OSLO 20080405 : Det var tidsvis rene folkevandringen av skuelystne til den nye operaen i Bjørvika i Oslo i godværet lørdag. Oversiktsbilde med mange mennesker. Foto: Lise Åserud / SCANPIX
Del saken
  • 497
  •  
  •  
  •  
  •  

Den såkalte identitetspolitikken har de siste tiår spredt seg som en kreftsvulst over akademia, media og (i stadig økende grad) politikken.

I denne kronikken vil jeg forsøke å beskrive noen fragmenter av den historiske og filosofiske bakgrunnen for dette fenomenet. I tillegg vil jeg reflektere litt rundt hvilke konsekvenser disse nye tankemønstrene har for vår nåtid og fremtid. Til slutt vil jeg beskrive noen få av motkreftene, heltene som slåss mot denne degenerasjonen av våre skoler, universiteter, media og politiske sfærer. Det er et omfattende tema, så jeg må allerede nå unnskylde meg en del forenklinger og snarveier. Men jeg kan love et «horror-show» uten sidestykke – ikke siden Hitler og Stalin har våre samfunn vært under angrep av en slik alvorsgrad.

Av naturlige grunner vil fokuset i stor grad være på utviklingen i USA, da særlig på de såkalte «identity studies» som nå er fast inventar på alle amerikanske universiteter.

DEN FØRSTE IDENTITET

Feminismen banet vei for alle andre såkalte «identiteter». Det er vanlig å dele opp feminismen i tre bølger: den første bølgen henviser til kampen for stemmerett, og var stort sett vunnet over hele den vestlige verden ved utgangen av første verdenskrig. New Zealand var først ute (1893). I Norge fikk kvinner stemmerett i 1913. UK og USA: 1918. Enkelte kantoner i Sveits ventet riktignok helt til 1971, og Liechtenstein klarte å utsette det helt til 1984. Uansett: store deler av den vestlige verden hadde innfridd kravet allerede i 1920. Det er verdt å merke seg at i de fleste land ble kvinners stemmerett innført ved at en majoritet av menn stemte for det. Det var altså ikke en kamp mellom kjønnene, men en kamp mellom idéer. Dessuten: allmenn stemmerett for menn over 25 år ble innført kun noen få år før kvinnene fikk samme rettighet (1898 i Norge f.eks.).

Feminismens andre bølge handlet om rettigheter i bredere forstand: seksuell frigjøring, retten til abort, retten til å styre sitt eget liv, retten til skilsmisse osv. I tillegg retten til å velge yrke og utdannelse, samt selvfølgelig «lik lønn for likt arbeid» og en likere fordeling av byrdene på hjemmebane (husarbeid, barn etc.). Den såkalte 68-generasjonen, som kjempet fram disse rettighetene, besto både av menn og kvinner (gjerne med like langt hår). Abortkampen var nok den mest opprivende (hvem husker ikke Ludvig Næssa og Børre Knutsen) mens temaer som lik lønn for likt arbeid ganske raskt fikk stor støtte – også blant menn.

Men siden feminismens to første bølger hadde slik spektakulær suksess, oppsto et slags vakuum: etterhvert som kvinnene inntok statsministerstolen (Golda Meir 1969,  Brundtland 1981) presidentskap (Vigdis Finnbogadóttir, 1980) og stadig flere muligheter åpnet seg for ambisiøse kvinner, hadde rettighetskampen på mange måter utryddet sin egen eksistensgrunn på grunn av sin suksess.

I etterdønningene av 68-generasjonen, eskalerende etter den gamle marxismens kollaps ved murens fall i 1989, oppstår et nytt feministisk prosjekt. Denne såkalte tredje bølge var inspirert av ny-marxistisk tankegang, særlig de såkalte «french intellectuals». Dette er en helt ny form for feminisme, en mannehatende, faktahatende og aggressiv feminisme som ser på de fleste menn som fiender. Disse postmoderne idéene oppnår ganske raskt å spre seg utover de amerikanske campuser – og derfra videre inn i alle former for akademia, kultur (Hollywood og musikken), samt media og i nyere tid også politikken.

