Andrea Berntzen spiller overbevisende og sterkt i sin debutrolle som ung og uskyldig AUF'er.
Norsk drama, thriller
Regi: Erik Poppe
Med: Andrea Berntzen, Elli Rhiannon Müller Osborne, Jenny Svennevig, Aleksander Holmen, Ingeborg Enes, Sorosh Sadat, Brede Fristad, Ada Eide
Manus. Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen
Utgiver: Nordisk Film Distribusjon AS
Aldersgrense: 15

Premiere: 9. mars
Karakter: 5/6

«Utøya 22. juli» er en knyttneve av en film som kan ta pusten fra den mest hardhudete av oss. Hvis målet til regissør Erik Poppe er å få frem den kaotiske stemningen som hersket på Utøya har han langt på vei lykkes med det.
Før eller senere måtte det komme en film om den største massakren i norsk historie. Det er kanskje liksågreit at de kommer en norsk versjon på kino før en internasjonal filmatisering får premiere. Jason Bourne-regissør Paul Greengrass er som kjent i produksjon med sin påkostede versjon for Netflix.
Regissør Erik Poppe (57) har uttalt at Utøya-massakren er vår generasjons 9. april.

Den 57 år gamle regissøren Erik Poppe er usedvanlig produktiv; to sterke spillefilmer og en dokumentar på halvannet år er beundringsverdig. «Utøya 22. juli» er temmelig ulikt noe annet vi har sett av norske spillefilmer. Den har et visst slektskap til Gus van Sants «Elephant» (2003) om Columbine-massakren i 1999 og Paul Greengrass’ «United 93» (2006)  om dramaet ombord passasjerflyet som ble kapret 11. september 2001. Også «Utøya 22. juli» har et dokumentarisk preg, med bruk av håndholdt kamera. Regigrepet gjør at man kommer tett innpå terroren og dens ofre. Fotograf  Martin Otterbeck  er dyktig, noe som han også viste i samarbeidet med Poppe på «Kongens nei» (2016) og «Siste resept» (2018).

I hovedrollene møter vi unge og ukjente skuespillere som spiller AUFere. Det øker autensiteten at de er ukjente fjes. Blant de som utmerker seg er 18 år gamle Andrea Berntzen som spiller Kaja og som vi følger gjennom hele filmen. Solveig Birkeland  gjør også en gripende prestasjon, men det trekker litt ned at hennes dialekt høres mer ut som geografisk tilhørighet på Stord enn på Austevoll, og det skurrer litt for en som hørt hvordan folk på Austevoll snakker. En annen ting jeg lurer på er om noen på Utøya virkelig sa at det er det tryggeste stedet i verden, like før Breivik begynner å skyte. Replikken føles litt for ladd.

At manusforfatterne Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen har gjort karakterene fiktive er absolutt et fornuftig valg. Med en tragedie så nært i tid ville det føltes spekulativt å bruke reelle navn.

«Utøya 22. juli» har fått distribusjon i over 20 land. Den deltok i hovedprogrammet i Berlin hvor den fikk noe blandet mottakelse av internasjonale kritikere. Norske anmeldere har stort sett vært positive.

Gjennom hele filmen hører Anders Behring Breivik skyting, men man får bare glimt av han på avstand i et par scener. Regivalget vil jeg si er riktig, og nærbilder av han ville vært drøy kost, skjønt det kan helt sikkert være ubehagelig for enkelte å se en av historiens mest beryktede terrorister i aksjon, selv i korte glimt på avstand. Tiden er også en karakter i filmen og tid er krevende å gjengi nøyaktig på film. Breivik herjet på Utøya i 72 minutter, mens filmatiseringen har en spilletid på 92 minutter. I forkant møter vi unge AUFere som snakker om terroraksjonen ved regjeringskvartalet i Oslo, som de mottar SMSer om og de diskuterer hvem som kan stå bak. Frykten og det voldelige kaos som følger er troverdig formidlet. Heldigvis har han klart å styre unna en del klisjeer og det er heller ikke lett å forutsi hvem som overlever de 72 minuttene med terror. Jeg så ikke bort fra kinolerretet et nanosekund, og jeg synes at filmen godt kunne vært noe lengre. Naturligvis skjønner man at Poppe vil runde av i det Breivik slutter å skyte. Men likevel kjennes slutten litt vel brå.