Statsminister Erna Solberg. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Rasisme-begrepet favner stadig bredere. Med nyordet «religiøs rasisme» nærmer vi oss «klima-rasismen» med stormskritt, i et perspektiv der de ørsmå utgruppene av rotekte rasister paradoksalt nok blir så utvannet at de snart går helt fri.

Dette er en historie om hvordan uttrykkene «klima-rasisme» og «ideologi-rasisme» kan følge etter begrepet «religiøs rasisme», på veien inn i det absurde. Det siste, ideologi-rasisme, er egentlig myntet på dem som måtte falle for følelsen og fristelsen å kritisere islam som religion og ideologi, men favner og rammer i sin logiske konsekvens enhver som måtte kritisere noe i dette temafeltet. Vi ser flere totalitære fanevoktere nå er i ferd med å bli fredet oppe i dette, da det å forsvare demokratiets grunnvoller kan gjøre deg og meg til rasister.

Fra Mosjøen og nordover på Helgelandskysten har de et bevinget uttrykk – «vævel», med tjukk «l»; et friskt uttrykk for tullball. I fortsettelsen kan det bli et åpent spørsmål om hvem som kiler seg fast her, men la oss driste oss videre i det noe stivbente politiske bildet: Kritisk sett vil «religiøs rasisme» i sin konsekvens enkelt kunne generaliseres slik at det rammer enhver religionskritiker, og fryktelig mange andre enn bare redaktør Helge Lurås, eksempelvis. Siden islam ikke bare er en religion, men en ideologi, ser vi begrepet «ideologi-rasisme» ligger veldig tett innpå.

Ord og begreper er virkemidler i mer eller mindre vellykkede forsøk på å beskrive – og formidle – noe. Siden ord ikke er tilstrekkelig til å formidle en hel virkelighet, men i de aller fleste tilfeller et fragmentert og oppstykket utdrag av den (virkeligheten), er fallgruvene nokså mange. Ord er ofte positivt eller spekulativt manipulert i utgangspunktet, i forsøk på å treffe en eller flere mottakere. Men ord kan også bli fattige, og en kan lett kjenne på avmakten, eksempelvis i kritisk møte med multikultur-doktrinen og klimakrise-doktrinen. 

Ord kan som kjent også bli satt sammen slik at vi må lese flere ganger i forsøk på å forstå hva avsenderen egentlig har ment. Vi som har lest en god del vet at vi tidvis ikke blir kloke på hva avsenderen har ment overhodet. Å sette sammen ord slik at det gir mening er en prosess som, når vi formulerer det selv, uten ett unntak faktisk innebærer manipulering og diskriminering: Vi må både prioritere hva som skal tas med, prioritere og tilsvarende ekskludere det vi ikke mener hører med i sammenhengen. En vil, på det menneskelige plan, med andre ord avgrense hva og hvem som skal tas med, og ikke tas med. En statsminister og en redaktør må hver på sin måte tenke på effekten av sine uttrykk, men dersom det skapes en setting der den ene ekskluderer den andre, blir det fordummende så lenge man påberoper seg å verne om demokratiet og det frie ordet.

Økende markeringsbehov

Slik regjeringen nå er sammensatt, og slik handlingsmønster og uttrykk stadig blir påvirket i rollene som minister og ikke minst statsminister, kan en risikere at den videre profileringen blir som en ulldott eller støvsky. Det er så mange overordnede og sideordnede hensyn å ta at en nesten ikke kan uttrykke noe som helst uten at det blir spetakkel. Statsministerrollen er ikke statisk, men må tilpasses hvem som sitter rundt regjeringsbordet, og – ikke minst – hvilke velgermasser kommunikasjonsrådgiverne til enhver tid mener skal begunstiges foran et viktig valgår. Utspill vil følgelig få ulike former.

Resett med Helge Lurås i spissen har for ikke lenge siden kjørt et løp der Trine Skei Grande som påtroppende kulturminister ble utførlig skildret og kommentert ut fra en trøndersk åker, så ettertrykkelig at tvilen som lå igjen kun var knyttet til om det var kornåker eller potetåker. Nei, vi behøver ikke lese oss opp på Sigmund Freuds psykoanalyse for å vite at sex selger i ethvert medieperspektiv. Resett lå i front med Grande-saken og fløy høyt med et uhorvelig stort antall lesere, som i flere passasjer helt frem til i dag klart konkurrerte med de største mediene.

Resett utfordrer maktblokker. Av en eller annen grunn har de nye leserne hengt med videre. Siden Resett ligger så på siden av den politiske korrekthet og helt samtidig utfordrer sentrale medier i et jevnt løp, lenge etter at Grande ble kulturminister og minst en åker ble liggende bak og pløyd ned av glemselskurven, blir redaktør Helge Lurås og forumet Resett en trussel både for media og establishment. Sett i et topptungt maktperspektiv har rett og slett Resett feil meninger. Heng med, dette lar seg forklare analytisk, uten at det blir kjedelig.

