Tromsø 20111201. Lefsebaking før jul. Det trengs mye mel og et godt kjevle. Foto: Marianne Løvland / Scanpix

Vestens samfunnskaker ser for tiden ut til å smake bedre enn resten av verdens. De som mangler oppskriften på “hvordan lage gode samfunnskaker” kommer hit for å spise våre. Men hvor mange, og hvor store samfunnskaker, er vi egentlig i stand til å lage? Har vi nok råvarer? Må vi utdanne flere samfunnskakebakere, eller blir det bedre om vi heller “selger” oppskriften til “Resten av verden”, slik at alle kan spise seg mette der de bor? Ja, for vi har vel oppskriften?

De fleste oppskrifter begynner med: “Ta en del av ditt og en del av datt. Bland deretter delene sammen, sett dem i ovnen og vent en stund.” Enkelt. Men helt fra menneskene ble til, og de bofaste begynte å bake samfunnskaker, har menn­esk­ene vært forskjellige: Der det var “Bakers” var der også “Takers”. “Takers” tok kakene fra dem som lagde dem, drepte bakerne, og lærte seg dermed aldri oppskriften på å kunne bake selv.

Har verden forandret seg fra den gang? Selvsagt har den det. Men den gamle oppskriften med at det er lettere å ta, enn å bake selv, ser ut til å bestå. I vår tid har verden fremdeles flotte diktaturkaker, med mye sukker og glasur på toppen. Ikke mange munner mettes av dem. Usunne er de fremdeles. Demokratikaker derimot …? Det må jo være en grunn til at så mange vil ha våre kaker. Hvorfor ikke bare gi dem oppskriften – før de kommer hit? Det er vel morsommere å spise samfunns­kaker som man lager selv. Eller …?

Den nå etter hvert verdensberømte forfatter og samfunnskritiker Yuval Noah Harari sier: – “Det er opp til oss hvordan verden skal se ut. Ingenting er forutbestemt, alt avhenger av hvordan vi svarer på utfordringene.”

Hva er så de største utfordringer, og hvordan kan vi svare?

Enkel oppskrift på “velferdskake” for Nok personer: Ta tre, for oss, velkjente ”samfunnsbakere”: NHO, LO og Stat. La dem samarbeide om ressurser/ingredienser, lønn og fordeling. Da får du samfunns- og velferdskaker som er nok til alle. Vel bekomme!

Men hva med dette samfunnskakebakeorganiseringsnivået som kalles ”næringslivet”? Hva er galt med det? I utgangspunktet ikke mye, bare at det er blitt for stort. Alt for stort. På globalt nivå er vi blitt alt alt for mange som gjør alt for mye. Organiserings­nivået blir alt for komplisert, uoversiktelig, og mest av alt; konkurransen blir for hard. Så hard at næringslivet blir til Tæringslivet. Man sliter ut mennesker (spør NAV), bygger ned og bruker opp naturressurser (spør miljøorganisasjonene).

Størrelsen gjør at vi har fått et lederproblem. Intet normalt utrustet menneske er i stand til å styre så store organisasjoner som menneskenes konkurranseprinsipp skaper! Fordi at de som styrer får for stor makt – og makt korumperer. Man tyr til kriminalitet for å beholde makten. Det er egentlig så ”bloody obvius” at det skulle være helt unødvendig å argumentere mot.

Konkurranseprinsippet fungerer ikke positivt i de store størrelsenes univers. Mellom individer og lag er det greit å konkurrere. Der inspirerer dette til lek og mestringsfølelse. Men selv innen idrettens organisasjoner har noen blitt så store at makt og korrupsjonen gjør seg gjeldende også her.

Å svare på disse utfordringene (slik Harari foreslår) er ikke enkelt, for på statsnivå blir konkurranse­prinsippet destruktivt og nedbrytende. Det medfører f.eks. (aksepterte?) kostnader til et ”forsvar” mot ”de andre” (the Takers). Og på statsnivå er det ledernes plikt overfor det folket de leder (nasjonen) å skape trygghet for livsopp­hold og livsutfoldelse. Men lederne (infiltrert av ”the Takers”) ser ut til først og fremst å tenke på seg selv, mens milliarder på milliarder tjenes privat på å utvikle stadig mer avanserte våpen. Milliarder som ikke kommer folket til gode. Det blir det dårlige samfunnskaker av. Og fordelingen så som så. Det blir mest til de som har mye fra før.

Tenk deg at det var opp til deg å velge hvilket prinsipp som skal legges til grunn for samfunnsbygging. Ville du da velge konkurranse fremfor samarbeide, og krig fremfor fred, som det mest grunnleggende prinsipp for videre menneskelig utviklingen?

Nei, det ville du ikke. Ingen vil vel det?

Eller kan det tenkes at det faktisk er noen som heller vil ha verden slik som den er nå? Svaret er dessverre ja. Ellers ville verden ikke være slik som nå. Dette er et faktum: Cirka åtte personer “eier” nå (via verdens børssystemer) mer enn halvparten av verdens samlede “verdier”. Hvordan ble det slik? Det er ikke lett å forklare, men det har med konk­urranse kontra samarbeid å gjøre. Derfor også vanskelig å forandre. Men det er mulig!

En fortsatt økonomisk vekstkonkurranse vil føre til at snart er det fire, eventuelt to, eller til slutt bare én – som eier alt. Bare en ny dynamisk markedsforståelse kan endre alt dette. Ved å avdekke hvilket “motiv for handling” næringslivets aktører har, kan vi avsløre hvem som bare tenker på seg selv (business as usual), og hvem som heller vil drive ”business as something useful”. Altså – for vårt felles beste.

Annonser

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]