FILOSOFISK INSPIRASJON

Michel Foucalt, Jaques Derrida, Jean Baudrillard, Louis Althusser, Jaques Lacan – felles for alle disse «tenkere» er at de er fullblods marxister, de skriver ofte på et «uforståelig» (evt. meningsløst) språk, og virker mer opptatt av sjargong enn ærlig søken etter sannheter.

I forhold til identitetsstudiene som vokser frem utover 70-tallet fram til i dag, er påvirkningen bl.a.:

  • Marx sitt historiesyn er stort sett enerådende. Individualisme er uvesentlig, det handler om rase, kjønn, seksuelle preferanser og klasse etc.
  • Sjargongen kopieres og masseproduseres. «Hegemoni», «sosiale konstruksjoner», «strukturer», «undertrykkelse» osv.
  • Språket er under konstant angrep (som jeg vil komme tilbake til)
  • Vestlig kapitalisme, kolonialisme og imperialisme har skylden for alt som er feil i verden.

Baudrillard er forøvrig villig til å kritisere Marx for å ha vært for opptatt av den økonomiske delen av klassekampen. For Baudrillard er det ikke det økonomiske som er den viktigste kamparena, men kulturen. Han har åpenbart et poeng (selv om økonomi og kultur i stadig sterkere grad henger sammen). Begrepet kulturmarxisme er nå innarbeidet i språket – og en figur som f.eks. Milo hevder med styrke at kulturkampen er den viktigste. Kulturhistorikeren Trond Berg Eriksen beskriver Baudrillard som en «dypt uansvarlig og amoralsk tenker», men det er uklart utfra teksten om han mener dette som kritikk (Vestens tenkere, bind 3).

Særlig Foucalt går til frontalangrep på institusjonene. Dette er velkjent fra marxismen. Han gir ut «arkeologiske» verker om institusjonenes utvikling (fengsel, sykehus, galehus), og peker på hvordan andre institusjoner styres etter samme prinsipper (arbeidsplassen, de militære enheter, utdanning, endog familien). Han svømmer i sjargong som hegemoni (Gramsci), «le regard» (Sartre) og dekonstruksjon. Han vil oppløse institusjonene for å frigjøre mennesket i det marxistiske paradiset. Hans egen livsførsel er en endeløs rekke av homoseksuelle orgier og sex med tilfeldig forbipasserende. Jeg er ingen moralist, og bryr meg døyten om andre menneskers sexliv. Men det skurrer når Foucalts tilhengere fremhever hans livsførsel som noe moralsk opphøyet, noe å etterstrebe. Han endte selvsagt opp med å dø av AIDS – innlagt på et av sykehusene han fylt av forakt hadde beskrevet tidligere.

Jeg stopper her – man blir deprimert av å lese og skrive om disse «filosofene». Det er på sin plass å bemerke: det finnes absolutt verdier å hente i disse forfatteres skrifter og tanker. Men det overskygges dessverre av det dogmatiske, og påvirkningen de har hatt på de såkalte «identity studies» vil jeg beskrive som nesten 100 % negativ. Hvis man ønsker å fordype seg mer i disse filosofenes tankeverden kan jeg anbefale «Fools, frauds and firebrands» av Roger Scruton (kan fås i norsk oversettelse via Document forlag). Hovedkonklusjonen er at tross enkelte verdifulle bidrag handler det stort sett om produksjon av «nonsense» for å bruke Scrutons ord.

IDENTITETSSTUDIENE

Som nevnt oppstår de første «Woman Studies» og «Black Studies» på amerikanske campuser på slutten av 70-tallet. I dag er dette blant de største fakultetene, og hundretusenvis av unge amerikanere har grader i «Gender studies», «Fat studies», «Queer studies» – en endeløs rekke av «studies».

