For oss som ikke har noen veldig sterk tilknytning til noen av de politiske partiene, er det en selsom opplevelse å observere den voldsomme følelsesutladningen som skjer i Arbeiderpartiet om dagen. Jeg har aldri sett en lignende hemningsløs dyrking av krenkede og sårede følelser som den både Ap-lederen, AUF-lederen og flere andre AP-politikere har latt flomme over oss i alle medier de siste dagene.
Aller lengst har AUF-leder Mani Hussaini gått, som påstår at Sylvi Listhaug PISSER på Ap, at hun pisker opp det samme hatet som drepte barn og ungdom i AUF på Utøya og således skaper grobunn for ny terror, og sist men ikke minst, at Sylvi Listhaug ønsker å erstatte det norske demokratiet med et diktatur.
Omtrent samme budskap kom fra Ap-leder Jonas Gahr Støre fra Ap-landsmøtets talerstol: En hemningsløs flom av krenkethet og såre følelser som de færreste har opplevd maken til i norsk politikk. Støre føler seg åpenbart rammet av et overgrep så grovt at kun det aller sterkeste motangrepet av hatpåstander er godt nok.
Storm i et vannglass
Hva er det som har utløst denne tsunamien av krenkethet og uhemmede, grove beskyldninger mot Sylvi Listhaug? Jo, en eneste setning på hennes Facebook-profil, der hun skriver at Ap setter terroristenes rettssikkerhet høyere enn nordmenns trygghet. Denne ENE setningen, skrevet oppå et bilde av terrorister, har vakt en så enorm følelse av dyp krenkelse hos AP- og AUF-folk, at de har mistet enhver hemning i grove anklager.
Da jeg selv så Listhaugs påstand, tenkte jeg med en gang at den måtte være knyttet til den pågående saken om hva som skal til for at fremmedkrigere skal kunne miste sitt norske statsborgerskap. Der hadde jo Ap tydelig tonet flagg at de ikke ville støtte regjeringens forslag om at noen skal kunne miste sitt pass som en følge av en departemental avgjørelse, men at de bare kan støtte et forslag om at en dom i retten må til. I akkurat denne konkrete saken, er det kanskje ikke helt galt å si at Ap setter rettssikkerheten høyere enn nordmenns rett til trygghet? Det er vel ganske åpenbart at det vil ta betraktelig lengre tid å få en rettskraftig dom enn et enkelt departementalt vedtak? I mellomtiden vil vedkommende kunne reise fritt i verden med norsk pass.
Javel, så var Sylvi Listhaug sitt utsagn en spissformulering. Men det er jo politikken full av. KrFs daværende nestleder uttalte for eksempel i NRK at FrP sin politikk fører til at flere unge innvandrerungdom dropper ut av skolen, og at den samme politikken fører til at flere ungdommer blir fremmedkrigere og slutter seg til IS. Uttalelsen fikk minimal omtale, men da FrPs Per Sandberg tok til motmæle og kom med like grove påstander om KrF, skal jeg si det ble rabalder. Men omtrent ingen brydde seg om hva KrF-politikeren hadde sagt om FrP. Og slik er det helt gjennomgående. Rasisme- og hatbeskyldninger har rammet FrP gjennom alle år, og ingen medier har sett ut til å bry seg.
Listhaug-effekten
Men nå har FrP fått en politiker som er like tøff og frittalende som enhver annen politiker som spissformulerer seg, og det har falt Ap og venstresiden uhyre tungt for brystet. Kritikken mot Listhaug har haglet i flere år, selv når alle i ettertid ser selv at hun hadde helt rett i sine uttalelser. Men denne gangen har det skjedd noe helt ekstraordinært når det gjelder graden av følt krenkelse.
Hva kan det skyldes? Er Listhaugs uttalelse SÅ grov? Har hun koblet den pågående debatten til terroren mot Ap, har hun uttalt seg stygt mot ofrene for terroren, har hun avslørt følelseskulde og kynisme overfor mennesker som mistet sine nærmeste i det verste massedrapet Norge har opplevd i nyere tid?
Nei, overhode ikke. Det er intet i Listhaugs uttalelse som er myntet på Utøya-terroren. Det er heller ikke åpenbart at Listhaug kommer med en generell uttalelse om Ap – det er etter min mening langt mer nærliggende å koble utsagnet til den pågående debatten, der rettssikkerheten er et åpenbart tema.
Men likevel er Støre, Hussaini og andre fremtredende Ap-politikere skråsikre på at Listhaug helt bevisst ønsker å såre og krenke Utøya-ofrene og at hun helt bevisst ønsker å spre hat mot Ap og oppildne til mer terror. Det er nesten så man ikke tror sine egne ører. Hva er det som ligger bak den åpenbart grove overreaksjonen?
