Jeg har lest Resett med interesse siden starten. På samme måte har jeg sett og hørt Resett TV. Der har jeg lyttet til debatter og intervjuer uten avbrytelser og uten krangling. Det fortjener honnør. Uredd konfrontasjon med vedtatte sannheter er nødvendig. Jeg tolker navnet Resett til at man ønsker å bidra til nullstilling og deretter fordomsfri diskusjon av løsninger som gir oss et bedre samfunn.
Uansett hva som skrives på Resett sine sider ser det ut til at man i kommentarfeltene stort sett har et ekkokammer som applauderer. Dessverre er det enkelte tråder som ender opp i bastante og sterkt følelsesbaserte ytringer, der det ene ordet tar det andre. Vil dette bevege de som ikke tilhører menigheten? Hvis svaret er tja eller nei, burde man vurdere en retorikk som i mindre grad forsøker seg på konspirasjonsteorier og demonisering av meningsmotstanderne.
Som styreleder i diverse organisasjoner har jeg tidvis opplevd at faktum spiller liten rolle. Det er følelsene, menigheten og vennskapsbånd som styrer handlinger. Menneskets psyke har forandret seg lite siden menneskets morgen, og det er fortsatt ingen av oss som liker å bli avslørt direkte. Dette har eventyrskriverne forstått, og man kan for eksempel anbefale jevnlig høytlesning av eventyret om keiserens nye klær fra 1837.
Religion er den viktigste premissgiver – enten du bekjenner deg til ulike tolkninger av Kristendommen, Islam, Liberalismen, Kapitalismens vekstevangelium, Kommunismen, Sosialismen, Klimafanatismen eller andre religioner. Troen på utvalgte læresetninger i disse religionene bidrar til at man låses til standpunkter. Enhver debatt bør starte med å få bekreftet debattantenes mål. La oss ta politikere, hvis oppgave er å konkretisere mål og forvalte våre skattepenger med best effekt mot disse målene.
Norske politiske partier har i hovedsak omtrent samme mål, men det enkelte parti mener å ha bedre metoder enn konkurrentene for å nå målene. Debattleder må ha evnen til å stille de spørsmål som bidrar til å gjør at tilhørerne settes i stand til å vurdere hvilke virkemidler som er mest troverdige. Det gjør de sjelden, og de få gode spørsmål gir sjelden svar på hva det spørres om. Hvor blir det av oppfølgingsspørsmål som tvinger frem om det er faktum og etterprøvbar dokumentasjon bak påstander? Det hele ender derfor opp med skinndebatter, skittkasting og mistenkeliggjøring av motpartens motiv. De fleste vil mene at vi ikke skal underholdes av politikere eller la oss imponere av slagkraftige replikker. Men den fjerde statsmakt med sine annonsører er avhengige av klikk for å tjene penger og ser ut til å profitere på denne overfladiskheten i tillegg til økende mengde kjendiseri, slanketips, tips for bedre seksualliv og så videre.
Fanatikere og mennesker med venner som kan komme ille ut når nytt faktum blir lagt på bordet, vil ikke endre standpunkt. Vi har en viss andel av befolkningen i Norge som bekjenner seg til praktisering av en middelaldersk religion med dens leveregler og grunnlag for en politikk som er på direkte kollisjonskurs med vår kultur. Hovedstrømmen mener det er rasistisk, fremmedfiendtlig og/eller umoralsk å være kritisk når disse menneskenes oppførsel strider imot våre fundamentale holdninger. Kultur i betydningen hvordan vi organiserer vårt samfunn, med skrevne og uskrevne regler for god oppførsel, kan enklest defineres som felles ryggmargsreflekser.
Den rådende religion i Norge er humanismens evangelium, der menneskerettighetene og evnen til å tenke selv er absolutte verdier og fundamentet for akseptert oppførsel. Det er bare et par generasjoner siden fritenker var et skjellsord i vårt land! Det kan vanskelig betegnes som rasistisk eller fremmedfiendtlig å kreve at man må avlæres ryggmargsreflekser som er på direkte kollisjonskurs med den kulturen man ønsker å nyte godene av. Siden religion alltid trumfer lover og regler, er oppgaven med avlæring av religiøse (og spesielt de som påstås forordnet av gud) ryggmargsreflekser særdeles krevende, hvis ikke umulig. Man kan undres på om det bør etableres en lobbyvirksomhet med mål om å få politikere til å forstå hva kultur er.
Man har gradvis lyktes å overbevise majoriteten av den vestlige befolkning inkludert presse og politikere om at vi har store menneskeskapte klimaendringer som truer menneskehetens fremtidige eksistens med derav følgende politikk for å redusere Co2-utslipp. Uten å ta stilling til om denne trusselen er å anse som sannhet, kan man konstatere at dette nå er blitt en felles ryggmargsrefleks hos majoriteten av de politikere som vedtar våre lover og nasjonens budsjetter.
Klimaskeptikerne burde derfor erkjenne at dette er blitt rådende religion, fotfølge politikerne og kreve dokumentasjon på at man til enhver tid velger de mest kostnadseffektive virkemidlene for å nå klimamålene. Hvis det er faktum (som vi har stor grunn til å tro) at det krever like mye Co2 å produsere en ny elbil som en eldre fossilbil med godt vedlikehold bruker på de neste 150 000km, kan det tyde på at kostnaden med å subsidiere elbiler er sløsing med skattebetalernes penger gitt målet om å redusere Co2-utslipp. Hva er det som gjør at klassisk miljøvern som blant annet handler om nøkternt forbruk, ikke kaste søppel i naturen og godt vedlikehold for å forlenge produkters levetid er blitt erstattet av noe som kan se ut som klimakeiserens nye miljøklær?
Det er klart vi trenger et fordomsfritt, uredd og respektert medium som bidrar til at solen oftere skinner på diverse troll og avdekker keisere uten klær!