Malen er stort sett ganske lik: det bedrives ingen egentlig tenkning/forskning. Det handler om indoktrinering. Studentene er papegøyer som lærer seg sjargong – og alle temaer behandles innenfor samme smale rammer. I korte trekk: kvinner undertrykkes av menn. Svarte/fargede undertrykkes av hvite. Feite mennesker undertrykkes av skjønnhetsidealer. «Queers» undertrykkes av normalitet. De handikappede undertrykkes av de friske. Muslimer undertrykkes av alle. Livets uendelig kompleksitet reduseres til ny-marxistiske slagord.

I tillegg har vi det som kalles interseksjonalitet – identitetsstudienes hellige gral. Her kan du «samle poeng»: hvis du er kvinne er du undertrykt. Men hvis du er en svart, lesbisk og handikappet kvinne så er du showets stjerne. Dette medfører selvsagt en intern konkurranse om hvem som er mest undertrykt, og kan ved hjelp av «Queer Theory» etterhvert ende med at det ikke lenger finnes grupper, kun individer med sin helt egen og spesielle undertrykkelseshistorie. Man kan kanskje tenke at man da er tilbake til individualismen (1), men det er dessverre ikke tilfelle. Individualismen handlet om individer som fant sammen i gjensidig fellesskap (via institusjoner som skole, familie, idrett, religion, jus etc). Men disse «individgruppene» vil forholde seg til hverandre kun gjennom undertrykkelse og hat.

«Black studies» er i mindre grad preget av interseksjonalitet. Dette skyldes bl.a at svarte menn og kvinner står sammen mot «de hvite», men også at avvikende seksualitet er lite akseptert i disse miljøene. Så de lesbiske afro-amerikanerne velger seg andre fakulteter.

En annen ting å merke seg er hvor villige de ulike «Black power» grupperingene er til å bruke vold. Det startet tidlig med Malcolm X, «Nation of Islam» og «Black Panthers». Nå er «Black Lives Matters» fronttroppene, med stadige opptøyer og endog drap av politimenn.

«Queer studies» fortjener en egen kommentar: «Queer» betyr noe som ikke passer inn i en kategori. Det er nokså merkelig at man har en helt egen kategori av studier som studerer noe som ut fra  egen definisjon ikke passer inn i noen kategori. Her utgis mesterverk med titler som «Queering the feminist, and feminizing the queer». Hva det betyr? Jeg aner ikke.

SJARGONG

Det foregår nesten ikke intellektuelt arbeid av verdi på disse studiene, men det produseres en endeløs mengde sjargong. F.eks. har vi begrepet hegemoni, som gjør det mulig å påstå at vi som bor f.eks. i Norge er mer undertrykt enn f.eks. de som levde under Stalin. For mens stalinismens undertrykkelse var synlig, er vår undertrykkelse «usynlig». Vi tror faktisk vi er frie mennesker, selv om vi lever under strukturell undertrykkelse. Enhver feminist babler ustanselig om strukturer: patriarkatet, hvite privilegier, begreper som «likelønn» (lik lønn for likt arbeid er tydeligvis «strukturell urettferdighet»). Vi får selvmotsigende begreper som «positiv diskriminering». Begrepet hegemoni gjør det mulig for vestlige feminister å overse den reelle undertrykkelsen muslimske kvinner utsettes for, siden den usynlige, strukturelle undertrykkelsen av kvinner i Norge/USA/Sverige er langt verre.

Sloveneren Zizek – en annen av de intellektuelle mestere – har skrevet at problemet med Hitler og Stalin var at de var for lite voldelige.

