Debatten i Norge er nesten strupt. På nettet jobber en liten hærskare av bondesoldater i kommentarfeltet for en profesjonelt krenket adel. Noen har jobben som løpegutter, som springeren Eivind «Ser du er rasist, så blokkerer deg» Trædal og hesten Mani «FRP jubler når flyktninger drukner i Middelhavet» Hussaini. Tårnet Støre står fast i rokade og beskytter Lady Hadia, som på sin side nok tar en Lady Macbeth om hun ser at det gagner seg selv Norge.
Tristest er det at Erna har snublet i egen vakling. Hva står du for, Fru Statsminister? Etter at hun sa alt unntatt Resett i sin fordømmelse forleden, så har flere gjort den siste delen av jobben for henne. Sist ute er forfatterforeningen: «Det er i ferd med å oppstå et usunt og tendensiøst debattklima i sosiale og i «alternative medier», for eksempel på nettstedet Resett,» står det å lese øverst på deres ærverdige nettsider.
Og for å snakke litt om forfattere: Venstresiden har ymtet frempå, på sosiale medier, om hvor frekt det er at Resett lar noen (mis)bruke en lett omskrevet variant av Johan Borgens pseudonym. Plutselig identifiserer de seg med den høyborgerlige Borgen, som i Lillelordtriologien beskrev en oppvekst de (offisielt) forakter. En del av dem er oppvokst på Oslo vest, men leker gjerne kulturradikale.
Det har vært interessant å se med hvilken intens kampvilje venstresidens småbrikker har jobbet de siste ukene. Først i debattene frem mot 8. mars, og nå i ordskifte om Listhaug. Siden Resett er den yngste og mest vriene i klassen er det naturlig at mobben har kastet seg over Resetts medarbeidere. Fellesnevneren for «debatten» i mediene og på sosiale medier er mangel på logikk. De vil ikke lese, de vil ikke lytte, de vil ikke forstå. De vil ikke engang gjøre såpass research at de muligens kan få inn en god punch.
Dette med å ikke ville lese noe man selv mener man er moralsk hevet over kan bli den profesjonelt krenkede adel og deres vasallers bane. Dagbladet er det beste eksempelet. Tre ganger har de fornektet sannheten. Det begynner å bli evangeliske tilstander i redaksjonen. Simonsen, Trædal og forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, Wulfsberg, har alle gjentatt løgnen om den ene kommentaren som ble til fem hettemåker. Uten å beklage at de har tatt feil.
Scenarium 1. De vet godt hva de gjør. De gjør det likevel, fordi de har majoriteten i ryggen, og aldri må beklage seg. Selv en fellende dom i PFU blir å regne som et kaffeslabberas med meningsfeller man tok en flaske rødvin på Stopp pressen scene & pub med forrige uke.
Scenarium 2. De gidder ikke å lese hva Resetts journalister, eksterne bidragsytere og kommentarfelt skriver. De driter i det. De baserer artiklene sine på løgner som blant annet NTB hoster opp. Jeg tror mest på det scenarium 2. Marie Simonsens fordømmelse av Resett etter at de ble meldt inn for PFU for et par uker siden viser ikke at hun har lest noe utover den misvisende NTB meldingen. Hun siterer bare fra NTB. NTB siterer løsrevne og avrevne setninger.
En personlig opplevelse styrker meg i samme tro. NRK stilte nylig Mumler Gåsegg et titalls spørsmål, som om han var et lavpannet, stinkende troll. Hadde de lest oppfølgingsinnlegget hans etter Jirde Alis forsonende tone i kosepraten med Ole Torp, så hadde de forstått at alle spørsmålene var meningsløse; at de måtte ha kommet opp med noe bedre.
Skal man lykkes, så må man kjenne sine venner godt og sine fiender bedre. I så måte vil jeg bestemt si at Resett, deres lesere og andre individualister kjenner MSM mye bedre enn MSM kjenner sine «fiender».
På resett.no og på Resetts facebookside har bondebrikkene kjørt kampanje lenge nå. Det er morsomt å bli kalt konspirasjonsteoretikeren Mumle, og å høre at Johan Borgen ville ha vendt seg i graven. Og etter hva jeg har lest går fortroppene i strupen på Resetts journalister på sosiale medier. Vi snakker ordene fascist og rasist. Mobben må åpenbart tro at de virkelig kan overtale voksne mennesker, som har tatt det modige steget å jobbe for Resett, til å angre sitt livsvalg med å skjelle dem ut uten å høre på motsvar, uten å gjøre et alvorlig forsøk på å svare på oppfølgingsspørsmål. Så sterk er troen deres. Hvor kommer den fra?
Det må være oppveksten i et land som er så lite at debatt og konfrontasjon blir personlig med en gang den kommer på bordet. Det reelle diskusjonsrommet er lite. Det begynner på skolen og slutter aldri. Jeg har hatt den kjedelige glede å sitte i noen styrer. Ingenting blir avgjort på møtene. Der bare stemmes det over det som er forhandlet frem på telefon og kafé i forveien. Slenger man ut et tema til debatt blir det dødsens stille. Foreslår man innspill fra mennesker med «feil» holdninger, så begynner hersketeknikkene fra setning en, og de gir seg ikke før du sier: «Ok, det var bare et forslag.» Slik er det debatt-Norge jeg har blitt kjent med.
Den arrogansen MSM utøver er holdt oppe av at de er størst. De er Gulliver på reise i Resettputtland. Det er ikke til å komme fra at de har flere lesere. Men er leserne deres like engasjerte? På Storyboard gir såkalt «alternative medier» et sterkt bidrag til delte artikler og kronikker. Bidraget er svært uproporsjonalt med daglig leserskare. Resett er delt omtrent 5 000 ganger på en vanlig dag, da burde Dagbladet vært delt 200 000 ganger. Det er de ikke. Ikke en gang 20 000 på en god dag. Betyr det noe? Er denne tilsynelatende passive lesningen av medier et faresignal for Dagbladet og andre store medier?
Resett må fortsette å vinne små seire, selv om de ikke blir anerkjent av dem som ikke vil og kan lese. Det er de som ikke gir seg, som vet at de har en god sak, de som våkner hver morgen og tror på den, som vinner frem. Til slutt. Det er litt av et landskap å sparre mot. Egentlig en utrolig oppgave. Men det som gjør meg optimistisk er den våkenheten og ærligheten jeg ser på Resett og noen andre «alternative medier». Det gjelder å plukke opp det andre ikke vil se. Vise det frem. Gang på gang. Selv når responsen ikke står i stil med oppdagelsene.
Det handler om noe så enkelt som å ha troen på folket. Delingskulturen på sosiale medier er dagens jungeltrommer. Mobben står parat til å angripe og strupe debatten. Men kanskje virker de flere og større enn de er? De kriger, de er overbeviste, gir seg ikke. Jeg gjenkjenner etter hvert mange av de samme navnene. Om og om igjen (alle med ganske like argumenter). Det er å håpe på at debatten, selve debatten står igjen som vinneren, og at flere og flere melder seg på den. Det er der ekte utvikling skjer, i debatten, ikke i ferdig snekrede meninger.