Som vi skrev 26. februar, etter den siste budsjettsprekken i Stortingets megalomane byggeprosjekt, måtte Stortingspresidenten og nr. 2 bare etter kongen og nr. 3 i Frimurerlosjen med rang ’Høyt Lysende Salomos betrodde broder’ Olemic Thommessen, omsider ta sin hatt og gå den 8. mars.
Det tok sin tid, men det er mange vers i Salomos Høysang, og Knut Arild Hareide er jo ikke akkurat den raskeste på avtrekkeren. Knut Arild kom imidlertid omsider frem til at det var kommet for mye lort i lykta. Lyset skinte ikke lenger like klart over Stortingspresidenten, og selv om Erna fortsatt hadde tiltro til Salomos betrodde broder, var det ingen andre som lenger hadde det.
At Presidenten, heretter benevnt med sitt rette, om enn mer mundane navn Olemic, fikk kanossagangen ned Stortingstrappa unna i en fart, var det sikkert ikke for å rekke 8.mars-toget utenfor. Trond Giske, like maktgrisk og like nydetronisert på den andre siden av den politiske skalaen, var sikkert heller ikke ute og gikk på kvinnedagen, selv om han sikkert hadde lyst til det.
Og om Knut Arild hadde vært gammel nok til å huske det, kunne han sikkert lært Trond en liten lekse om hvordan Kåre Kåt i sin tid også gikk seg fullstendig bort i Kjærlighetsversene i Salomos Høysang, kanskje særlig vers 7:3. Men det var lenge før #metoo. Den gang var det jo ikke så mange som brydde seg særlig om slikt, og særlig ikke kommentariatet i Akersgata som hadde sine egne svin på skogen å skjerme.
Oppsumert må vi imidlertid trekke den konklusjon at det ikke bare er Olemic som har dritt så skammelig på draget. Rett skal være rett. Stortinget har selv ikke mye å være stolt av.
En slik lemfeldig omgang med skattebetalernes penger forteller litt om hvilken holdning politikerne har til å forvalte fellesskapets midler. Slikt undergraver vanlige folks tillit til våre institusjoner og til de folkevalgte. Det undergraver skattemoralen. Og det aktualiserer behovet for grunnleggende politiske reformer for å få bukt med de åpenbare og usunne tendensene til et elitevelde og en inkompetanse som vi finner i kleptokratiene i bananrepublikker vi ikke liker å havne i bås med.
Her er det bare Michael Tetzschner fra Høyre og Per Olaf Lundteigen fra Senterpartiet som kommer fra dette rakrygget. Slike politikere liker vi! Tetzschner har vært like tydelig og modig som Erna har vært unnfallende og feig. Om det vil være særlig karrierefremmende for Tetzschner og Lundteigens politiske fremtid gjenstår å se. Trolig ikke.
Saken er den at Presidentskapet har et kollektivt ansvar. Å sitte i Stortingets presidentskap er ikke et honorært verv, selv om de som sitter der åpenbart må ha trodd det. Det stiller faktisk særlige krav til moral og integritet. De fem Visepresidentene burde derfor vært sparket sammen med Stortingspresidenten, alle som en.
Det gjelder de mer anonyme stortingspolitikerne Magne Rommetveit og Eva Kristin Hansen fra Arbeiderpartiet, Nils T. Bjørke fra Senterpartiet og Morten Wold fra Frp, som få eller ingen har hørt om før. Og det gjelder vår nye landsmann og høyprofilerte Abid Q. Raja i Venstre. De har ikke gjort jobben sin.
Og dersom det var mulig, burde forrige Stortingspresident Dag Terje Andersen fra Arbeiderpartiet, også vært sparket. Han har holdt en uvanlig lav profil de siste ukene til ham å være, men har minst et like stort ansvar for Stortingets inkompetente håndtering av byggeprosjektet og det grenseløse sløseriet med skattebetalernes penger.
Så gjenstår det å se hvor lang tid det tar før alle ting er glemt og lyset igjen kan skinne over Olemics og Tronds blankpussede skaller og de på nytt kan feire kvinnedagen med hevede hoder. Det vil sannsynligvis ikke gå så lenge.
Partiledelsene på Stortinget er litt som Frimurerlosjen. De hegner om sine egne. Og når den tabloide verdien i saken er forsvunnet og den såkalt fjerde statsmakt i Akersgata igjen er gått i feriemodus, er det bare opp til velgerne. Og velgernes hukommelse er jo som kjent kort.
Ikke så bra for demokratiet! Veldig bra for Olemic og Trond!