Man skulle tro at det var unødvendig å minne om dette, men kvinnefrigjøringen i Norge og Vesten har faktisk i veldig stor grad handlet om å fravriste menn den nedarvede retten til å se på kvinnen som en vare som de bytter seg imellom – å kontrollere hennes seksualitet.
«Sett fra en mannlig synsvinkel er kvinner et knapt gode. Uansett hvor mannsdominert et samfunn er, trenger mennene kvinner for å føre slekten videre. (…) En mann kan få et nesten ubegrenset antall barn i året, og i mange samfunn i verden er det vanlig at flere av barna dør før de vokser opp. Fra et biologisk perspektiv er det i denne sammenhengen blitt sagt at sæd er billig, mens egg er dyre. Dette kan være en generell forklaring på den utbredte tendensen til at menn forsøker å kontrollere kvinners seksualitet.»
Disse ordene over er ikke min egne, de er hentet fra professor Thomas Hylland Eriksens grunnfagsbok i sosialantropologi kalt Små steder, store spørsmål. Den profilerte forkjemperen for masseinnvandring skriver videre at det «er relativt sjeldent at gjensidig kjærlighet anses som et viktig aspekt ved ekteskap. Ofte er inngåelse av ekteskap noe som avgjøres av de respektive slektsgruppene, som ser fordeler i å knytte en allianse – og om partene tilfeldigvis liker hverandre, anses det nærmest som en bonus.» Han skriver videre at «vårt samfunns ideologi om at ekteskap skal være bygd på ren kjærlighet, uaktet blant annet klasseforskjeller, er et særsyn.»
Den (unike) likestillingens røtter
Den særegne historien som ligger bak denne kvinnefrigjøringen i Vesten har lange og komplekse røtter. Det er kjent at kvinner var overtallige og innflytelsesrike i de første kristne samfunnene i Romerriket, og også fra den europeiske indoeuropeiske kulturen blir det hevdet av kvinner var relativt sett nokså autonome og frigjorte. Senere, i den europeiske renessansen, trådte individet frem fra kollektivet på en måte som var unik, man kan gjenfinne denne utviklingen i kunst og litteratur. I humanismen deretter kunne ikke den nedarvede forestillingen om menn som overordnet og endog mer verdt enn kvinner logisk opprettholdes.
Men også i Europa gikk utviklingen mot likestilling langsomt. Seksualitet er den viktigste energien som må finne en «form» i ethvert samfunn. Det er aldri en tvil om hvem som er mor til et barn, men mannen må alltid leve med usikkerhet. Har hun ligget med andre, er hun «løs»? Negative holdninger til at kvinner skulle ha sex med flere enn en mann, eller før ekteskapet, hang ved også i vestlige samfunn til langt utpå 1960-tallet. Hvor mange av nordmenn født på 1950- og 60-tallet er det ikke som har foreldre som «måtte» gifte seg fordi de ikke-planlagt ble gravide? Barn utenfor ekteskap var stor skam.
Den viktige kampen fra 1960-tallet
Det er ikke tilfeldig at krav om prevensjonsmidler og selvbestemt abort var kampsaker for feminister og kvinnefrigjøringsforkjempere fra 1960-tallet og fremover. Og i den kulturelle sfære ble sex deretter synligjort på en hel annen måte. Skjørtene ble kortere, kjolene mer tettsittende, bikiniene erstattet badedrakten. Og blant popmusikk og festivaler var det mye publikumssex. Kvinner kunne ligge med mange menn og likevel være vel ansett, ja til og med ettertraktet for sin sensualitet og erfaring.
I dag kan det tyde på at samfunnet har glemt hvordan det var før denne frigjøringen, spesielt for kvinner. Vi har ikke den innsikt som Thomas Hylland Eriksen formidler: om at det vi har oppnådd av likestilling mellom menn og kvinner er et «særsyn». Samfunnsaktivistene tar det trolig for gitt og har heller kastet seg over en utopi – multikulturalismen.