Dekonstruksjon er et annet nyttig begrep. Alt er «konstruert»: raser eksisterer ikke, kjønn er bare en sosial konstruksjon (derfor klarer de å «konstruere» flere titalls ulike «kjønn»). Biologi og genetikk avvises (ref. «Hjernevask» med Harald Eia). Institusjoner som familie, politi, rettsvesen må dekonstrueres. Deretter kan vi bygge det kulturmarxistiske paradiset på ruinene av det moderne samfunn.

«Blikket» – Sartres «le regard» – dukker opp overalt i doktoroppgaver og utgivelser. «Blikket» beskriver hvordan vi ved å betrakte andre gjør dem til «objekter» – vi undertrykker andre ved å objektivisere gjennom «blikket». Det er – som dere skjønner – vanskelig å finne sammen i et fellesskap når vi ikke engang kan se på hverandre uten å bedrive undertrykking.

FAKTA ER UVESENTLIG

Følelser trumfer fakta. Hvis fakta er krenkende må fakta avvises. Enkelte (mange) feminister mener at fokus på fakta er kvinneundertrykkende. Noen går så langt at de ønsker en ny feministisk matematikk (2) – som ikke er så opptatt av å finne riktige svar og tar mer hensyn til kvinners «følelser». Jeg tviler på at selv en kvinnelig, feministisk astronaut er villig til å overlate de matematiske beregningene til en slik form for matematikk når hun setter seg i romskipet som skal bringe henne til Mars. Men slike innvendinger er vel også undertrykkende.

Frykten for fakta har konsekvenser. Vi får begreper som «safe spaces» (at man skal slippe å høre andre meninger for å unngå «skader og traumer». Man får «mikroaggresjon» – man er undertrykkende og krenkende uten at man hverken mener det eller vet det. Det siste er såkalt «kulturell appropiasjon» – at vår bruk av andres kulturelle uttrykk er undertrykkende i seg selv. Dette fenomenet så vi nylig i Norge med saken om Siv Jensen i indianerkostyme. Ingen taco på fredag altså. Dog er det få som ser det «problematiske»  i at symboler på vestlig kultur brukes over hele verden (iPhone, pencillin, Hollywood, pop).

Kulturrelativisme er dogmet om at alle kulturer er like mye verdt. Det eneste akseptable unntaket fra regelen er selvsagt vår vestlige kultur, som kun er kapitalisme, kolonialisme og imperialisme. Ut fra dette får vi også den ødeleggende filosofien om multikulturen. Samfunn skal bygges hvor ulike kulturer lever «side om side» i stedet for i et fellesskap (nasjonalisme er selvsagt et mye brukt skjellsord).

Som Mark Steyn sier: disse folkene er ikke ute etter å vinne debatten. De vil stoppe debatten. En av de viktigste hjelpemidlene er språket.

HVORFOR SKAL VI BRY OSS?

Man kan lett tenke at det ikke har betydning for oss at noen skruller på noen universiteter bedriver «kjønnsforskning» og studerer «white privilege» eller lesbisk dans. Men dessverre har dette direkte innvirkning på våre liv og våre barns framtid. Så vi har ikke noe valg – vi bekjempe disse «tankene» for å redde fremtiden for vår sivilisasjon.

For det første: ytringsfriheten er under enormt press. Uten ytringsfrihet har vi mistet demokratiet, og da er kampen over.

De nye «hate-speech» lovene er intet annet enn et gedigent angrep på demokratiets mest grunnleggende frihet, retten til å ytre sin mening. Selv politiske ledere av store partier dømmes for sine meninger (Geert Wilders, Marie Le Pen). Politisk ukorrekte meninger gis «diagnoser» som islamofobi eller homofobi. Det er ikke mange skritt fra dagens situasjon til lobotimisering av folk med «feil» meninger. George Orwell fantaserte om «thought crimes» – nå er det en realitet. Personlig aksepterer jeg kun forbud mot trusler og oppfordring til vold som begrensning på ytringsfriheten.

