«Kan vi ende med regjeringskrise?» spør HRS’ daglige leder, Rita Karlsen, i en oppsiktsvekkende kronikk torsdag. Regjeringskrisen begynte strengt talt da Venstre fikk innpass i regjeringen. Det satte Sylvi Listhaug i spagaten. Å måtte forholde seg til en regjeringspartner som er 180 grader uenige med FrP i viktige politiske spørsmål kan ikke være lett.
Hvilke konsekvenser Støre og Arbeiderpartiets krenkethet vil få hos velgerne vil vise seg. Jeg våger påstanden: Tragedien på Utøya tilhører først og fremst de etterlatte. Å gjøre terroren til et politisk angrep på Arbeiderpartiet er å ta ABB på alvor. Det ville man ikke, derfor fikk ABB to nye oppnevnte fagpersoner som måtte komme til et annet resultat enn de to første.
KrF vil utvise «nåde» mot Listhaug. Om velgerne viser samme nåde mot partiet er mindre sikkert der de for andre måned på rad vaker under 4 % på meningsmålingene. Om noe, så har KRF sagt nei til pardans med Støre. Det er ikke lett å skille seg (med høyresiden) for konservative kristne.
Karlsen skriver om Listhaug: «Det er også et problem for oss i HRS, for vi vil ha realpolitikk. Vi ønsker ikke bare snakkende ikoner, vi vil ha resultater – ikke støyende tøff retorikk som i verste fall kan ende med motsatt resultat. For om det høres enn så flott ut, så betyr det ingenting hvis det ikke gir politisk flertall.»
Tøff retorikk er noe HRS og Listhaug begge har hatt suksess med. Og jeg vil si suksess uten «anførselstegn». Karlsen skriver gjennomgående «suksess» i teksten. Karlsen vil ha realpolitiske resultater. Men vil hun virkelig gå veien om lobbyvirksomhet, ryggsleiking og politisk spill? For å få til hva? Er det ikke en tenketank HRS er? Et sted for sannhet, tenkning og idealisme.
Det er ikke mange PK-frie nettsteder i Norge som har en viss tyngde. De tre mest leste og delte er Rights, Resett og Document. Jeg tror de fleste som leser det ene stedet leser de to andre òg. Forskjellig profil og vinkling er bra, men med venner som Karlsen, hva skal Listhaug da med fiender? Timingen virker underlig.
Karlsen kritiserer Listhaug for «lik og del»-politikken til Listhaug som hun mener skaper polarisering på Stortinget. Hun stiller spørsmål ved om oppslag i media er viktigere enn gjennomslag for saker på Stortinget. Med andre ord: Hvorfor ha makt i folket, men ikke på Stortinget. Hun spør: «Har suksessen gått Listhaug til hodet? Statsråden er null verdt om hun ikke får sakene igjennom i en mindretallsregjering.» Leste hun sin egen siste setning? Gjentar: mindretallsregjering. Sylvi er proppen som holder Norge flytende, har jeg skrevet før. Hun kan først gå opp på dekk som admiral når velgerne gir FrP tilliten.
Slik jeg ser det er det bra at Listhaug er en bremsekloss (Rita Karlsens bilde) for regjeringen, all den tid regjeringen er på feil spor. Forhåpentligvis har Stortinget en mer handlekraftig regjering i 2021. Må man ikke sjonglere og navigere som best man kan til da? Alternativet er Jonas Gahr Støre som statsminister og gjett hvem som da blir justisminister etter Listhaug: Velkommen Prinsesse Hadia.
Og hva så om Listhaugs og andres meninger blir likt og delt uendelig mange ganger i fremtiden? Er det ikke det meninger er til for? Er det noe å kritisere? Er det ikke lukkethet og lobbypolitikk man vil til livs med sider som rights.no?
Listhaug har et enormt potensial i store deler av folket, langt ut over FrPs tradisjonelle velgere. Siden Stortinget er en gjeng med nikkedukker så gjør hun det Jan Tore Sanner burde ha gjort. Han vet han er en Ivo Caprinodukke, så han beklager mer enn gjerne. Og beklage må også Solberg. Hun vet at regjeringens sterkeste kort er Listhaug. Uten Listhaug, ingen vinnende hånd.
Siden Solberg ikke argumenterer med det åpenbare: at Arbeiderpartiet syter i stedet for å snakke om reelle problemer, vakler hun. Det er helt utrolig at AP brenner så mye av den lille veden de har igjen fra leirbålene på Utøya. De vet at KrF ikke vil velte regjeringen, ta en intimdans med Rødt. Er det bare en måte for Arbeiderpartiet å vise styrke mot Listhaug? De vil ikke styre i mindretallsregjering med et parti uten store profiler. Hussaini som kulturminister og Trettebergstuen som likestillingsminister. De er ikke klare for de jobbene. Arbeiderpartiet leter etter en ny Giske; om han ikke gjenoppstår innen 2021 da.
Rita Karlsen virker sint fordi FrP styrer og fordi FrP er spiselige i en mindre folkelig form. Nei, FrP er ikke som Sverigedemokratene. Men så er ikke Norge Sverige. I Sverige lener nå Moderaterna seg mot SDs innvandringspolitikk, slik Ap, tilsynelatende har lent seg mot FrPs innvandringspolitikk. I hvert fall om man skal ta de siste uttalelsene fra innvandringspolitisk talsmann Gharahkhani seriøst.
Karlsen har et poeng når hun skriver at FrP var størst da de snakket høyt og uredd, via Hagen, som det bare Listhaug nå gjør, litt til siden for Jensen og tilsynelatende beskyttet av Solberg. Men det gamle FrP sto på kammerset, kunne ikke bli større. Dette FrP har vist at de har andre sider enn rebellen i seg. Men de må vise muskler i debatter og i media. Den sterkeste er Listhaug. Hun har mange å kjempe mot. HRS burde ikke være en av dem.
Å bli linket og sitert på Nettavisen er ikke lenger noe å trakte etter. Etter de siste tiders Amedia-omveltning der i gården, så er beholdningen nå kun Karine Haalands blogg. Karlsens kronikk «Listhaugs «suksess» i politisk forfall» fikk hedersplass på Nettavisen torsdag. Det var så man måtte se etter to ganger. Rett nok gjorde Nettavisen glatt Karlsens overskrift om til «HRS: Listhaug er null verdt som statsråd». Men hun spilte ut et lett stikk til venstresiden med kronikken. Hvorfor?
For hvis ikke Listhaug og FRP skal gjøre jobben på Stortinget, hvem skal da jobbe for edruelig innvandringspolitikk i Norge? Siv Jensen spiser kameler til frokost. Hun er leder på lånt tid. Hun snakker ikke lenger om det Listhaug er bedre til å snakke om. I sin tid gjorde hun begrepet snikislamisering til allemannseie.
Erna Solberg har spist en karavane av kameler i det siste. Hun kommer ikke fra dette med æren i behold. Det gjør Listhaug. Når hun nå får Hareides nåde, så er det bare hun selv som kan ødelegge for seg selv (og Norge). Alle vet hva hun egentlig mener. Hun gav ikke Stortinget det de aller helst ønsket: En langflat og patetisk unnskyldning med tårer. Det provoserer venstresiden. Det står det respekt av, Listhaug! Noen dadler klarer hun å svelge. De er mindre enn kameler.
Jeg er full av beundring og lovord om HRS og deres utrettelige journalister og forfattere. Men denne gangen hadde de ikke «rett». Og timingen var underlig.