Hellas ble en selvstendig stat i 1821. I de nesten 200 årene siden den gang har Hellas befunnet seg i en insolvens-situasjon tilnærmet en fjerdedel av tiden. Men riktig ille ble det ikke før Hellas ble medlem av eurosonen i 2001. Hellas fikk da tilgang til et kredittmarked som gjorde det mulig å låne store beløp i euro til en lav rente. Og det sa man ikke nei takk til.
I 2010 var det slutt. Brussel, ESB og IMF måtte stille opp med en gedigen redningspakke og selvråderetten ble effektivt flyttet til Brussel. Etter nesten 190 år som selvstendig stat ble Hellas et underbruk av Brussel etter 9 års medlemskap i eurosonen.
I dag har staten Hellas en offisiell gjeld på ca € 330 milliarder. I tillegg kommer kortsiktig gjeld i form av ubetalte forpliktelser samt en gjeld til ESB via Target 2 på € 65 milliarder. Og Brussel har lovet flere lån slik at Hellas kan fortsette å betjene sin gjeld.
Prøv å forstå følgende. Debitor har en gjeld han ikke kan betjene men kreditor, for å unngå økonomisk uro, fortsetter å yte lån som driver Hellas dypere inn i et gjeldsfengsel. De som til slutt skal ta regningen er selvfølgelig intetanende skattebetalere, de fleste tyske.
Hellas har et BNP som beløper seg til € 170 milliarder, men kun ca halvparten av dette er privat sektor. Så basert på en produksjon på € 85 milliarder skal greske skattebetalere betjene først sin egen gjeld og deretter en gjeld på godt over € 400 milliarder, dvs nesten 5 ganger egen produksjon. Og da tar vi ikke med gjeld i form av betingede forpliktelser og gjeld plassert i regjerings eide selskaper.
Dette er en umulig oppgave for grekere som opplever en nasjon med 25% fattigdom, en skyhøy ungdomsledighet og hvor de smarteste forlater nasjonen for å slippe unna korrupsjon og en ikke-eksisterende fremtid. Ruinene i Athen sier ikke bare noe om fortiden, men også mye om fremtiden.
Det tok 9 år å ødelegge Hellas ved hjelp av euroen. Det vil ta nitti år å reparere skaden, hvis det overhodet er mulig.
Mange vil hevde at den greske tragedien kan ende med en gjeldssanering. Men kan EU, ESB og IMF tåle eller akseptere et tap på € 500 milliarder? For dette vil være beløpet om noen år.