Det er også et tankekors at mange hundretusener av unge mennesker gjennomgår indoktrinering i marxistisk teori og sjargong, i stedet for å motta en reell utdanning som kan være til nytte for fremtiden – for dem selv og for samfunnet. Stadig flere fullfører høyere utdannelse – men allikevel er kunnskapsnivået synkende. Det pågår en infantilisering – folk er «ungdom» til de er passert 30 år og førtidspensjonerer seg når de er 50. Selv 60 år gamle kvinner kaller seg «jenter». Jeg har akkurat i dag fullført den fabelaktige TV-serien «Band Of Brothers» (Spielberg, 2001) som en del av historieundervisningen for mine to gutter (7 og 10 år gamle). Når jeg ser hva disse 18-19 års gamle heltene gjennomgikk, og sammenligner det med maskerte, Soros-sponsede voldspøbler i Antifa, eller meteroseksuelle «mannlige feminister» som kun drikker «Fair Trade Coffee» oppstår en tomhetsfølelse. Hva gikk galt?

Dessuten: idéene som spres fra disse miljøene er ekstremt splittende og en ødeleggende kraft som er i ferd med å rive våre samfunn i stykker. For å gi et lite utvalg av hva som regnes som «bien pensant»:

Enkelte døve aktivister (studenter og professorer på såkalte «Disabled studies») er kritiske til leger som kan kurere døvhet hos barn, fordi dette oppfattes som «et folkemord mot døvhet». De krever bokstavelig talt «retten til å ikke høre». Også på vegne av sine barn.

Lena Dunham («stjerna» fra TV-serien Girls) har antydet at hun ønsker å bli gravid slik at hun får muligheten til å ta abort. Dette – samt at hun i sin egen selvbiografi beskriver hvordan hun seksuelt misbrukte sin lillesøster i en årrekke – gir ikke minuspoeng for en av den moderne feminismens ikoner. (3, 4)

Jenny McDermott argumenterer for å drepe alle menn, inkludert babyer. Hun er ikke fjernet fra YouTube og heller ikke tiltalt for «hate-speech». (5)

Derrida: “thought itself is the basis of oppression”. Best om vi slutter å tenke altså.

Linda Sarsour – en hijabbærende islamist som har argumentert for jihad mot de vestlige undertrykkende samfunn, og som i fullt alvor mener at Muhammed var feminist – var leder for den såkalte kvinnemarsjen i Washington, kjent bl.a. for Madonnas trusler om å sprenge det hvite hus, samt de såkalte «pussyhats». På ettårsdagen ville man ha en «jubileumsmarsj». Da ble «pussyhats» anklaget for å være undertrykkende, siden de antydet at man måtte ha en vagina for å kalle seg kvinne (uhørt i en tid hvor Bruce Jenner blir kåret til «woman of the year»).

The Spectators skribent Brendan O´Neill var invitert til Oxford universitet for å diskutere abort (O´Neill er «pro choice»). Dette førte til ville protester blant kvinnelige feministiske studenter (Stepford students), som ble ekstremt fornærmet av at en person «uten livmor» kunne tillates å diskutere abortspørsmålet. Så man trenger ikke en vagina for å være kvinne, men man ha en livmor for å ha en mening om abort.

Når katastrofen rammet New Orleans i form av orkanen Kathrina, meldte mange hundre brannmenn seg til frivillig innsats for de som var i ferd med å dø av mangel på mat, rent vann og varme klær. FEMA sendte de umiddelbart til: (New Orleans? Gulfport?) Neida – de ble sendt til Atlanta for å gjennomgå «sensitivity training». Man kan jo ikke redde menneskeliv på en rasistisk eller kvinnefiendtlig måte. Da er det – tydeligvis – bedre at folk bare dør. Og – for at dere skal forstå alvoret: folk døde faktisk på grunn av slike «prioriteringer».

I Sverige må studenter ved krigsskolen utarbeide angrepsplaner som de må tolke i forhold til «genusteorier». Dette er så idiotisk at selv mine venstrevridde venner ser hvor dumt det er.

