I 40 år har arbeidet for likestilling og antidiskriminering vært innlemmet i lovverket, men ikke alle har hatt lik rett på beskyttelse. Helt fra starten tok loven særlig til sikte på å bedre kvinners stilling og positiv diskriminering til menns fordel var ulovlig. Tiltak som kjønnspoeng i høyere utdanning, kvotering og øremerkede stillinger er eksempler på dette.
Resultatet har blitt et ensidig fokus på likestilling der kvinner komme til kort, selv om en slik forskjellsbehandling ikke har vært rimelig. For det har alltid vært situasjoner der menn blir diskriminert, er mindre representert eller blitt påvirket av negative sosiale normer.
Særlig har de store forskjellene mellom gutter og jenter i utdanningssektoren blitt et problem, der jenter dominerer totalt ved de gjeveste studiene, og guttene dominerer blant de som kun har fullført grunnskolen, til tross for at menn og kvinner har omtrent lik gjennomsnittlig IQ. Dette skaper en dominoeffekt for en økende andel menn og gutter som vokser opp, der de på grunn av så mye lavere status enn kvinner i gjennomsnitt og ingen utdanning, verken får jobb, partner eller barn.
Nytt lovverk
I fjor var det mange som håpte på en endring i lovverket som ga alle lik beskyttelse i loven, men det skjedde ikke. Den nye likestillings- og diskrimineringsloven som tredde i kraft den 1. januar 2018 ga lik rett på positiv særbehandling, men tar nå særlig til sikte på å bedre stillingen til kvinner og minoriteter, istedenfor alle mennesker likt. Den tar med andre ord ikke hensyn til at diskrimineringsgrunnlag alltid er under endring.
Loven ble ordet slik til tross for at grunnloven sier at alle skal være like for loven, med andre ord at ingen skal bli gitt fordeler eller ulemper. Menneskerettighetene sier også at alle skal være like for loven, har krav på samme beskyttelse gjennom den og har krav på samme beskyttelse mot diskriminering.
Norge er i realiteten ikke et likestillingsland, men like diskriminerende som de vi ikke ønsker å sammenlignes med. I november i fjor fikk regjeringen et varsel fra ESA, et organ som er sett til å overvåke om EØS-avtalen blir overholdt, som inkluderer ulike stipuleringer om anti-diskriminering, om at de måtte slutte å diskriminere fedre. For i mange år har utbetalingen til fedre blitt beregnet ut av kvinnens yrkesdeltagelse dersom hun arbeider i en lavere stillingsprosent enn 75. Fedre har heller ikke rett på foreldrepermisjon dersom kvinnen ikke er i arbeid. Loven er ikke formet slik andre veien, altså blir fedre straffet for å være i lag med ei kvinne som ikke kan eller vil være i jobb, men ikke omvendt.
Flere saker
Dette er ikke den første gangen Norge har havnet i trøbbel med ESA, på starten av 2000-tallet ble Norge dømt, av en separat enhet kalt EFTA-domstolen, for diskriminering av mannlige stipendiater i opprykk ved Universitetet i Oslo, fordi de hadde øremerket vitenskapelige stillinger for kvinner. Noe senere ble de dømt for diskriminering av enkemenn, som fikk avkortet gjenlevende pensjon etter død partner mot annen inntekt, mens enker ikke gjorde det. Det er merkelig at et land som hever å arbeide for likestilling må bli mer eller mindre bli tvunget av storebror til å faktisk overholde den.
Det er svært usannsynlig at vi med det første vil få en ekte likestillingspolitikk i Norge, fordi de som arbeider for å oppnå den ikke ser på alle mennesker som like mye verdt. De har sine inngrupper de arbeider for, og utgruppene bryr de ikke seg like mye om.