Stavanger 20171219. Stavanger tingrett: Merete Hodne og Løgnaslaget. Bildet: Per Inge Torkelsen fra Løgnaslaget. Stavanger tingrett skal ta stilling til om Løgnaslaget ustraffet kunne kalle Merete Hodne for "nazifrisør". Frisør Merete Hodne krever inntil 200.000 kroner i oppreisning fra hvert av medlemmene i revygruppa som kalte henne «nazifrisør» i sangen om «en hårsår frisør fra Bryne». Rettssaken er den tredje i rekken for Hodne. Fra før er hun dømt til å betale 7.000 kroner i bot for brudd på diskrimineringsloven etter å ha nektet en hijabkledd kvinne adgang til frisørsalongen. Foto: Carina Johansen / NTB Scanpix

Hva betyr egentlig nazi? Hvordan bruker vi ordet, hvordan oppfattes det, og hva mener vi når vi sier det? Er adjektivet nazi (forkortelse for nazistisk) og substantivet nazist, like forferdelige?

Nazi brukes i dagligtale, særlig blant unge. «Vi ble skikkelig nazidrillet av treneren i dag!» «Hun nye læreren kjørte det naziopplegget på oss!» Utsagn som det kan følges opp med: «Men så blir vi gode av det da!» Tidsdistansen synes å ha gjort nazi til et ganske mye brukt adjektiv i muntlige sammenhenger; ikke brukt som en betegnelse på en nazist, snarere som en beskrivelse av en engasjert og litt mer enn vanlig disiplinerende rollemodell.

Men hva mener Per Inge Torkelsen og Løgnaslaget når de kaller Merete Hodne for en nazifrisør? Det er jo ikke fordi hun kjører et stramt og rakt opplegg i frisørsalongen sin. Jeg ser ikke det lille smilet om munnviken når de sier nazifrisør. Om de smiler, så er det av skadefryd.

Hva er det da Løgnaslaget hinter om? At Hodne, slik nazister, ikke vil hjelpe de svakere stilte i samfunnet? Er de svakere stilte muslimer med hijab? Det er på mange måter en interessant liten glipe som er sparket inn i språket og vår språkforståelse. Nazifrisørsketsjen (ingen røde streker i Word2016 under ordet nazifrisørsketsjen) blir presentert på en scene med ekstreme kostymer. Har komikerne skapt en ny, sleip, betydning av ordet, et som ikke rettsapparatet helt klarer å holde fast i?

Det kunne kanskje ha vært morsomt å lage en sang om en litt paranoid frisør og en skinnhellig muslim med trutmunn, men det Løgnaslaget presenterte var ren utdriting, blandet med en ullen bruk av ordet nazi. Det var satire, for overdrivelse var sterkt tilstede, men sangteksten deres, gitt all medieoppmerksomheten rundt Hodne før og etter premieren, åpner for at man skal sitte igjen med følelsen av at Merete Hodne faktisk er litt nazistisk. På ordentlig. Eller, mente de ikke det? Da kunne vel Torkelsen & co. ha endret teksten i respekt for Hodnes reaksjon.

Torkelsen og Løgnaslaget har tolket frisøren som sterkere enn kunden. Hun var eldre, og Hodne var den som aktivt avviste Malika/Charlotte. Men hvordan er stillingsforholdet mellom Torkelsen og Hodne? På nittitallet ble Torkelsen rikskjendis med sitater som: «Gi ungdommen en flaske brennevin før idretten tar dem.» Han får fremdeles spalteplass i de store mediene, blir lyttet til av mange. At ordet nazi, når det ikke er sagt med glimt i øyet, er grusomt å få festet på seg tar han overhodet ikke inn over seg, der han og Løgnaslaget fortsetter revyshowet helt inn i rettssalen.

Et vitne sier, i en av de etter hvert mange rettssakene, at Malika Bayan/Charlotte Antonsen ikke var alene utenfor frisørsalongen, men at hun snakket, muligens konspirerte, med flere før hun gikk inn. Det var veldig godt kjent hvor Hodne sto i spørsmålet om Islam. Er dette en serie med personlige rettssaker, eller er rettssakene blitt til noe større? Det som begynte med et barnslig stunt, ligner mer og mer en utfordring. Hva er det er lov til å reagere på i Norge?

Malika/Charlotte har siden kastet hijaben og presentert seg med trutmunn på Facebook. Av to onder foretrekker jeg duck face fremfor hijab. Men det synes lettere for Malika/Charlotte å kaste hijaben enn for Hodne å slippe saken. Jeg blir ikke forbauset om Hodne tar reisen helt til Strasbourg en gang i fremtiden.

Senest i går sto jeg bak to barn i køen på Kiwi, de var i åtte-niårs alderen, tett innpakket og med hijab, den ene med en lefsete koran hun tviholdt på. Det gikk kaldt nedover ryggen min mens jeg la handlevarene på båndet. Der jeg sto med blikket ned i båndet tenkte jeg at jeg, i lammelse og frykt for å bli stigmatisert om jeg sier ifra på noen måte, er underkastet Islam. Jeg skriver på det modige nettstedet Resett som anonym. Det er òg en underkastelse. Selvvalgt underkastelse.

Er ordet ytringsfrihet blitt det skjøreste og mest misforståtte ordet i det norske språket? De som tenker selv, de som ser forbi massesuggesjon, og har veid meningene sine mot fakta; de er slik jeg ser det, vår tids viktigste stemmer. Kanskje har frisøren i denne saken en skarpslipt saks som kan kutte litt i ullene, populistiske utsagn?