Jeg kunne fortsatt i timevis, men dere tar vel poenget.

JORDAN PETERSON OG KAMPEN OM SPRÅKET

Heldigvis finnes det fortsatt helter som bemanner frontlinjene. En av de viktigste det siste året er Jordan Peterson, professor i psykologi ved universitetet i Toronto. Han eksploderte inn på den internasjonale scene da han nektet å føye seg etter den såkalte «bill C-16» – en ny lov i Canada som bl.a. gjør det påkrevd å tiltale folk med ulike pronomen de identifiserte seg med. Dr Peterson nektet å rette seg etter denne loven, som etter han mening er totalitær og en forlengelse av idéer som han er sterkt uenige i og som har ført til mange titalls millioner drepte og uendelige menneskelige lidelser de siste 100 år. Det mest kritikkverdige med loven var (ifølge Peterson) at man ikke nøyde seg med å forby enkelte begreper og uttrykksmåter (ille nok i seg selv) ,men at man faktisk fikk et påbud om å benytte seg av et språk mange vil anse som direkte skadelig for individer og en trussel mot vår sivilisasjon.

Det er ytringsfrihet og kampen om språket og idéene det dreier seg om. Peterson har studert marxisme, stalinisme og nazisme – og kjenner igjen totalitære tankebaner selv når de dukker opp i «keiserens nye klær». I det (nå berømte) intervjuet med Cathy Newman (Channel 4) får han spørsmålet:

  • Why should your right to freedom of speech trump a transgendered person´s right not to be offended?

Bare det å stille et slikt latterlig spørsmål viser hvor ekstreme disse kreftene er.

Peterson svarer så godt at Newman faktisk mister tråden, og Peterson bemerker tørt: “Gotcha”. Hele intervjuet er vel verdt å få med seg.

Peterson har et annet poeng som er vel så viktig. Han spør: hva er så spesielt med pronomen? Hva om de i neste omgang påbyr bruk av visse adjektiver? Dette argumentet avslører hvor idiotisk hele debatten er: skal jeg kreve som en «rettighet» at andre omtaler meg som «kjekke», «supersmarte», «fantastiske» Erling? Selv om dette muligens stemmer, kan jeg vel ikke kreve at alle andre sier dette ustanselig i enhver sammenheng?

Et annet eksempel på hvordan man bruker språket som våpen er h saken om Benedict Cumberbatc(som spilte hovedrollen i TV-serien «Sherlock Holmes»). Han uttalte i et TV-intervju at det var for få roller og muligheter for «coloured actors» – som kan omskrives til «coloured people». Han møttes av en «shit storm» uten like for å bruke begrepet «coloured people». Det politisk korrekte var nemlig å si «people of colour». Slike små feilgrep kan altså nesten ødelegge en karriere. Hans ynkelige unnskyldninger gjorde at jeg mistet all respekt for ham.

KULTURKAMPEN – MILO YIANNOUPOULIS

De siste årene har enhver Oscar-utdeling blitt en performance hvor den nye form for politisk korrekthet spres uten motforestillinger fra multimillionærene på scenen. Den moderne marxisme handler ikke om å ta vare på «arbeiderklassen» , det handler om idéer som er lett å ha når man er Meryl Streep, god for flere hundre millioner dollar, og ikke en «deplorable» søppeltømmer i Wyoming som ikke ønsker påtvunget helseforsikring mot en eventuelt fremtidig kjønnsoperasjon.

Milo er en av de fremste konservative riddere i denne kulturkampen. Javisst, han er provokatør – utsagn som «feminism is cancer», «fuck your feelings», «your fat body is killing you» og «all lesbians are ugly» skaper reaksjoner, for å si det mildt. Men han har et viktig poeng: vi står midt i en kulturkamp – det hjelper ikke å ha den beste politikken og de beste løsningene. Man må vinne kampen om kulturen. Og det finnes et fundament under hans provokasjoner, basert på grunnleggende liberale verdier av den opprinnelige typen (J. S. Mill etc).

