Den ukrainske nasjonalforsamlingen. Illustrasjonsfoto: AFP PHOTO / YURY KIRNICHNY
Del saken
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

Nylig ble det kjent at Radaen (parlamentet) i Kiev er i ferd med å utarbeide et lovforslag som har til hensikt å gjøre befolkningen i Donetsk og Lugansk til ikke-borgere. Andrej Sentsjenko, et fremtredende medlem av Julija Timosjenkos parti Fedrelandet, har laget et lovforslag der det heter at befolkningen i Donetsk og Lugansk etter en ”befrielse” av de to folkerepublikkene skal måtte be om tilgivelse for sine angivelige forbrytelser mot Ukraina – for deretter å berøves alle statsborgerlige rettigheter.

I henhold til lovforslaget skal enhver innbygger i Donetsk og Lugansk – i det minste dersom vedkommende har hatt en politisk eller administrativ stilling – undertegne følgende erklæring:

”Jeg, borger av Ukraina (etternavn, fornavn og farsnavn), har i perioden av Den russiske føderasjons væpnede aggresjon mot vårt land utført en straffbar forbrytelse til fordel for aggressorstaten og til skade for Ukraina, hvis nærmere omstendigheter jeg har redegjort for i erklæringen om min utførte forbrytelse, som jeg har innlevert sammen med denne bønn om tilgivelse. Jeg erkjenner min skyld, angrer oppriktig og ber Ukrainas folk og stat om tilgivelse for den av meg utførte forbrytelse.”

Teksten sier det meste om innholdet i den påtenkte loven som åpenbart har til hensikt å ydmyke de berørte personene.

Personer som får bønnen om tilgivelse innvilget, skal i 10 år fratas retten til å ha statlige stillinger eller stillinger knyttet til lokalt selvstyre, og de skal heller ikke kunne arbeide som lærere. Dessuten fratas de stemmeretten.

Denne type lover, som har til hensikt å straffe, ydmyke og undertrykke befolkningen i Øst-Ukraina, avslører Kiev-regimets forakt for og tilsidesettelse av de såkalte Minsk-avtalene fra 2015.

Som kjent fastslår Minsk-avtalene at det skal innføres et generelt amnesti som utelukker enhver form for forfølgelse og straff for personer som har vært involvert i konflikten i Øst-Ukraina (paragraf 5). Og de forutsetter at krisen i Ukraina skal løses gjennom konstitusjonelle reformer, desentralisering og tildeling av spesielle rettigheter til Donetsk og Lugansk etter forhandlinger med representanter for disse områdene (paragraf 11).

Skulle Donetsk og Lugansk bli ”befridd” på Kiev-regimets betingelser, for eksempel ved at det ble sendt FN-styrker inn i området slik regimet ønsker, ville befolkningen bli totalt rettsløs og berøvet sin egen elite.

Enhver voksen person ville kunne bli trukket for et tilgivelsestribunal – eller mer presist et ydmykelses- og hevntribunal – og tvunget til å avgi en erklæring om sin skyld og sine begåtte forbrytelser, for så å bli fratatt sine borgerlige rettigheter og retten til å utøve diverse yrker. Det holder å ha vært lærer, sykepleier eller postbud og på denne måten å ha arbeidet for ”okkupasjonsmakten”.

Lokale politikere og administratorer vil bli erstattet av ”carpetbaggers” (tilflyttede lykkejegere) fra Vest-Ukraina. Universitetsansatte, lærere og barnehagepersonell vil bli byttet ut, og undervisning og opplæring vil bli totalt ukrainifisert.

Det dreier seg kort sagt om å innføre noe som ikke kan betegnes som noe annet enn apartheid.

En reintegrering av de opprørske østukrainske områdene i Ukraina på disse betingelsene er selvsagt uaktuelt. Snarere aktualiserer denne type lover spørsmålet om en innlemmelse av Donetsk og Lugansk i Russland.

Hvorfor vedtar Kiev-regimet denne type provoserende lover som umuliggjør en fredelig løsning av krisen i Ukraina?

Svaret er trolig at dagens ukrainske makthavere hverken ønsker fred eller en reintegrering av de opprørske østukrainske områdene i Ukraina. Tvert imot ønsker de krig, konflikt, kaos og undertrykkelse av den østukrainske befolkningen, slik at de i ly av krisen kan utplyndre folket.

I et normalt, fredelig Ukraina der befolkningen i alle deler av landet har fulle politiske og borgerlige rettigheter, vil, slik tilnærmet alle valg etter 1991 har vist, det tettbefolkede Øst-Ukraina dominere politisk. Det er det siste president Petro Porosjenko og vennene hans ønsker.

At det er umulig å gjenreise Ukraina uten gruvene og industrien i Donbass bryr de seg ikke om. Alt de er opptatt av, er å få tilrane seg det som fremdeles måtte finnes av rikdommer i et par år til.

Vi trenger din hjelp. Gi en julegave til Resett i år!

  • kr

Eller betal til kontonummer 1503.94.12826
Vårt vipps-nummer er 124526
Andre måter å donere på finner du på Støtt oss siden.
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]