Som lærer som har jobbet med barn og unge gjennom et langt liv, synes jeg at jeg kjenner igjen denne typen overreaksjoner. Barn tar ofte selv småting veldig ille opp, og bare en dult fra en annen elev, kan oppleves som et grovt overfall, hvoretter den forurettede går til kraftig motangrep og slår vedkommende rett ned. Det typiske for denne måten å reagere på, er at den som føler seg forurettet, blir så oppfylt av følelsen av krenkethet, at han (som oftest), helt mister evnen til refleksjon og forståelse av situasjonen.
Han ser ikke at det kan ha skjedd et uhell, han ser ikke at det var utilsiktet og han blir så følelsesmessig opprørt at denne følelsen blinder ham for enhver annen tanke. Han er kort sagt bombesikker på at han har blitt utsatt for et overlagt overfall. Der har du Ap pr i dag. De ser kun onde hensikter, de ser kun bevisst ondskap, de ser kun hat og ønske om at flere unge Ap-politikere skal bli drept i massedrap.
Men hva skjer egentlig?
Det noenlunde nøytrale mennesket, ser at Ap-politikerne reagerer omtrent som en forurettet ungdom uten refleksjonsevne i denne saken. Det er selvsagt makabert å mene at Sylvi Listhaug har et ønske om å skape hat og oppildne til drap. Men har tanken slått dem at SÅ forferdelig menneske er faktisk ikke Sylvi Listhaug, at hun ønsker at andre politikere skal bli drept i terror? Nei, den tanken ser ikke ut til å ha nådd frem enda.
Jeg tror vi må lete etter forklaringen i den enorme motgangen Ap har opplevd det siste året. Forut for valget i fjor, så Ap ut til å kunne seile inn til en storseier i valget, og Støre fremsto som en selvsikker seierherre lenge før en stemme var avgitt. Men til alles store overraskelse begynte en nedtur som endte i en av Aps største fiaskoer i et moderne valg. Ap er selve politikkens bauta, folkets parti, utstyrt med en enorm selvsikkerhet og pondus. Men i våre dager er det ikke mye igjen av fordums storhet.
Vi snakker heller om en skadeskutt ørn som få lengre bryr seg om. Og den tidligere så karismatiske utenriksministeren, som strålte i glansen av sin veltalenhet, opplever nå at nær sagt alt han tar i blir til gråstein. Hans nærmeste betrodde medarbeider har avslørt seg som en trakasserende skjørtejeger som har nedlagt unge AUF’ere i fleng, og kritikken har haglet mot Støres måte å takle saken på. Det har vært innbyrdes splid og stridigheter, kritikken mot ledelsen har vært hard. Valgstrategien var mislykket og nærmest ute av styring, nære medarbeidere har hatt uforsonlige personkonflikter og klarer ikke å samarbeide. Alt har gått galt for Ap dette siste året.
Det partiet vi nå ser, er som et synkende skip. Velgerne har forlatt det i store skarer og man kan bare tenke seg hvilken nederlagsfølelse som har bredt seg i partiet i løpet av dette siste året. Og nettopp her har man også en viktig faktor i krenkelsens anatomi: Den aller mest lettkrenkede, er den med liten tro på seg selv og sin egen verdi: Den som har opplevd nederlag på nederlag, som slite med å bli akseptert og som får kritikk fra alle hold. Hvor mange har ikke i sin tyngste stund hatt en sterk følelse av at «ingen bryr seg om meg»? Når nederlagene har rammet oss gang etter gang, blir vi utrolig sårbare for bare den minste antydning til enda en krenkelse, og vi kan reagere så voldsomt at omgivelsene ikke fatter at en bagatell kan utløse et slikt enormt skred av krenkelse og nederlagsfølelse.
Der har vi Ap pr i dag. Da jeg hørte Gahr Støre fremføre sitt krenkede og såre budskap med en slik inderlighet og en så alt oppfyllende intensitet, så så jeg for meg en av disse ungdommene, uten selvfølelse, med en følelse av å ha alle mot seg, slå vilt løs rundt seg for å få alle til å forstå hvor vondt de har det.
La meg til slutt få si at det er lett for oss alle å forstå at de ungdommene og pårørende som ble rammet selv eller som mistet kjære venner i det grusomme massedrapet på Utøya lett kan komme til å reagere sterkere enn det kanskje er reell grobunn for. Det får vi forsøke å forstå og akseptere. De har gjennomlevd noe så ufattelig vondt, at sorgen kanskje aldri helt vil slippe taket. Jeg vil på ingen måte kritisere dem. Men noe helt annet er det med politiske ledere som Jonas Gahr Støre og Mani Hussaini. De er voksne menn. De er ansvarlige for å beholde en viss refleksjonsevne og selvinnsikt. De har rollen som ledere, som skal lede andre inn på en god og riktig vei. Det gjør man ikke med hemningsløst å utgyte sine egne sårede emosjoner på en usaklig og urettferdig måte. Pisker de ikke egentlig selv opp hat? Jeg er meget spent på å se hvordan velgerne reagerer på de siste dagenes hendelser