I 2016 ble det klart at det i økende grad var en bevegelse i vestlig opinion for nasjonalstaten og mot overnasjonale enheter og globalisering. Britene stemte for å melde seg ut av EU, og amerikanerne flokket seg om Donald Trumps budskap om America First.
Flere ideer har virker til fordel for oppløsningen av nasjonalstaten. Universalisme ble introdusert helt tilbake i Romerriket og ble et kjennemerke ved kristendommens løsrivelse fra jødedommen. I opplysningstiden og utover 1800-tallet vokste humanistiske verdier inn i sosialistiske og internasjonalistiske visjoner. Disse gnisset opp mot nasjonalistiske bevegelser som samtidig vokste frem.
Fri fly-doktrinen
Men de «rasjonelle» argumentene for grenseoppløsning og fri flyt av varer, kapital og tjenester har kommer fra den økonomiske teori som Adam Smith grunnla. Hver og en person og region hadde sine komparative fortrinn. Derfor var spesialisering også rasjonelt, og jo større den økonomiske enheten var, desto mer kunne man spesialisere seg og også bli enda bedre i sin egen nisje. I et fritt marked med konvertibel eller felles bytteenhet vil alle – som helhet – komme bedre ut av det.
Denne logikken kunne vises matematisk i modellene jeg selv ble introdusert til på Norges Handelshøyskole i Bergen, NHH. Med professor Victor Normanns lærebok i mikroøkonomi, kalt «En liten, åpen økonomi» var det liten tvil om at man burde gjøre hele verden til et felles marked uten tariffer eller toll. Kapital, varer, tjenester og arbeidskraft burde flyte fritt. Det ville maksimere «kaken».
I slike økonomiske modeller er mennesker uendelig tilpasningsdyktige og fleksible. De kan omskolere seg raskt, de kan flytte, og de har heller ikke et trygdesystem å falle ut av arbeidsmarkedet gjennom. Alle vil (eller må) jobbe.
Fra teori til virkelighet
Med slike modeller i hodet skred vestlige utviklingsøkonomer til verket og foreskrev liberalisering og fri handel for nylig frigjorte kolonier på 1960-tallet og i tidligere sovjetiske områder på 1990-tallet. Mange av disse landene endte som råvareprodusenter, med interne forhold preget av korrupsjon og enorm ulikhet.
De asiatiske tigrene Taiwan, Sør-Korea, Japan og Hong Kong gjorde noe annet. De bedrev «proteksjonisme» og statsdrevet, subsidiert industrialisering. Etter frihandelsøkonomisk teori skulle ikke det ha ført til annet enn svakere økonomisk vekst enn de ellers ville hatt. For de jobbet mot sine komparative fortrinn, subsidier er nettopp selve erketegnet på at man gjør det.
Men det var disse tigrene som nettopp vokste raskest. Og til slutt endte stålverk og skipsverft og vareproduksjon i Asia. Det ble en annen virkelighet enn det de enkle mikroøkonomiske og matematiske modellene tilsa. Industribedrifter gir sekundært næringsliv, tjenesteyting osv. Dette kalles «lange verdikjeder». Kanskje en slik industriproduksjon også utnytter en befolknings normalfordeling av egenskaper bedre. Noe passer til manuelt, kanskje til og med monotont arbeid.
Norge hadde også en bevisst industripolitikk fra 1950-tallet og frem. Rikt på vannkraft var det duket for storindustri nær fossefallene. Kraften ble foredlet og skulle selges som varer. Distanser og manglende kraftoverføringskapasitet gjorde det også til en nødvendighet.
Men nå avreguleres kraftmarkedet og den markedsliberale fristelse slår inn. Burde ikke også kraften flyte fritt? Er det ikke bra å selge den der prisen er høyest?
ACER og kraftkabler
For Norge er dette en høyaktuell problemstilling. Private og semiprivate kraftprodusenter vil ha høyest mulig pris, og det kan de få ved å bygge kraftkabler til kontinentet og til Storbritannia. De har derfor ingenting imot at Norge også innlemmer sin kraftpolitikk i EU sin. Til støtte for dette synet finnes disiplene etter frihandelsøkonomene. Og de er mange, ikke minst i Høyre (Victor Normanns parti) og drevet frem av ideologen Kristin Clemet i tenketanken Civita, også hun en uteksaminert ved NHH. Men også i Fremskrittspartiet er det en sterk liberalistisk strømning med tro på fri flyt. Ideen bak EU har derfor tilhengere i FrP i et litt ambivalent samvær med skepsis til flyten av kulturelt mer forskjelligartede individer.
Det er bare langsomt av folk er blitt gjort klar over hva Norge er i ferd med å begi seg inn på når det gjelder innlemmelsen i EUs energibyrå Acer. Professor i rettsvitenskap Peter Ørebech har på Resett tatt til orde for at innlemmelsen innebærer en «myndighetsoverføring i Grunnlovens forstand» og må stortingsbehandles deretter. Han vil ha Høyesteretts betenkning i saken. Bare langsomt de siste ukene har folk begynt å få informasjon om hva som er på gang. Vi i mediene har også vært trege med å rette fokus på det.
Viktig sak – mer tid
Alt i alt tilsier dette en grundigere offentlig behandling og diskusjonen enn det som er mulig frem til 22. mars og den planlagte avstemningen i Stortinget. At lederen for olje- og energikomiteen, Espen Barth Eide, uttrykker seg med forbeholdet om at «slik han forstår» er ikke innlemmelsen en avgivelse av suverenitet, er i seg selv en indikasjon på at det her har gått for fort i svingene. Barth Eide er ikke kjent for å tvile altfor mye på sine egne standpunkter.
Vi trenger folkevalgte anno 2018 som tar norske ressurser like seriøst som de som forhandlet frem havrett, fiskeri- og energiinteressene våre på 60- og 70-tallet. EU er et udemokratisk prosjekt. Selv mennesker i EU-land føler liten tilknytning og oppfatter Brussel-byråkratiet som noe fjernt og utilgjengelig. Enda verre blir det for oss som ikke engang er medlemmer. Når Norge i tillegg har diametralt motsatte interesser i egenskap av å være energirikt i motsetning til kontinentet, er det all mulig grunn til å tenke seg om både to og tre ganger før vi avgir suverenitet over kraftpolitikken vår.