Anatomien til Eivind Trædals falske anklage

Denne saken handler ikke om Sumaya Jirde Ali, som har beklaget uttalelsene hun kom med, og ble møtt med rimelig selvkritikk fra den opprinnelige forfatter på Resett. Den handler derimot om medias omtale av saken, med Eivind Trædal som eksempel.

Eivind Trædal fikk om morgenen den 28. februar publisert et leserbrev i Dagbladet, med den falske anklagen: «Lurås har for eksempel godkjent en kommentar fra en Resett-leser som ønsker å ‘Slå ring om henne, søl bensin og tenn faklene’.»

Trædals falske anklage bygget trolig på en Twitter-kommentar av Jirde Ali, der hun påsto at Lurås hadde rettferdiggjort denne kommentaren. Umiddelbart under kommentaren påpekte en oppvakt leser at kommentaren så ut som den var fra Facebook, ikke Resetts kommentarfelt. Jirde Ali svarte da at kommentaren ikke illustrerte hva hun snakket om, og at dette hadde vært klomsete av henne. Den ble likevel stående lenge, men til hennes kreditt slettet hun den etterhvert.

Trædal gjorde altså ikke grunnleggende faktasjekk av anklagen. Hadde han gjort det, noe som kun krevde litt scrolling ned på Twitter-siden hos hovedpersonen selv, ville han sett at han manglet dekning for påstanden. Han sørget også for at anklagen ble spredt på Twitter, ved å legge ut lenke til leserbrevet.

I ettertid må det ha gått opp for noen at anklagen var falsk. Et par dager senere ble teksten i leserbrevet nemlig endret. Denne endringen må både Trædal og Dagbladet ha vært involvert i – Dagbladet redigerte, og Trædal forsynte den nye teksten.

Det finnes ingen spor etter endringer i teksten hos Dagbladet. Ingen dato som sier når teksten ble oppdatert, kun original publiseringsdato. Ingen notis som sier at den første utgaven inneholdt feil. Dagbladet sier nå X. Har Dagbladet alltid sagt X?

Dagbladet publiserte saken på forsiden av nettavisen den 28. februar. Selv om Dagbladets ansatte må vite at de da publiserte en usannhet, i og med den senere endringen, har de etter det jeg kan se ikke slått opp rettelsen på samme måte. Det må legges til grunn at de aller fleste som leser en sak, gjør dette når den publiseres stort på forsiden, med overskrift og bilde, og at nærmest ingen av de opprinnelige leserne uten noen foranledning i ettertid vil søke opp det samme leserbrevet på nytt, lese det igjen og oppdage endinger.

Trædal, som var forfatteren bak den falske anklagen, og ansvarlig for å ha spredt den på Twitter, vet at den var usann i og med at han forsynte den nye teksten som skulle erstatte den gamle, har ikke lagt ut rettelser eller beklagelser i samme kanal. Tvert imot lar han retweeten av samme falske anklage som tidligere Ap-rådgiver Harald Jacobsen har kommet med, ligge ute.

Hovedstrømsmedier mangler fundamentalt enten evne eller vilje til faktabasert publisering

Jirde Ali kom med tre uttalelser som ble omtalt på artikkelplass hos Resett: «Fuck Listhaug», «Fuck politiet» og «Fuck diplomatisk debatt». Reaksjonene som kom var dermed i utgangspunktet på alle disse tre. Skal man hevde noe annet må man ha god grunn.

La oss gå igjennom noen omtaler etter standardene over.

Morten Myksvoll i Bergens Tidende:

Rettet samme falske anklage som Trædal gjorde, men har ikke rettet den. Utelot «Fuck diplomatisk debatt». Myklebust kunne til sitt forsvar si at han bare har antydet sterkt at Lurås godkjente utsagnet, uten å hevde dette i klartekst, men i så fall er uklarheten og den dulgte antydningen et redelighetsproblem.

Eivind Trædal i Dagbladet:

Utelot både «Fuck politiet» og «Fuck diplomatisk debatt», lot som om «Fuck Listhaug» var det eneste som ble sagt, til dels bare ordet «Fuck» alene, og gav usannferdig inntrykk av at reaksjonen bare var på «Fuck Listhaug» og «Fuck». Stiller opp den løgnaktige stråmannen at Helge Lurås mener Jirde Ali har frasagt seg all rett til å diskutere uten drapstrusler.

Marie Simonsen i Dagbladet:

Utelot alle tre av Alis utsagn, fremstilte dermed uredelig Jirde Ali som et offer som helt umotivert og ut av det blå ble skjelt ut. Bruker årsakspåstanden «Kommentarene ble utløst av en anonym Resett-tekst som beskylder Jirde Ali for å være et hatsk PK-smykke», en svært intelligent og ondsinnet kalkulert løgnaktighet – hun viser at hun har lest teksten, men fremstiller det bevisst som om formuleringen «hatsk PK-smykke» var det som utløste kritikken, og underslår dermed at både denne og kommentarene var en reaksjon på Alis hatefulle utsagn i forkant.

Hibba Sarmadawy, i VG:

Utelater uredelig alle tre av Alis ytringer, gir dermed inntrykk av at hun mottok hatefulle kommentarer helt ut av det blå, uten selv å ha kommet med flere hatefulle og ekstremistiske utsagn. En leser av Sarmadawys tekst vil ikke forstå at Ali har sagt noe som helst hatefullt eller ekstremistisk, og lure på hvorfor reaksjonen var så sterk.

NTB, gjengitt i blant annet Aftenposten:

Utelot alle tre utsagn, fremstilte uredelig Jirde Ali som et offer som helt umotivert og ut av det blå ble skjelt ut. En leser av NTBs tekst vil ikke forstå at Ali har sagt noe som helst hatefullt eller ekstremistisk, og lure på hvorfor reaksjonen var så sterk.

Hva er implikasjonen av dette?

– Har hovedstrømsmedia, inkl. Aftenposten, VG og NTB, og profilerte kommentatorer som Trædal og Strømmen, gjennomgående ikke vært klar over de tre utsagnene til Jirde Ali, altså vært uvitende om det? Det vil i så fall være en knusende dom – det må bety at de ikke har brukt bare et par minutter på å lese hva som står på nettstedet de skriver lange tekststykker om. Til tross for store redaksjoner og millionbudsjetter, og klippekort i media.

– Mer sannsynlig og konsistent med det observerte, som f.eks. det faktum at Marie Simonsen siterer samme tekst hun klipper vekk fra, er at dette er bevisste unnlatelser, ment å gi tilslipte og falske inntrykk til leserne. Om media ærlig og oppriktig skulle mene det var nyhetsverdig å skrive lange tekster om at Jirde Ali har fått hat rettet mot seg, men bare ikke relevant/aktuelt/nyhetsverdig/interessant/leserverdig det hatefulle hun selv har sagt som foranlediget det hele, ville det vært helt forbløffende.