Hva slags tokt tidligere statssekretær og ambassadør Morten Wetland er ute på i NRKs «Brennpunkt», er ikke godt å si. Men Wetland får uansett frem interessante, men egentlig ikke overraskende detaljer om etterspillet i striden mellom Jagland og Stoltenberg, med Stortinget, Nobelkomiteen og Europarådet som bakteppe. Hovedtiltalte er Jonas Gahr Støre. Og hovedrollen har Carl I. Hagen.
«Kampanjeleder» Støre klarte før jul å hindre Carl I. Hagen i å bli medlem av Nobelkomiteen. Støre slo fast at vi ikke burde blande sammen norsk politikk og Nobelkomiteen ved at stortingsrepresentanter og vararepresentanter sitter i komiteen.
Men i programmet kommer det frem at disse prinsippene ikke gjorde seg generende gjeldende i Arbeiderpartiet da man sørget for at stortingspresident Thorbjørn Jagland ble leder av både Nobelkomiteen og Europarådet for ti år siden.
Arbeiderpartiets ledelse, viser det seg, var opptatt av å få «bråkebøtta» og uromomentet Thorbjørn Jagland ut av landet og fikk satt i gang kampanjen for å få ham inn i sjefsstolen i Europarådet. Det var utenriksminister Støre som iverksatte den som en del av utenrikstjenestens arbeide. 8. november 2008, bare vel en måned etter at Jaglands kandidatur til generalsekretær-stillingen i Europarådet ble kjent, meldte Aftenposten at Jagland også var på vei inn i Nobelkomiteen.
Elefanten i rommet
Så ivrig var åpenbart statsminister Jens Stoltenberg – elefanten i rommet i Brennpunkt-programmet – og utenriksminister Støre på å få Jagland sendt til Strasbourg at man glatt så bort fra de samme prinsipper som partileder Støre ble så opptatt av noen år senere.
På ekte politikervis svarer Støre naturlig nok benektende på spørsmålet om Jaglands kandidaturer var motivert av konflikten mellom Jagland og Stoltenberg og av et ønske om å få Jagland ut av norsk politikk. «Det har jeg ingen kunnskap om», som han sier på på klassisk størsk vis.
At Jagland samtidig som han var stortingspresident, ble valgt til leder i Nobelkomiteen som Arbeiderpartiets kandidat, og deretter også ble valgt til generalsekretær i Europarådet, ser ikke ut til å ha vært noe problem for Støre eller partiet den gang. Det viktigste var å få ham eksportert ut av landet, var Wetlands inntrykk. Alt annet var av underordnet betydning. «En litt sånn skitt au-holdning», som dagens First House-lobbyist sier det.
Til alt overmål satt også odelstingspresident Ågot Valle fra SV i komiteen. Men da Fremskrittspartiet i fjor høst lanserte sin kandidat til komiteen, var plutselig prinsippene som for ti år siden var glemt, blitt av overordnet betydning. Og det overfor en vararepresentant til Stortinget og just ingen stortingspresident (selv om den tidligere mangeårig stortingsrepresentant gjerne skulle ha vært det).
Vikarierende argumentasjon
Selvfølgelig et vikarierende argument i høyeste potens. Saken dreide seg fra kampanjeleder Støres side og hans kumpaner i politikk og presse ene og alene om personen Carl I. Hagen. Som setter politikk generelt i et grelt, men langt fra overraskende lys. Det er slik politikerne opererer – med utstrakt hjelp fra medstrømsmedias yppersteprester, naturligvis.
-Min verste dag som FN-ambassadør, uttaler Wetland til NRK. Da Nobelkomiteen med Jagland i spissen hadde gitt fredsprisen til Barack Obama før han hadde rukket å bli varm i stolen. En svært pinlig dag. Ambassadør Wegger Strømmen i Washington, DC ble oppsøkt av Obamas stabssjef og skjelt ut. Og slik fortsatte komiteen med merkelige tildelinger.
Kong Salomo og Jørgen Hattemaker
Men hovedpoenget forblir følgende: Det er forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. På en innenfor og en i utenforskapet. På Thorbjørn Jagland og Carl I. Hagen. Og i skammekroken står Ap-leder Jonas Gahr Støre.