Heiko Junge / NTB scanpix
annonse
annonse

Disse linjer skrives ut i et forsøk på å forklare hvorfor en eller to nye regjeringer ikke er tilstrekkelig til å rokke ved en maktblokk av et embetsverk og byråkrati som har vokst seg umåtelig stort og utilnærmelig gjennom flere tiår. Forsteinelsen synes å fortsette under føttene på Erna og Siv.

Temaet er urgammelt og intellektualisert langt over grensen til det helt meningsløse: Mennesket mot systemet. Diskusjonen er fremmedgjort og mer eller mindre utilgjengelig gjennom en tett skog av fremmedord, forbeholdt akademia der takhøyden er alt annet enn overbevisende, kanskje særlig i det samfunnsvitenskapelige og historiske feltet. Tankefengslene er banket sammen av 68-generasjonen.

Men la oss forsøke å smyge oss forbi veggene av fremmedord, og gå utenom arenaene der vi likevel ikke blir inviterte til å delta, for så å angripe det hele enda mer konkret – på egne premisser.  På det mer psykologiske plan kan en forbauses over menneskenes utrettelige evne til å lage systemer for seg selv som er og blir så kompliserte at de samme menneskene selv fanges inn, krenkes og krympes, eller endatil nix’es helt ut, stadig under et kjempebyråkrati der statsmaktens voktere sitter utrettelige bak tastaturene sine. Statens Hus heter det nå ut over i landet, høyreist i betong, i mange etasjer. Den svære bygningsmassen forteller også noe om volum i maktperspektiv.

annonse

Vedtaks-Norge

Den humoristiske Venstre-politiker Jon Leirfall sa det slik i sin tid: Økonomien i dette landet er snart definert slik at selv en voldtekt defineres som økonomisk vekst! Underforstått – fordi en voldtekt utløser en rekke tiltak i flere etater, som så er sysselsatte og har noe å gjøre. Intet mindre, i det vi har blitt fortalt er velferdsstaten.

Mange av dem, tiltaks-utskriverne der inne, sitter og går i turnus. Det er mye å gjøre, mange å betjene. Ofte tastes det ut vedtak som snur helt rundt på livet både til enkeltpersoner og deres nærmeste, gjerne konsekvent satt sammen slik at det mennesket og de menneskene det først og fremst angår ikke har hatt noen rimelig mulighet til å påvirke noe som helst, kanskje ut over det å snuble i frister som aldri ble forstått og nådde frem. Det hele så kaldt og nådeløst at en skulle tro det må ligge en forakt for individet der inne.

annonse

Din saksbehandler kan sitte i den andre enden av landet og stemple deg ut og vekk. Eller, du får med ett noe i fanget fra et derværende kommunehus. Eller du blir vinket til side på en bilkontroll og avskiltet umiddelbart, fordi du ikke har betalt tilleggsavgiften på 250 kroner på årsavgiften. Du blir så stående der ute i snøen i sterk sidevind, sammen med hele kjernefamilien og en for tynt kledd bestemor, og kanskje reflektere over hvorfor det må være slik? Ble du kan hende hørt underveis? Serverte noen vafler og en kaffe for å løse saken for deg og dine?

Nei, slike møtepunkt blir alt for ofte til unntak, for systemet er ikke slik sammensatt. Systemet er bygd opp og vokst seg steinhard gjennom flere tiår. Som vi har vært inne på: Vedtakene er dessuten også en form for sysselsetting. De der inne befinner seg i en service-funksjon overfor den enkelte borger. Men de er veldig ofte herskere med farlig mye tilranet definisjonsmakt. Og du eller jeg vil likevel aldri bli påspandert et vaffelhjerte i et rom som er laget for å løse saker. Slike innretninger ville raskt kunne gi et sammenras for veldig mye byråkrati, nemlig.

«Mennesket kjenner vi alle, men kven kjenner meg?» skrev Olav Duun i sin bok, Menneske og maktene. Spørsmålet bør kanskje leses to ganger, da det har dybde, og gjør krav på refleksjon. En av slutningene her vil være at vi i et startpunkt jo er umåtelig forskjellige fra barnsben av, inntil barnehager og enhetsskolen fanger oss inn og krever at alle må være like. Umiddelbart lyder det så fint. Men likheten kan også bli veldig ødeleggende, i det det ene brytes mot det og de andre i et flimmerlandskap, der vi etter hvert begynner å savne farlig mange støttepunkter og veimerker. Ikke vet vi helt hvor vi kommer fra, og veldig få kan anvise noen retning.

