Ina Lindahl Nyrud og Norsk Journalistlag framfører i Aftenposten 05.03.18 en tredelt argumentasjon om hvorfor Kringkastingsrådet nå bør legges ned. Jeg mener argumentasjonen er utidig og svak, og at en nedleggelse av rådet kan føre til enda større avstand mellom NRK og de seerne og leserne som betaler for en rikskringkasting.
- Det første argumentet for nedleggelse går på at Kringkastingsrådet har behandlet saker som ligger innenfor området til Pressens Faglige Utvalg (PFU) og Vær varsom-plakaten. Her har rådet blant annet endt opp med motsatt konklusjon av PFU i enkelte saker. Norsk Journalistlag mener det er ”pressefaglig uheldig” at NRK-journalister må forholde seg til to organer som vurderer samme saker. Hva som menes med ”pressefaglig uheldig” blir ikke utdypet. Det er mulig det er krevende for NRK-journalistene å vite hvilke av instansene de skal forholde seg til, men utad kan jeg ikke se at NRK vingler fra side til side avhengig av hva de to organene måtte mene. Noen vil til og med driste seg til å si at de har en stø kurs som ligger en tanke til venstre på den politiske skalaen.
- Norsk Journalistlag mener også at Kringkastingsrådet i mange saker har gått for langt inn i NRKs redaksjonelle frihet. Hva er problematisk med at Kringkastingsrådet mener noe om hva journalistene i NRK gjør? I mine øyne er det en fin kvalitetskontroll for den dekningen og vinklingen NRK velger. NRK står jo, som Nyrud skriver, ”i en særstilling som nyhetsformidler”. De er lisensfinansierte og mottar store offentlige overføringer. Mener Norsk Journalistlag at NRK lettere vil ”speile fellesskapets forventninger”, dersom det rådet som kan representere fellesskapet fjernes? Det bør de i så fall forklare nærmere.
- Til slutt er det oppnevnelsen av medlemmene i rådet som trekkes fram som problematisk, det er nemlig politisk oppnevnt. Men hva er problematisk med at rådet er politisk oppnevnt? I et demokrati bør man forutsette at de politikerne som oppnevner medlemmene også over tid gjenspeiler folkemeningen. Da vil medlemmene i rådet forhåpentligvis være en slags balansert utgave av folkemeningen. Hvordan skulle man ellers løst dette? Ved å ha eget valg blant alle lisensbetalere? Jeg er ikke så sikker på om dette er noe Norsk Journalistlag ville applaudert.
Jeg er overrasket over timingen på utspillet. Julie Brodtkorb er akkurat oppnevnt til leder av rådet, og det gjør at man kan mistenke Norsk Journalistlag for å argumentere lite prinsipielt. Ville denne kritikken kommet dersom en annen, for eksempel med sosialistisk politisk bakgrunn, ble utnevnt som leder?
De store mediene sliter for tiden. Løssalget av aviser går ned, delvis som følge av digitaliseringen. De sliter også med konkurranse fra andre medier på nettet. I tillegg må Norsk Journalistlag ha fått med seg at mange nærer en skepsis til det de oppfatter som en politisk slagside i pressen. Journalister stemmer i større grad til venstre. Hvorvidt dette påvirker hva avisene velger å fokusere på og hvordan de dekker de ulike sakene, er det vel uenighet om. Jeg opplever at norske medier stort sett klarer å være balanserte i sin nyhetsformidling, men at den store utfordringen kommer når det gjelder hva slags saker de velger ikke å dekke.
Kanskje burde derfor pressen, med Norsk Journalistlag i spissen, prise seg lykkelig for at man har organer som Kringkastingsrådet. Det kan være et bindeledd som tvinger NRK til å holde et minimum av dialog med den folkemeningen de er satt til å ”opplyse”.