Da justisminister Sylvi Listhaug delte et bilde på Facebook med teksten «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet», tok det ikke lang tid før kjente politikere fra Arbeiderpartiet tolket budskapet i verste mening. Tidligere generalsekretær i AUF, Tonje Brenna, sa til Dagsavisen «Listhaug og hele Norge vet hva denne type Arbeiderpartiet-hat kan føre til. De to tingene – fremmedfrykt og Ap-hat – var bakgrunnen for det dødeligste angrepet på norsk jord i fredstid.»
Tidligere nestleder i AUF, Åsmund Aukrust, skriver på sin Facebook-side «Landets justisminister bruker dagen på å gi grobunn for konspirasjonsteorier og hat mot Arbeiderpartiet.» Også AP-leder Jonas Gahr Støre trekker 22. juli inn i saken. Men hvorfor gjør han det? Fordi sympati er gull verdt, dessverre.
Jan Tore Sanner gjorde et modig forsøk på å styre kritikken inn i et mer saklig farvann. «Men det må være mulig å diskutere denne konkrete saken, nemlig hvilke verktøy vi har for å stoppe terrorister, uten at Jonas Gahr Støre skal trekke 22. juli-kortet.» Senere har han trukket og beklaget uttalelsen.
Så mektig var presset, at sakens mest nøkterne person følte han måtte unnskylde seg. De som står igjen på slagmarken er det velkjente «hylekoret», og et spissformulert budskap fra landets mest populistiske minister. Er det rart at norsk debattkultur blir polarisert?
Jeg var selv på Utøya 22. juli 2011. Jeg kom heldigvis unna det hele uten en skramme, men jeg måtte svømme for å berge livet. Den uklare skikkelsen i det tunge regnværet som hevet riflen og tok sikte på meg, kommer jeg aldri til å glemme. Men lar jeg hendelsen definere hvem jeg er? Nei. Og jeg vil heller ikke gjøre mine grusomme opplevelser til poeng i en debatt der de ikke hører hjemme.
Sakens kjerne handler om at Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å gi politiet verktøyene de trenger for å stoppe fremmedkrigere og terrorister. Forslaget, slik jeg har forstått det, retter seg kun mot mistenkte med doble statsborgerskap. Hadde Anders Behring Breivik hatt dobbelt statsborgerskap, så hadde Arbeiderparti-representantenes uttalelser vært saklige. Dette er ikke tilfelle, og derfor er det veldig åpenbart at 22. juli blir brukt som et kort for å appellere til følelser. Dette er en elendig strategi Jonas Gahr Støre må unngå.
Sympati varer ikke evig, spesielt ikke når den blir misbrukt. Men elendige strategier har det vært flust av i AP, det fikk vi være vitne til i fjor høst. Når skal Arbeiderpartiet lære at man ikke kan bekjempe populister med overreaksjoner? Det er alltid den samme gamle tralten. Sylvi Listhaug ber opp til dans, og venstresiden snubler i sine egne ben.
Arbeiderpartiet burde isteden ha gått rett på sak. Her prøver Høyre og FrP å utvide regjeringens makt, noe som er stikk i strid med liberalistisk ideologi. Når et liberalistisk parti som FrP åpner for at justisdepartementet får leke jury, dommer og bøddel, så ser jeg for meg at beinharde ideologer i FrP har det vanskelig for å stå bak dette forslaget. Muligens er FrP et noe annerledes liberalistisk parti, men dette forslaget hadde antakelig ikke blitt fremmet av Liberalistene, dersom de hadde sittet på Stortinget.
Men er det et dårlig forslag Høyre og FrP har kommet med? Nei. Når politiet spør om hjelpemidler i kampen mot terrorisme, så må Stortinget lytte. Selv om land har gått fra demokrati til diktatur når regjeringer har gjort krav på fullmakter i unntakstilstand, så er heldigvis Norge langt unna et slikt scenario.
Det sikreste alternativet hadde vært å innføre dette forslaget med en utløpsdato.
Jeg skulle ønske jeg kunne underskrive dette innlegget med fullt navn, men med slike kommentarer Jan Tore Sanner fikk så kommer jeg til å gjemme meg bak et pseudonym. Man skal ikke undervurdere hylekorets vrede.