Vi gjennomgår en meget godt organisert dannelseslære i offentlig regi som avkrever langt mer enn 16 000 lange og ofte kjedelige skoletimer. Og skulle du falle av underveis så vit at det aldri er systemets feil! Satt på spissen: Husker du en time som var morsom fra ungdomskolen er du vel blant de heldige? I den andre enden, der mange av oss flatet ut i videregående skole – møter vi fortsatt systemet på høyskoler og universiteter, der Arafat fortsatt er husgud.

Offentlige grunnskoler i Norge heter som kjent «oppvekstsenter» og er gjerne slått sammen med en barnehage, i sakenes anledning. Rammen er satt: Det er der en skal vokse opp. Vel, enda ligger det ikke et eldresenter i en fløy på den andre siden, men det kan komme.  Vi og våre barn skal vokse opp og dø under statens merke. Mamma og pappa er utfaset, og har ellers nok med sitt, i et alt annet enn overbevisende, masete og ide-fattig flimmersamfunn. Det vil si, ideen er en mobiltelefon som en sitter og glaner i, så snart anledningen byr seg.

Panoptikon

Den franske filosofen Michel Foucault, som i utgangspunktet jo var marxistisk orientert, beskrev et fenomen han kalte Panoptikon: Det dreier seg om et slags fengselsdiagram, en strengt innrammet tilværelse, konstruert slik at vokterne skal kunne se alle, mens de innsatte og utsatte aldri kan se motsatt vei – ut mot vokterne som omgir det hele. Vokterne er selv helt beskyttet. Hele designet er nemlig slik at vokterne skal kunne se inn og tvers gjennom, mens mennesket der inne ikke kan se vokterne. Det enkelte mennesket har liten eller ingen egenverdi i seg selv i dette dystre landskapet, der muligheten til å påvirke noe som helst er skjært bort inn til beinet.

Menneskene som lever der inne i Panoptikon vet følgelig ikke om de bevoktes eller ikke, men vekterne kan se tvers gjennom deres boliger og liv.  Så, gjennom et helt sett av detaljerte kontrollmekanismer og hersketeknikker – gjennom maktens mikrofysikk – skal folks atferd disiplineres videre. Dette omfatter identitetsbygging, aktivitet, tankesett, manérer og gester – med sikte på å «forbedre» fangene der inne, gjerne pleie de som så blir syke, undervise elever, iverksette tiltak for de sinnssyke og så stadig «effektivisere» arbeidet. Mennesket blir i dette bildet til fanger og slaver under et ugjennomtrengelig byråkrati av voktere. Vi kjenner også igjen George Orwells verden i dette, der mye dreier seg om overvåkning i kontroll-perspektiv.

annonse

Det (mennesket) kan eksempelvis gjøres historieløst, ved at visse deler av historien lukes vekk og andre deler legges til og vektlegges. Det samme mennesket kan få sin virkelighetsforståelse avstumpet gjennom medier som helt konsekvent luker bort en vesentlig dimensjon i det bildet som skal formidles. Kulturelle fotavtrykk og relaterte veimerker kan droppes og tåkelegges sammen med sanger og salmer. Det samme gjelder rammen om familien og nasjonen, som utgjør selve mantelen i et levende demokrati. Slik kan likhetsidealer uavlatelig og behendig brukes som slegge. Det vil nemlig alltid vil finnes noen der ute fra andre kulturer og med andre ideologier.

Vi har som kjent og følt blitt forsøkt most inn i et bilde som multikulturelle, knesatt på postmodernismens altere. Så kan det ene dæljes mot det andre, og mot det bestående, slik at plattform og rammeverk blir borte. Slik vil ide-retninger tuftet på totalitære ideologier stadig sikre seg mer grep, trinn for trinn; nesten umerkelig i en flimmertid der historieløshet, likegyldighet og kunnskapsløshet blir til rene giftbegre.

