Oslo 20110729. Sher Miandad Khan spiller på Melafestivalen på Rådhusplassen fredag. Arrangøren opplyser at årets festival er gjort om til en minnemarkering etter terrorangrepene mot regjeringskvartalet og Utøya 22. juli. Mela er i følge arrangøren "en feiring av mangfold for et multikulturelt Norge". Foto: Erlend Aas / Scanpix

Det jeg skriver om her har surret i bakhodet mitt en viss tid, så det er ikke helt «up to date» men allikevel:

I slutten av januar så jeg et interessant program på NRK. Det handlet om den syriske flyktningen Maher, som var bosatt på Løkken i Meldal og tilsynelatende gjør et heroisk forsøk på å integrere seg i sitt nye hjemland. Jeg følte nokså raskt stor sympati med Maher. Det virket som om han virkelig forsøkte å bli en del av det norske samfunnet. Han var ivrig i jobben på den lokale Coop-butikken. Han gjorde en iherdig innsats i det lokale korpset i forberedelsene til 17. mai. I tillegg forsøkte han å skaffe seg en utdannelse samtidig som han tok kjøretimer for å få sertifikatet.

Maher drømmer om å bli pilot. Han hadde norske «hjelpere», Per og «tante Marit» – norske hedersmennesker som gjorde en stor innsats for å hjelpe Maher inn i det norske samfunnet. Et typisk «koselig» program om vellykket integrering – jeg kan tenke meg at NRK har lett med lys og lykter for å finne en såpass sympatisk fyr som Maher.

Men selv i dette programmet, som må anses som ren propaganda, var det nokså raskt noe som skurret, og en følelse av ubehag grep tak i meg og har ennå ikke sluppet taket.

For det første: store deler av programmet handler om Mahers forsøk på å komme inn på norsk videregående. Her har vi altså en 20 år gammel superintegrert syrer, som gjør en hederlig innsats for å klare kravene som normalt stilles til norske 15-åringer. Det er klart at man forstår at norsk er vanskelig for en som kommer utenfra. Men engelsk og matte? Er dette et eksempel på de «høyt utdannede» syrere som alle politikere snakket så varmt om høsten 2015?

For det andre: ressursbruken er ganske påtagelig. Per (som tilsynelatende er pensjonert lærer) bruker flere kvelder i uken til å hjelpe Maher. Det virker som at Per gjør dette på eget initiativ – altså uten statlig kompensasjon. Han hjelper Maher med norsken, og tar han med på fisketur. Per gjør en stor innsats og fremstår som et hedersmenneske som fortjener all vår respekt.

Men: uansett om Per gjør dette «gratis»: det finnes bare en «Per». Han kunne brukt energien sin på noe annet. Fins det ikke andre i Løkken som sliter med skolearbeidet, som hadde hatt stor nytte av en «Per»?

Prioriteringer

For å være litt personlig: jeg var selv et såkalt «oppvakt barn» – og hjemmefra var det null støtte. Foreldrene mine skilte seg dessverre. Min mor måtte forsørge tre barn med diverse lavt betalte deltidsstillinger og hadde hverken kunnskap eller energi til å hjelpe meg med skolearbeid. Dette har hatt store konsekvenser for meg, og hadde jeg ikke tilfeldigvis vært dyktig i sport (særlig fotball), hadde hele oppveksten min vært uten mening.

Nå er jeg selv familiefar, og har to gutter som også er svært skoledyktige. Min store bekymring før skolestart var at de skulle oppleve det samme som meg: en total mangel på inspirasjon og støtte i de første fem til seks årene i det norske skoleverket. Allerede før skolestart ytret vi vår bekymring til skolen.

Vi ble forsåvidt lyttet til, men ingenting ble gjort. Ikke før i 4. klasse ble det satt inn tiltak for vår eldste sønn. Tiltaket er gratis og enkelt: han bytter til 6. klasse når matte står på programmet. Over tre års kamp fra oss foreldre resulterer altså i et gratis tiltak. Tenk hvis min sønn hadde en «Per» som kom innom tre ganger i uken for å hjelpe han med matte? Han hadde vært på videregående nivå allerede nå (han er ti år).

Mine barn er tross alt heldige, de har to foreldre som bryr seg og hjelper dem videre. Men det fins mange barn som ikke er like heldige. Hvor er «Per» og «tante Marit»?

