Nylig publiserte Dagbladet artikkelen ”Trump retvitret meldingene hennes. Nå er hun dømt for hatkriminalitet” som handler om hvordan lederne for aktivistgruppen Britain First har blitt dømt for anti-muslimsk hatkriminalitet – med lenke til en artikkel der Donald Trump omtales som ”en leverandør av hat”.
Denne artikkelen – og Dagbladets og de øvrige etablerte medienes forhold til ekstremisme – fortjener å bli kommentert. Muslimske patruljer som angriper menn som drikker øl, og som ber kvinner om å dekke seg til, omtales av Dagbladet som radikale muslimer. Grupper som Britain First, som aksjonerer mot de muslimske patruljene, derimot, omtales som høyreekstreme kristne.
Hvem er ekstremistene? Innvandrergrupperinger som på en aggressiv måte prøver å presse den opprinnelige befolkningen til å endre sin tro og sine skikker? Eller folk som protesterer mot at fremmede tar seg til rette i landet deres og prøver å påtvinge dem sin tro og sine skikker?
Det er også påfallende at Dagbladet – i artikkelen der Trump anklages for å spre hat – er mer opprørt av at den amerikanske presidenten har retvitret videoer laget av Britain First enn av innholdet i videoene, nemlig muslimer som ifølge Britain First utøver vold og knuser en kristen statue.
Det mest graverende er imidlertid hvordan Dagbladet og de andre etablerte mediene opprørt beretter om kriminelle handlinger, overgrep og ekstremisme i noen land og hos noen grupperinger, mens de tier om kriminelle handlinger, overgrep og ekstremisme i andre land og hos andre grupperinger.
Et av forholdene Britain First-lederne er dømt for, er at de gjennomførte en aksjon mot boligen til en muslimsk mann som de på feilaktig grunnlag anklaget for voldtekt. Utvilsom en stygg sak som Britain First-aktivistene fortjente å bli dømt for. Men hva med en minst like stygg sak i Ukraina?
Den 9. mai 2017, på årsdagen for Sovjetunionens seier over Hitler-Tyskland i Den store fedrelandskrigen, angrep Høyre Sektor boligen til lederen for Ukrainas progressive sosialistparti, Natalija Vitrenko, uten at politiet gjorde noe for å beskytte henne. Jeg skrev om saken på mitt nettbaserte russiske opplysningssenter, og sendte ut varsler om den til NRK, Dagbladet og andre riksmedier, pluss utvalgte journalister, flere av dem i Dagbladet. Jeg mener også å huske at jeg ringte flere avisredaksjoner. Men ingen fant grunn til å kommentere hendelsen.
Jeg har også skrevet om oppfordringer til å skyte opposisjonen i Radaen (parlamentet), overfall på krigsveteraner og lover som gjør det forbudt å kritisere 1930- og 1940-tallets ukrainske fascister, og andre former for vold og ekstremisme i dagens Ukraina. Men de etablerte mediene nekter å nevne denne type saker. Den eneste som har gjengitt et par av mine artikler, er Pål Steigan på Steigan.no.
De etablerte liberal-globalistiske mediene har en selektiv dagsorden. De gjør hva de kan for å diskreditere Trump, Brexit og såkalte høyreekstremistiske og høyrepopulistiske partier og grupperinger som Marine Le Pens Front National, Alternativ for Tyskland og Britain First. Og de jakter på alt som kan oppfattes som nasjonalisme og fremmedfiendtlighet. En avrevet hijab utløser krigsoverskrifter.
Da protestene på Maidan brøt ut høsten 2013, dekket Dagbladet og de andre mediene utviklingen i Ukraina nærmest fra time til time. Her var en befolkning som stod opp for europeiske verdier, orienterte seg mot EU og avviste den slemme presidenten som ville knytte Ukraina til Putin og Russland. Hvilken perfekt historie for de liberal-globalistiske mediene i en tid da folk i nesten hele Europa var i ferd med å reise seg mot EU og den globalistiske eliten!
Så viste det seg at Ukraina etter regimeskiftet i 2014 ikke ble preget av liberalisme og europeiske verdier, men av nasjonalisme, ekstremisme og vold mot opposisjonen. Og da opphørte de etablerte mediene å si noe om forholdene i landet.
En ubetenksom uttalelse fra en tredjesekretær i Front National eller en avrevet hijab utløser krigsoverskrifter i aviser som Dagbladet. Drapsforsøk på opposisjonspolitikere, oppfordringer til å skyte opposisjonen i parlamentet og forbud mot å kritisere fascister i Ukraina, et europeisk land med 42 millioner innbyggere, derimot, nevnes ikke.
Er det rart at mange har mistet tilliten til de etablerte mediene og heller orienterer seg ved hjelp av de fremvoksende alternative mediene?