Vi ble vel alle imponert av at det private selskapet SpaceX sendte opp den 70 m høye raketten Falcon Heavy 6. februar. Nyheten er egentlig større enn man kunne tro, fordi det demonstrerer en ny konstruksjon av romraketter. Inntil for noen få år siden var det en etablert sannhet – særlig formulert av NASA – at en romraketts første trinn ikke kunne gjenbrukes, noe som mer enn noe annet bidrar til den meget høye prisen på rakett-utskytninger. SpaceX og hovedkonkurrenten Blue Origin har begge demonstrert det motsatte, dvs. at første trinn virkelig kan gjenbrukes, sist demonstrert av SpaceX med denne oppsiktsvekkende oppskytningen. Det å lande første trinn vertikalt er en imponerende prestasjon, noe selskapene ved prøving og feiling har forbedret gradvis. Det er jo beklagelig at NASA, med sin tidligere imponerende utviklingshistorie, synes å miste både vyer og evne til fornyelse. Det vises til artikkelen «Den bedrøvelige historien om romraketter for menneskers utforskning», 11. november 2017. Her beskrives forskjellen for NASA under kappløpet med Sovjetunionen om å nå månen – og den nåværende blodfattige organisasjonen når det gjelder å «følge med i timen» vedørende utvikling av nye raketter for romfart.
I figuren nedenfor presenteres størstedelen av rakett-historien frem til august 2016 i sammenheng. Den nye Ariane 6 raketten er ikke med, og BRF-rakett- og romfartfartøyet fra SpaceX er heller ikke er vist. Saturn V holder fremdeles rekorden som den kraftigste operative raketten.
Blue Origin har testfløyet sin romkapsel New Shepard flere ganger, et fullt ut gjenbrukbart system, hvor raketten lander vertikalt og kapselen lander ved hjelp av et fallskjermsystem. Raketten bringer kapselen opp til grensen mot verdensrommet. Planen er å utvikle «romturisme til noe «vanlig». Den nye generasjonen rakett er New Glenn med to eller tre trinn, sistnevnte vil bli 95 m. høy, og første trinn er gjenbrukbart.
Planene til SpaceX er faktisk å avslutte utviklingen av raketten Falcon Heavy og for full kraft utvikler BRF-fartøyet. Mens Saturn V hadde en høyde på nær 111 meter, vil BRF rage 106 meter, og skal bli fullstendig gjenbrukbar. Annet trinn er imponerende både i størrelse og nyttelast; 48 m. lengde og 9 m. bredde, den kan bringe 150 tonn nyttelast til lav jordbane. Det har en trykksatt kabin på 825 kubikkmeter med opp til 40 «lugarer» og fellesarealer. I tillegg er det planlagt et sikkerhetsrom mot solstormer. Her bør det skytes inn at ved en solstorm vil kritiske deler av elektronikken også stå i overhengende fare for å bli skadet – ingen spøk på tur langt hjemmefra. I parallell med romfartøyet utvikles det et tankfartøy som vil overføre drivstoff til romfartøyet vel ute i rommet. Med dette planlegges SpaceX å bringe mennesker til Mars (og tilbake?), med to tankfartøyturer i 2022 som en test, og så mennesker om bord i 2024. Dette høres i overkant optimistisk ut, men med bravadene til SpaceX så langt kan jo Mars-turer komme langt raskere enn opprinnelig antatt. Hvis nå SpaceX vil prøve plasmamotoren kan det hele bli enda mer realistisk – om enn ikke i 2024 uansett.
Tilbake står nå NASA med sitt SLS og Orion-prosjekt. Det er meget dyrt – planlagt pris på 18 milliarder dollar er selvfølgelig overskredet – og det hele er forsinket. Første bemannede ferd er nå planlagt til 2023. Det som virkelig er merkelig, er at NASA overhodet ikke har fulgt med i utviklingen. Hver oppskytning krever bl.a. fire RS-25, fra Romfergeprogrammet. De benytter flytende brennstoff, hvilket innebærer kontrollbarhet, men her er det ikke snakk om gjenbruk. Motorene som er konstruert for å benyttes flere ganger «kastes» etter en enkelt tur. Dette fremstår som sløsing, selv om i alt 25 motorer er «til overs» etter Romferge-programmet. Det er selve fartøyet – Orion – som er den merkeligste konstruksjonen. Den kalles med rette Apollo på steroider, idet den ligner Apollo-fartøyet fra 60-årene, bare litt(!) større. Mens teknologien har rast videre, se foran, har NASA valgt en forbløffende gammelmodig design. Advarslene og anmodningen har da også kommet – med rett og slett å legge ned dette prosjektet og heller støtte de private prosjektene.
Andre lands romfartsprosjekter er som før godt i gang, men gjenbrukbarheten for raketter fra Blue Origin og SpaceX fremstår i dag som å være i en egen divisjon. Bl.a. nevnes at SpaceX har avtale med NASA om å levere forsyninger til den internasjonale romstasjonen til en brøkdel av prisen Russland med sin Proton forlanger. Selve «melkekua» til USA’s rakettprodusentent ULA, de såkalte EELV-rakettene som benyttes av landets forsvar, fremstår som svært overprisede i forhold til SpaceX. Sistnevntes pris er under en tredjedel av det ULA-produsentene forlanger for sammenlignbare ydelser. Også for det Europeiske European Space Agency (ESA) med sin Ariane 6 vil produsentene av gjenbrukbare rakett-trinn bli en meget sterk konkurrent. Vi står sannsynlig omsider foran en revitalisering av mennesker i rommet, andre land må antas å komme etter teknologisk og derved også omkostningsmessig – når de får summet seg litt og tatt inn over seg den nye rakettdesignen.