Han sier også: alle kan ikke være provokatører. Men det er viktig at noen er det. Milo stråler i rollen.  Hans «Dangerous Faggot Tour» skapte enormt engasjement (i form av jubel fra deler av høyresiden og vold/tårer og endog opptøyer, hærverk og drap fra venstresiden). «Folket» bryr seg mer om kultur enn økonomi – og det er på den banehalvdelen man må slåss for verdiene. Som Ben Shapiro sier: de fleste som stemmer på demokratene gjør det ikke fordi de er venstrevridde, men fordi de tror (ofte med rette) at republikanere er «assholes».

Et annet poeng Milo stadig vender innom: de fleste kvinner er faktisk enige med ham. I USA er det rundt 20 % som identifiserer seg som feminister, mens ca 85 % vil ha like rettigheter og muligheter for begge kjønn.  I UK er tallene enda skjevere: under 10 % vil benevne seg som feminister – men over 90 % ønsker like rettigheter og muligheter for kvinner og menn. Konklusjonen gir seg selv: moderne feminisme handler ikke om like muligheter og like rettigheter. Det handler om kjønnskamp, hvor det bare kan være 60 vinnere (alle kjønn utenom de hvite heteroseksuelle mennene).

Milo har blitt kalt «white supremacist», «anti-gay», «antisemitt» og alle de vanlige skjellsordene. Det er bare det lille problemet at Milo er homse, gift med en svart mann og i tillegg halvt jødisk. Men fakta er underordnet følelser, som alltid.

YTRINGSFRIHET OG MARK STEYN

Mark Steyn har kjempet utrettelig for ytringsfrihet i en årrekke, både i hans fødeland Canada, hvor han ble forsøkt dømt i flere av de såkalte «Human Rights Commissions» for ting han hadde publisert som var for lite «respektfull» overfor islam. Mange av tingene han ble «tiltalt» for var rett og slett sitater (til og med vår egen Mullah Krekar var nevnt). Så Steyn ble altså tiltalt for å sitere hårreisende uttalelser fra slike folk som Krekar, Khomeini osv. Han og Ezra Levant (Rebel Media) gikk rett i strupen på disse «kafkaistene» og vant saken (de første som noensinne har vunnet en prosess mot disse kommissarene). Hele prosessen er beskrevet i boken «Lights Out – Islam, Free Speech And The Twilight Of The West».

I tillegg er Mark Steyn (som bor i USA) tiltalt i Washington DC for å ikke ha vist tilstrekkelig respekt for klimasaken. Han skrev en kort artikkel om den famøse «hockey stick» teorien til Michael Mann, ble saksøkt av en rasende Mann – og saken vaker fortsatt rundt i det «effektive» amerikanske juridiske systemet mange år senere. Steyn svarte på søksmålet med å gi ut boken «A Disgrace to the Profession» – en samling av forskeres kritiske bemerkninger om sjarlatanen Michael Mann. Steyn går i strupen på sine motstandere, og er – må jeg innrømme – en av mine helter. Hans bestselgende bøker «America Alone» og «After America – Prepare for Armageddon» klarer faktisk å lage underholdning av dystopi – en prestasjon i seg selv.

En annen uventet heltinne er lærerstudenten Linsday Shepherd, som etter å ha vist et klipp av en debatt med bl.a.  Jordan Peterson for diskusjon i klassen umiddelbart ble kalt inn på teppet, og måtte stå skolerett for tre «kommissarer». De anklager henne omtrent for å ha drevet reklame for Hitler (eller Milo, som visstnok er like ille). Men Shepherd – i et øyeblikk av ren genialitet – hadde satt på opptaksfunksjonen på sin mobiltelefon, og la ut hele «forhøret» på youtube etc.