«Til lags åt alle..»

Partiet Høyre høster fruktene av å ha lagt seg tett inn på Arbeiderpartiet. Det detter over velgere fra Ap til Høyre i et jevnt løp i by og bygd. Nå nærmer vi oss et nytt valgår der vi vil se Arbeiderpartiet streve med velgere i de fleste av landets kommuner, som en smitteeffekt av samme tendens vi nå ser fra uke til uke. Høyre setter inn mye trykk for å få grep om Oslo, der antallet innvandrere som kjent utgjør en betydelig og stadig voksende velgerskare.

I rollen som statsminister vil enhver person måtte forholde seg til realiteter som sier at en betydelig andel av befolkningen har røtter i ideologiske og religiøse kulturer der islam råder grunnen. Å utfordre denne ideologiske retningen er i utgangspunktet langt vanskeligere – og gir langt flere utfordringer – enn å snu ryggen til det hele, ikke minst foran og i et valgår (2019) der Oslo betyr mye.

Det tilhører også realitetene at Trine Skei Grande er kulturminister, fra et parti som i dag har blitt til voktere av multikultur-doktrinen, helt på linje med Arbeiderpartiet og SV. I rollen som kulturminister er følgelig Grande helt samtidig vokter av multikulturalismen. Ikke så mange er klar over det, men SV har bygd hele sin plattform på et eurokommunistisk fundament, og er nok det partiet med de mest bevisste føringer bak en multikulturdoktrine i dag, som skulle være ny salgsvare etter at den internasjonale sosialismen, eurokommunismen og kulturmarxismen ble for synlig og strevsom på overflaten.

Eurokommunismens røtter i SV vil ingen som kjenner partihistorien bestride i dag. Det hele har som kjent mutert med rotløse liberale overløpere («hver mann sin Gud») og globalister som ikke helt forstår de sterke, halvreligiøse ideologiske understrømmene i dette bildet. Strømninger som klart favner museumsvokterne helt til topps i Arbeiderpartiet og en assosiert fagbevegelse med slitne, røde faner.

På dette bakteppet øyner en snart en blokk, fra Venstre via Arbeiderpartiet til SV, som blant annet – nokså forutsigbart – direkte og indirekte skal isolere og fortie Fremskrittspartiet. Dette, i særdeleshet foran et usedvanlig viktig valgår. Det blåses nå nytt liv i den allerede innkjørte anti-Lishaug-kampanjen, som en oppvarming. Og det er et tegn i tiden.

Siden Frp tidlig bygde seg opp ved å peke på problemer og utfordringer knyttet til den omfattende innvandringen fra ikke-vestlige land, vil synlige, sentrale politiske markører og utspill som gir poeng til Frp lukes ut av temafeltet i den åpne politiske debatten. Nå, som i 1980-årene.

Dette fenomenet har bunnklang og gjenklang i toneangivende sentrale medier døgnet rundt, der enhver kritiker av multikultur-doktrinen generelt og innvandringspolitikken spesielt blir forsøkt fortiet, isolert, stigmatisert og brunbeiset. Multikultur-doktrinen blir framsnakket. Det er etablert intet mindre enn en hel politisk trend og policy i etablerte medier – for å ekskludere de fleste innspill som ligger utenfor en politisk og en snever ideologisk ramme. I den grad at en kritisk mediekonsument kjenner på følelsen av ren politisk agendajournalistikk. Fenomenet vi står overfor er like sært som synlig for den som vil se, og så snever i hele sin form, at det tidvis antar skremmende proporsjoner i et Norge der vi nå befinner oss i året 2018. Tilsvarende kan Resett betraktes som et pustehull og en motvekt helt samtidig.

La oss se det hele i en logisk argumentasjonsrekke: 1) Islam har en religiøs og ideologisk side. 2) Islam har flere møtepunkt med vårt demokrati og kulturtradisjon som er problematiske og som allerede har gitt synlige konflikter. 3) Islam kan brukes som redskap i en politisk prosess, også av andre enn mullaer og muslimer, for gradvis å fjerne våre identitetsmerker, omforme og kneble demokratiet og nasjonen – som to alen av samme stykke. Det å uttrykke bekymring i dette bildet er og blir ikke rasisme. Men i forlengelsen av nyord som «religiøs rasisme» vil «klima-rasisme» nå ligge tett innpå, ikke minst med dagens Venstre i regjering. Så, takk Vårherre personlig for nykomlingen Resett.

Annonser

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]