Likhetsbegrepet som brekkstang

Slik er likhetsbegrepet paradoksalt nok farlig i det det skal institusjonaliseres og praktiseres. Veldig ofte handler det nemlig om en lumsk, topptung prosess for stadig mer kontroll, der både definisjonsmakten og modellmakten ligger tett innpå, i disiplineringsperspektiv.

Inne i de byråkratiske tårnene kan en stor fagforening med sine årlige milliardbudsjetter ofte bidra med åndelig påfyll knyttet til ytterligere makt-legitimering i det ideologiske feltet, kanskje spesielt i perioder der fanene har begynt å miste glans og farge. Veldig mye av den politiske og ideologiske makten sitter igjen i byråkratiet.

Forsøk som ny minister å flytte på et topp-byråkrat under deg. Vedkommende vil med lynets hastighet aktivisere eget nettverk og en mektig fagforening. Her skal ingen flyttes. 

Det skal ikke mye fantasi til å se at dette også i sin konsekvens vil avspeile seg i det politiske uttrykket: En risikerer selvsagt en setting der det å få gjennomført nødvendige tiltak viser seg særdeles vanskelig – fordi det fortsatt sitter en flokk av embedsmenn og byråkrater forøvrig og trenerer det som måtte passe ut over en smertegrense. Makt-byråkratene har sine egne «pakker», sine egne modeller og innarbeidede rutiner i det å rulle ut saker. De har egne knep. Vi ser makt og avmakt går om hverandre helt fra toppen av. Bildet som tegner seg er egentlig like spesielt som skremmende.

Maktkonsentrasjon gjennom tiår

I samfunn der stat, byråkrati, fagforeninger og medier har smeltet sammen i en stille prosess som har pågått over flere tiår, vil ensrettingen være så langt kommet, at ett eller to regjeringsskifter ikke vil være tilstrekkelig til å rokke på tre hjørnesteiner: De store fagforeningenes sterkt politiske og ideologiske grep, det mektige byråkratiet og propaganda-segmentet i ensrettede, sentrale medier. Kverna maler videre.

Akademia svikter: Liksom-opprøret representert ved 68-generasjonen hadde en rød tråd preget av statsforherligelse som var selvutslettende. Følgelig er opprørerne nå i tur og orden pensjonerte pamper fra og i en elite de selv påsto de gjorde opprør mot, i et avlangt politisk teater, fra Vietnam til 1. mai på Youngstorget, der ettpartistaten og tilhørende meningsmonopoler skulle hylles. Fra toppen og ned ser vi hvordan samfunnet og samtiden bærer i seg fortsettelsen, til depresjon og forsteinelse. Det krever mye innsats over tid å rokke ved dette.

Tilbake til det enkelte mennesket: For nesten 2200 år siden fikk selveste Platon rigget en skole i Athen, på en teig som var viet Akademos, et gresk halvgud som igjen har gitt navn til et parklignende anlegg ved elven Kephissós (nå Kifisós), en kilometer fra Athen. Her lå det første Akademia – kimen til det vi i dag finner igjen som universiteter og høyskoler, der kritisk tenkning knyttet til flere innfallsvinkler i utgangspunktet skal være et spesielt påaktet prinsipp. Man skal med andre ord lære seg å se fenomener fra ulike perspektiv.

annonse

Et mangfold av høyskoler og universiteter, og et ditto mangfold av medier skulle helt naturlig hatt et mangfold av vinklinger. Men de flaggsakene i dette landskapet har vekslet om oppmerksomheten: Yassir Arafat og den menneskeskapte klimakrisa, med Donald Trump og stortingspresident Olemic Thommesen som verdens syndere. Systemet har skremmende nok etablert sin egen virkelighetsformidling!

Det skal mer enn en ny regjering til for å rokke ved dette. Uten at folk engasjerer seg mer risikerer vi enda mer forsteinelse under et system så på overtid i forhold til sin maktutøvelse, at store deler av det – systemet – kritisk sett fremstår som et politisk og ideologisk museum fra en tid vi burde lagt bak oss for veldig lenge siden.

En kan undre seg over hvorfor det store USA med ett fikk en så merkelig fremtoning av en president. Jo, han kom med sveisen sin fordi et flertall av folk var gått veldig lei av elite-tendenser, sentralisering av makt og et viltvoksende byråkrati.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon