Italias befolkning har talt – folket viser ryggen til de tradisjonelle «statsbærende» partiene og «protestpartiene» vokser voldsomt i oppslutning.
Innvandringsspørsmålet har vært en sentral sak under hele valgkampen. I denne sammenhengen har ikke landets politiske elite tatt italienerens bekymringer på alvor. Italienere liker ikke veien landet deres er på vei og viste derfor sin avsky mot det politiske etablissementet ved å straffe dem ved valgurnene. Som i Italia, er trenden på resten av kontinentet krystallklar – populistpartiene vokser jevnt og trutt i hele Europa for hvert år som går. Gitt de etablerte partienes uvilje til å ta tak i roten til problemet, er det ingenting som tyder på at trenden kommer til å snu med det første.
Europas politikere er ikke lenger i kontakt med sine grasrotbefolkninger. Transnasjonale elitistiske nettverk av liberale og metropolitanske europeiske politikere, teknokrater og opinionsdannere har dominert europeisk politikk i årrekker. Liberale politiske eliter i Europas hovedsteder har på denne måten bygd seg opp intellektuelle idealistiske bobler hvor (vanlige) folk som føler forandringene på huden blir ignorert, og hvor personer med en mer realistisk oppfatning av europeisk politikk, innvandring og internasjonale relasjoner ikke slipper til. Dette skaper frustrasjon hos Europas borgere.
Europas liberale presse er like skyldig i utviklingen. I stedet for å gjøre sin demokratiske plikt som den 4. statsmakt ved å være kritiske til maktpersoner og utfordre deres politiske dogmer, har pressen ofte gjort motsatt. De har vegret seg for å stille kritiske spørsmål om opplagte vanskelige politiske problemstillinger fremmet av den europeiske liberale elite i godhetens navn. I stedet har Europas liberale presse heller ofte fungert som et talerør for makten og avskrevet politisk dissens som ekstremistisk.
Dette har ledet til en situasjon hvor transnasjonale liberale ekkokammere dominerer europeisk politikk og medielandskap – både på nasjonalt og supranasjonalt plan. Kritiske spørsmål til potensielt eksistensielle europeiske politiske problemstillinger har blitt møtt med avsky. Hos Europas liberale elite har det verken vært rom for dissens eller kritiske refleksjoner rundt de enorme utfordringene knyttet til innvandring. I stedet har massemedienes fotsoldater vært raskt ute med å fordømme meningsmotstandere som nativister, rasister, nazister, fascister og islamofober.
Mannen i gatas bekymringer har ikke bare blitt ignorert, men også latterliggjort, mistenkeliggjort og til og med straffet. Motstemmer til Europas liberale innvandringspolitikk har blitt tvunget til taushet gjennom å risikere alvorlige private problemer ved å ytre seg – uansett hvor forsiktige de eventuelt skulle trå i sin retorikk. Det finnes flere eksempler på oppgående, reflekterte og rasjonelle folk som mister jobb, venner og familie for å utfordre det politiske aksepterte dogmet. Mediekjøret blir for overveldende for selv den mest hardbarkede: «Vi vet best og ingen har rett til å mene noe annet – da er du rasist,» lyder argumentet.
Godhetstyrannene har således bidratt økt polarisering i den offentlige debatten. De har lagt til rette for trykkokerstemninger i europeiske samfunn ved å avfeie borgerenes legitime bekymringer over en årrekke. Etter mange år med bagatellisering av opplagte problemstillinger rundt konsekvensene av økonomisk globalisering, masseinnvandring og den totalitære islamismen inntog i Europa, har Europas borgere fått nok. Så lenge de etablerte partiene, mediene og Europas politiske elite ikke tar disse bekymringene på alvor, kommer problemet til å vokse i omfang.
Den liberale pressen kunne ikke tatt mer feil da den erklærte populismen død etter Macrons seier over Le Pen i det franske presidentvalget i fjor. Det som ligger for døden er den liberale europeiske politiske elite.