Dessuten: etterhvert i programmet kommer det fram at Maher har psykiske problemer. Dette har sikkert bakgrunn i flukten fra krigen etc. og det er lett å finne sympati med den unge syreren. Men uansett: egen psykolog må følge han opp. Han får taxi til psykologen i Trondheim (hvorfor kan han ikke ta bussen?). Den hodeløse ressursbruken symboliseres ganske bra i Mahers tilfelle.

Rundt Maher finnes en rekke andre «flyktninger». Et fullt klasserom med «nye nordmenn» på Løkken? Jeg kjenner godt til Løkken – både min mor og min eldre søster har bodd der – og det er et bittelite sted. Men selv der har de tyve voksne folk som trenger norskopplæring, bolig, sosialhjelp etc. Og i periferien ser vi Mahers storfamilie (mor, far, søsken). Det er ingenting som tyder på at noen av disse forsørger seg selv.

Og historien om den velintegrerte Maher sprekker også etterhvert. I et segment kommer det fram at han så og si ikke jobber på Coop (har ikke jobbet på flere måneder, han er ringevakt men ingen ringer). Dette er neppe pga. Mahers manglende vilje. Det er bare ikke behov for ham. Aner vi en NAV-støttet stilling hvor NAV-støtten er utløpt?

Ikke misforstå: jeg har dyp sympati med Maher, han fremstår som en meget sympatisk ung mann. Men: han blir et symbol på hvor hodeløs innvandringspolitikken er. Selv en fyr som Maher ender opp som et kostnadssluk uten like, og at han spiller i korps hjelper strengt tatt ikke i så måte.

Dessuten: mange norske foreldre har barn med sine egne helt egne problemer, uten at det dukker opp noen «tante Marit» eller «Per». Dette skaper et gryende raseri – det er aldri penger til tiltak som kan hjelpe våre barn. Men når det gjelder alle som er født et annet sted i verden er kassa aldri tom. I Danmark er det statistikk som viser at innvandrere (5 % av befolkningen) mottar over 60 % av de sosiale overføringene. Her ser man konturene av velferdsstatens undergang.

Lei av å være flyktning

Et par dager senere var det «endelig fredag». Hver fredag har vår familie et rituale vi kaller «kosekveld». Det starter som regel med hjemmelagd pizza, deretter ser vi et eller annet på TV i fellesskap mens ungene får noe godt (like ofte eple som smågodt). Det er en hellig stund for familien, ungene kommer hjem fra skolen og skråler: i dag er det KOSEKVELD. Vi voksne nyter at det endelig er helg. Uansett hva vi ser på (film, Idol, whatever) så gjør vi det i fellesskap. Selv far får ikke lov å gjemme seg bort med en bok om Schopenhauer.

Denne fredagen er det «Norske talenter» som står på programmet. Min yngste elsker tryllekunstnere, min eldste er mer musikkinteressert og liker også dansegrupper etc.

Et stykke ut i programmet dukker det opp et kor av «flyktninger» som synger sangen «Lei av å være flyktning». For å være grei: prestasjonen er kanskje middelmådig. Egentlig er det hele ganske elendig. Men selvfølgelig: Bjarne får tårer i øynene og Mia jubler, og selvsagt går de direkte videre til semifinalen. Mens norske ungdommer som har øvd i årevis sendes brutalt hjem fordi de ikke er «engasjerende nok».

Men «Lei av å være flyktning» fikk bokstavelig talt gullknappen. Et slående symbol på norsk innvandringspolitikk.

Min yngste sønn (7 år) fikk tårer i øynene: hvorfor går de videre pappa, de er jo dritdårlige. Han aner en urettferdighet. Merk: unger er «fargeblinde» – han legger ikke merke til at koret har en annen hudfarge. Han bare syns de er dårlige og føler at noe ikke stemmer.

Jeg liker å være ærlig, så jeg sier det rett ut: de går videre fordi de er asylsøkere. Egne regler gjelder for alle som ikke er født i Norge. Vi stiller ikke de samme krav til slike mennesker.

Begge guttene ser på meg med et uforstående blikk og min eldste sønn sier:

«Men – det er jo urettferdig!»

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.