Opp gjennom historien har en rekke ulike metoder blitt tatt i bruk for å kontrollere kvinner og deres seksualitet. Hylland Eriksen skriver at nå kan vi i «likestillingens navn [kanskje] innvende at man like gjerne kunne snakke om utveksling av menn, men det er et faktum at eiendom, arverett og politisk lederskap svært ofte følger menn, og at det ofte er menn som treffer de formelle beslutningene om hvem som skal gifte seg med hvem.»
Kvinnen som «vare» og eiendom
De fleste samfunn er derfor bygd opp av grupper som i praksis bytter kvinner seg imellom. En kvinne har derfor en «verdi» som kan variere: Hennes alder, fruktbarhet, skjønnhet og ikke minst hennes kyskhet og trofasthet. For her kommer den urgamle logikken om å bringe sine gener videre inn. Hvilken mann vil ønske å få en kone som er notorisk utro? Og et tegn på dette er jomfrudom eller ikke ved ekteskapsinngåelse.
Det blodige lakenet ble, og noen steder blir fortsatt, hengt ut på balkongen etter bryllupsnatten som bekreftelse for alle. Om ikke, kunne familien kreve å få tilbakelevere bruden og heller få en ny. Herfra kommer også fenomenet æresdrap. En far eller bror dreper sin datter eller søster fordi hele familiens posisjon er truet. Datteren har «mistet sin verdi» – helt bokstavelig – dersom hun er «løs» og har hatt sex før ekteskapet.
I Europa hadde man på et tidspunkt en praksis i noen miljøer med kyskhetsbelter. Mannen som var ute på reise, kanskje på krigertokt, låste et metallbelte rundt livet på sin kone for å gjøre det fysisk umulig for henne å ligge med en annen mann. Men vi kan ikke være så naive at vi ikke forstår at tildekningen av kvinnen bak en burka, en annen heldekkende og formløs kledning eller nikab og også hijab er uttrykk for den samme kontroll fra menn over kvinner. Dette dreier seg om å hindre seksuell lyst, tiltrekning og utfoldelse.
Hijab som provokasjon
Noen av de som fortsatt husker hvor skjør kvinners frigjøring både var og fortsatt er, blir provosert når tildekkede, «kontrollerte» kvinner hylles som forbilder av de som hevder seg å bære arven etter menneskerettighetskampene i Vesten. For å sitere professor Truls Wyller i Klassekampen før jul:
«La meg da begynne med en innrømmelse. Jeg føler ubehag ved synet av stadig flere hijab-kledde kvinner på gater og torg. Betyr det at mine holdninger er diskriminerende, i strid med likebehandling av alle mennesker uavhengig av tro, rase og etnisitet? Nei, jeg ville reagert på akkurat samme måten hvis katolikker verden over begynte å kle seg like uniformert. Det er den religiøse uniformeringen som strider mot den moderne, universelle likhetstanken, jeg reagerer på, ikke hvilken tro som uniformeres.»
Og Wyller er ikke alene. Hijaben er et «islamistisk fenomen», som han selv skriver. Og i islam og de klankulturene som nå inntar Norge, er ikke kvinnen likestilt, hun er en «vare». Og det er dette ubehaget med symboler som viser regresjon fra den opplysningstid og de fremskritt som er gjort i Vesten som nok gjør at også kommentarfelt og FB-grupper kokte over i denne siste saken hvor den «prisbelønte» hijabkledte norsksomaliske 20-åringen og ikke minst de som skyver henne frem som et «forbilde», ble satt under kritisk søkelys av Resett.
Med ønske om godt vær og forsoning
Jeg forventer ikke at de ordene jeg skriver her umiddelbart kommer til å falle i god jord hos våre kritikere. Blant annet de som i dag er ute og marsjerer i gatene på 8. mars. Mange er sinte og har funnet noen å være sinte på. Da er ikke rasjonelle argumenter det man først og fremst tar til seg.
Men jeg håper i det minste at folk etter hvert puster gjennom nesen og begynner å reflektere over de motsigelsene som ligger i å demonstrere på selveste kvinnedagen 8. mars til fordel for en bekledning som innebærer kontroll og ikke frigjøring av kvinner og unge jenter. Og det gjelder både statsministeren og Jonas Gahr Støre.
Ha en god «kvinnedag» – 8. mars.