I sin iver etter å score billige poeng og gjenreise sin oppslutning har Arbeiderpartiet overspilt hånden sin. Partiets kultur er rå og kynisk. Dette er maktmenneskenes fluepapir. Derfor har de heller ingen troverdighet når de spiller offer. Falskheten flimrer som et nordlys over ansiktene deres. Det gjelder også AUF. Dette er en klubb for de som søker makt, som er ambisiøse.
Jonas Gahr Støre gjør det dårlig i motgang, og han har latt seg rive for mye med når det taktiske rommet lysnet bitte litt. I tillegg har han neppe noen forståelse for vanlige folks oppfatninger og problemer. Derfor forsto han heller ikke Sylvi Listhaugs enorme appell. Å ta ut den mest engasjerende politikeren i Norge – og det er hun for så vel støttespillere som motstandere – var ikke særlig smart. I det minste ikke på en Facebook-melding som Ap i tillegg overreagerte på.
Fremskrittspartiet går i oppløsning hvis Siv Jensen tillater at Sylvi må gå. Den grasrota Resett snakker med er allerede murrende på grunn av ACER, samt andre kameler som partiet har svelget de siste fire år. Listhaug er deres «håp» og det som limer dem til partiet. På grasrota står «nasjonalistene» i partiet sterkere enn «liberalistene/globalistene», mens det i de helt øvre sjikt er en overrepresentasjon av de sistnevnte.
Derfor har heller ikke Erna Solberg noe valg om hun vil fortsette som statsminister. Hun må beholde Frp, og for å beholde dem, må hun også akseptere Listhaug som justisminister. Derfor er mistillitsforslaget en klar sak det vil bli truet med kabinettspørsmål om. Det er da også derfor KrF nå har et slikt dilemma. Dette er et avgjørende øyeblikk i partiets historie. Hvor tilhører de? Til høyre eller til venstre?
Både norske politikere og de etablerte kommentatorene virker helt forvirret over det som skjer. De raser fra oppfatning til oppfatning og møter stadig en ny «virkelighet» i neste minutt, og en som overrasker dem. Grunnen til det er at sosiale og nye medier – hvor Resett også er en faktor – ikke lenger spiller etter det gamle skriptet.
«Folket» er mobilisert på en annen måte enn før. De kan organisere seg – og bli organisert – av mer fleksible, små «geriljagrupper». Med hele det etablerte pressekorpset på ulvejakt burde Listhaug vært ferdig, kaputt, marginalisert. Men hun klarer seg, holder stand, og kjemper tilbake sittende i et hav av blomster.
Slik sett er det vi nå bevitner Norges eget Brexit og Trump-øyeblikk. Sylvi Listhaug overlever mot etablissementets feilberegnede odds.
Det er vår nye politiske virkelighet. Og den er kommet for å bli.