I skarpe ordmalerier omtalte jeg Sumaya Jirde Ali på Resett den 24. februar. Jirde Ali sier, i samtale med Torp på NRK, at hun angrer på ordbruken om Sylvi Listhaug. Jeg angrer gjerne på min ordbruk også. Om ordskiftet blir saklig og mindre ordmalende er bra. Det beste er å møtes øye til øye i samtale, slik Resett inviterer til.
Selv kan jeg ikke møte Jirde Ali i debatt eller samtale. Ikke slik Norge er i dag. Jeg har fått kritikk for å være anonym. Marie Simonsen kaller meg «en barsking». Jeg forstår godt kritikken. Men jeg er avhengig av jobb for være en støtte for min familie. Noen ganger ser jeg nesten frem til å bli pensjonist, for da er det bare det sosiale omdømmet man kan tape. Tap av jobb, som fort er konsekvensen i dagens semitotalitære Norge, ville ha hatt negative ringvirkninger for mange som er avhengig av meg i hverdagen.
Jeg beklager òg at jeg satte Shurika Hansen opp mot Sumaya Jirde Ali. Det var et unødvendig og billig poeng. Og bare for å bli ferdig med meg: Jeg har studert i utlandet, har flerkulturelle venner og har til og med vært amorøs med en muslim. Jeg er ikke på sosiale medier i det hele tatt og har ikke kommentert en eneste artikkel på mange år.
Listhaug
Å hetse Listhaug er populært. William Nygaard sammenlignet 3. september 2017 retorikken hennes med rasistisk fascisme. På sosiale medier, ikke øye til øye. Så i bokbransjen er det kanskje noen andre som også burde gått i seg selv? Jirde Ali har gitt ut diktsamlingen «Kvinner som hater menn».
Listhaug frontet en huggestabbe av en ministerpost, som en del av en regjering, i rammer som er lagt av stortingets flertall. Listhaug frontet ikke sin egen innvandringspolitikk. Jeg synes Harald Eia beskrev situasjonen godt 5. juni 2016 på NRK: «Men heller enn å splitte oss, tror jeg snarere Sylvi speiler splittelsen i oss. Jeg er nemlig splittet selv mellom hensynet til eget omdømme som good guy, og min bekymring for flyktningstrømmen. Og det vidunderlige med Sylvi er at hun lar meg fortsette å leve med denne splittelsen.»
Mediene og NTB
Marie Simonsen kommenterer i Dagbladet at Jirde Ali er en prisvinnende samfunnsdebattant og har utgitt en diktsamling. Samme avis var krass i anmeldelsen av boken. «Ikke med min beste vilje kan jeg se at dette er noen vellykket utgivelse», skrives i overskriften. Man tenker: Er det ikke slik at hun «har fått lov» til å gi ut en diktsamling? Selv om det ikke er lov å tenke slik. Jeg opplever mange av diktene som hatefulle og trangsynte. Det må være lov å si.
NTB-meldingen om at Resett er klaget inn for PFU er, ikke overraskende misvisende og partisk. Nok engang er det det som ikke sies, som synes best. Men for de som bare leser MSM, så vil de aldri få vite at Jirde Ali «ikke visste» at den forkastelige kommentaren om å brenne henne var kommentert på Facebook, og i hvert fall ikke etter moderering på Resett.
Resett ble refset for å utelate ordet «frivillig» i Grandesaken. Vel NTB utelater også en del. Sitater er plukket og klippet så det skal treffe leserne. Fulle setninger og hele avsnitt som har mothaker i seg, er klippet og limt så det skal høres ut som om en keyboardkjempe sitter og troller i mors kjellerstue.
Religionskritikk
Lakmustesten på hvorvidt de som bekjenner seg til islam er så tolerante som de ofte kan virke, er å spørre dem om Mohammed; da får du svar. Selv har jeg gitt opp, for der stopper den kritiske sansen hos samtalepartneren. Mohammed er ufeilbarlig og alt han gjorde må ses i en eller annen sammenheng. Han kan ikke kritiseres. Og bare «eksperter» kan svare på om det er straffbart å steine homofile eller å ha sex med tolvåringer.
Deler av innlegget mitt på Resett den 24. februar er uoriginal kritikk av islam. Men jeg synes det er viktig at det blir snakket om. Selv visste jeg ingenting om Koranen og Surene for bare ti år siden. At tekstene er fulle av motbydelige verdensanskuelser var jeg lykkelig uvitende om. Det må være lov å bedrive religionskritikk i 2018, uten at det skal kalles muslimhets av NTB.
At Jirde Ali har vakker, mørk hud, eller om hun hadde hatt en annen farge på huden er likegyldig for meg. Men det heldekkende plagget abaya virker ikke inviterende. Det er et provoserende plagg, fordi det er så symboltungt. Jirde Ali skriver i Aftenposten 12. juni 2017: «Jeg er muslim på min egen måte. Jeg er min egen herre, kvinne.» Å være åndelig, eller å ha et livssyn er ikke å være religiøs. Og ved å kle seg slik Jirde Ali gjør, symboliserer hun på mange måter at hun er en konservativ muslim. Norge har måttet ta opp igjen en kamp ordskiftet var ferdige med for mange tiår siden: religionskampen. Vi kritiserte kristommen til taushet, men har berøringsangst for islam.
Bakvendtland
Vi lever i bakvendtland, i de unges tidsalder. Nyhetsbildet er i dag voldsomt dreid mot ungdoms virkelighetsoppfatning, selv om det er de litt eldre som leser mest nyheter. Det interessante er at det er de eldre som lar det skje, tjener på det. Er det så enkelt som at mange eldre ikke verdsetter sine resonnementer, og slik setter større lit til dagens unge?
Det virker bakvendt at de minst erfarne i et samfunn i så stor grad skal sette agenda for samfunnsdebatten. Unike sjeler er godt fordelt i alle aldre. Det er som om ungdom i dag ikke kan sammenlignes med tidligere generasjoner. Fokuset er ikke forbeholdt livsstilsblader og kanaler du selv velger å kjøpe eller følge; nei, det er over alt. Når foreldregenerasjonen i dag ser på Skam og heier på unge samfunnsdebattanter og bloggere så lurer jeg på hva de har foretatt seg siden millenniumskiftet. Det finnes unge der ute som har tenkt dypt og utviser ydmykhet for helheten. Hører vi mye om dem?
Jeg er jo ikke dummere enn at jeg forstår at den yngre generasjonen har noe viktig å si, og at språket må og skal provosere. Men i dag er ungdom, skjønnhet, sjarme og freidighet verdt mer enn modenhet og dybde. Dybde har bare en verdi om man er dyp for (den unge) alderen. Det er som om vi henger i forventning om ungdommens kommende tanker, i stedet for å tenke selv.
Til slutt: Jeg håper at Jirde Ali mente det hun sa til Torp, og at språkbruken hennes blir verdig i fremtiden; for vi vil høre mye fra Jirde Ali i årene som kommer. Jeg tar selvkritikk for ordmaleriene. Debatten blir bedre om den skjæres ned til poengene.