Man bør merke seg at klippet Shepherd viste for klassen var fra en debatt på offentlig TV, omtrent som «Debatten» på NRK. Det er virkelig verdt å få med seg hvordan administrative krefter på et universitet i «den frie verden» forsøker å fullstendig ødelegge en gråtende ung kvinnes liv. Ikke på grunn av hennes meninger, men fordi hun har våget å vise at det finnes avvikende meninger (i form av en debatt som allerede er vist for millioner av seere).  Dette er ikke like alvorlig, men beslektet med den islamske dødsstraff for frafall.

Selv blant feministene fins det helter som protesterer mot den retning feminismen har utviklet seg. Jeg kan nevne Camilla Paglia, som ikke kan utstå det politisk korrekte og angrepet på ytringsfrihet («Free Women, Free Men»). Eller Christina Hoff Sommers («Who Stole Feminism?», «The War Against Boys»).

I USA fins fortsatt media som tar opp kampen for idéene. En av de viktigste er Tucker Carlson, som siden 2016 har oppnådd en enorm popularitet med sitt show på Fox News. Han er et eksempel til etterfølgelse: han viser respekt for sine gjester så langt det er mulig, og lar de villeste idéer bli uttrykt uten avbrudd. Men så går han til angrep på en kunnskapssøkende og kunnskapsrik måte som gleder en stakkar som har måtte holde ut NRK i hele sin oppvekst. Det er en nytelse å se Carlson intervjue «Ja Du» – en voksen amerikansk mann som «identifiserer seg som en filippinsk jente» – komplett med rosa tuk-tuk. Utrolig nok er dette en av de mest reflekterte av folkene man møter i denne galskapen av identiteter – noe som kommer frem fordi Carlson viser han/hun respekt. Tenk om NRK kunne vist Listhaug samme nivå av respekt?

For oss vanlige borgere er det også mulig – og påkrevd – å delta i denne kulturkampen. Å diskutere med feministene, «Black Lives Matter», Antirasistisk senter, Sumaya Ali Jirde og andre aktivister er meningsløst. De har lagd sin egen tankeverden og funnet opp sin egen form for «Newspeak» – vi kan altså ikke føre en samtale med disse folkene uten at det umiddelbart oppstår en kognitiv dissonans.

Men vi kan slåss for våre barn, f.eks. sørge for at vårt avkom ALDRI vurderer å studere «kjønnsforskning» eller «Queer Theory» – men at de i stedet blir snekkere, ingeniører, leger, sykepleiere, fallskjermjegere – hva som helst som fortsatt er i en viss kontakt med virkeligheten. Vi kan sørge for at våre barn arver en ekte interesse for historie og filosofi, i stedet for sjargong og marxistiske dogmer. Vi må støtte opp om ekte vitenskap, i stedet for pseudo-vitenskap som «kjønnsforskning» og andre identitetsstudier.

Vi kan også alle bidra til å spre sunne idéer i befolkningen generelt – selv de fleste «venstrevridde» er tross alt ikke Lena Dunham eller ny-marxistiske filosofer. I denne kampen er det ekstremt viktig med uavhengig media som f.eks. resett.no, som gjør det mulig å ytre et bredere spekter av tanker og meninger.

For slik situasjonen er i dag er vi på vei i helt feil retning. Venstresiden hyler ustanselig om «mangfold» og hvordan dette er en styrke. Det skal være et mangfold av raser, seksuelle preferanser, kjønn osv. Men den eneste formen for mangfold som virkelig teller er ikke akseptert – da mener jeg mangfold av idéer. Den «politisk korrekte» tankegangen som identitetstankegangen representerer dreper mangfoldet av idéer som kan bringe viten, kunnskap og menneskelige prestasjoner videre.

Jeg vil avslutte med et sitat av bloggeren Kate McMillan:   “What is the opposite of diversity? University!”

  • 497
  •  
  •  
  •  
  •  

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]