et politisk parti for å påvirke folkemeningen. Et avisinnlegg ble vurdert av avisens redaksjon. Var innholdet velbegrunnet? Hadde det allmenn interesse? Var det en sak som kunne påvirke holdningene våre til det bedre? Kunne det bli gjenstand for en konstruktiv samfunnsdebatt? Mange vil nok hevde at nåløyet var for smalt den gangen. For i tillegg til selve innholdet, ble også formuleringsevne vektlagt. Mange vegret seg derfor for å ytre seg.
Til gjengjeld er døren nå blitt både høy og vid. Alle og enhver kan publisere hva som helst, når som helst, og på ren impuls. Dette har gitt de krenkede en unik mulighet for å bli både sett og hørt. Det innhentes «likes» i bøtter og spann og deles flittig. For er det noe som slår an på nettet, så er det nettopp krenkelser. Man vil vise sin støtte og sympati, ofte uten engang å ha tatt seg tid til å forstå budskapet. Det kan faktisk være grunn nok at man ønsker å identifiseres med gruppen eller personen som deler. Surfing på nettet er også i stor grad preget av overfladiskhet og hastverk. På denne måten spres både sannheter og løgner, helt ukritisk, og i rekordfart. Utsagnene blir etterhvert til vedtatte sannheter, som påvirker oss både politisk og følelsesmessig.
Samtidig skjer det en polarisering, der kommentarfeltet flommer over av respektløse og unyanserte ytringer. Den krenkede gruppen eller personen får uforbeholden støtte fra «sine» som faller automatisk inn under kategorien «de gode». De som stiller relevante spørsmål eller kommer med innvendinger, kvalifiserer seg derimot i kategorien «de onde». Enten er man med, eller så er man mot. Aldri delvis enig. Denne metodikken kveler selvsagt enhver mulighet for nyansert debatt. For hvem vil vel identifiseres med «de onde»? Hvem vil vel bli skjelt ut offentlig, fordi de har en annen mening? Resultatet er at ytringsfriheten skrumper inn dag for dag. Når vi i tillegg vet at Google og Facebook sensurer bort meninger de ikke liker, er jeg redd løpet er kjørt.
Mange vil nok føle seg krenket over dette innlegget, til tross for at jeg bare prøver å forstå mekanismen bak all denne krenkelsen. Fakta er jo heller ikke lenger hva det var. Vedtatte sannheter kastes på båten som umoderne og diskriminerende. Verden skal defineres på nytt av de unge, med forankring i globalismen og det flerkulturelle fellesskapet. Og selvsagt skal de det! Det er jo dem som skal overta landet vårt, i den grad det vil finnes noen landegrenser i overskuelig fremtid. De som aldri har opplevd annet enn velstand (i alle fall de fleste), skal sette premissene for fremtiden, både økonomisk, kulturelt og verdimessig. Mitt håp er at de er seg bevisst hvor stor betydning sosiale medier har for både samfunnsutviklingen og ytringsfriheten. At dette er en gave som må brukes med varsomhet og respekt. Paradokset er at aldri før har vi hatt større mulighet for å ytre oss for allmenheten, og aldri før har ytringsfriheten vært under større press.
Boken med tittelen «De hårsåres diktatur», er ikke blitt mindre påtrengende siden den kom ut i 2013 (ref. Sjur Holsen, tidligere politisk redaktør i B.T.). Han skriver følgende:
«Like fullt vil jeg fastholde at samfunnsdebatten er avhengig av ytringer som risikerer å støte andre mennesker; at den ville blitt fullstendig tannløs uten. Og at mange simpelthen har for lett for å føle seg krenket eller stigmatisert, og redusere seg selv til «offer». For å ta trygdeeksemplet: Hvis du er trygdet og vet at det finnes en god medisinsk grunn til det, er det ingenting som skulle tilsi at du føler deg stigmatisert av at noen påpeker at det finnes andre som misbruker systemet. Snarere tvert imot: Du bør kunne oppleve det som positivt at noen slår ned på utnyttelse av det systemet du selv helt rettmessig nyter godt av. Politiske debatter må aldri legges døde fordi noen føler at de er ubehagelige. Kommer vi dit hen at det blir umulig å påpeke svakheter ved offentlig politikk av frykt for et ras av indignerte, stigmatiserte og krenkede, gir vi avkall på noe av det aller viktigste et demokratisk samfunn hviler på: Evnen og viljen til å sette problemer under debatt, og diskutere dem på en saklig og rasjonell måte. Saklighet og rasjonalitet i debatter er i virkeligheten en seier som må vinnes igjen og igjen, for å hindre at vi sklir tilbake i idiotiet. Altså akkurat dit hvor mange av de mest ytterliggående debattantene ønsker å ta oss.»