Kjell Magne Bondevik har vært på farten igjen. Denne gang på en konferanse i Monaco om toleranse i regi av European Council on Tolerance and Reconciliation. Dette er en tenketank ledet av Moshe Kantor, leder av den europeiske jødiske kongress, og tidligere statsminister i Storbritannia, Tony Blair. Bondevik problematiserte Israels angivelige atomvåpen, åpenbart i forhold til land som Iran og Nord-Korea uten at disse ble nevnt spesifikt. Den tidligere norske statsministeren gav uttrykk for at han syns det er vanskelig for verdenssamfunnet å bekjempe noens atomvåpen når eksempelvis Pakistan, India og Israel har dette. Bondevik kom også med en mer uklar uttalelse om at hovedårsak til ekstremisme er ydmykelse, og at ”okkupasjon kan skape følelsen av ydmykelse”. Det hele hadde følgende utgangspunkt: ”Vi har brukt krig og okkupasjon av muslimske land…. Dette unnskylder selvsagt ikke terrorisme, men vi trenger å være mer konsekvent”. Moshe Kantors respons til Bondeviks tale var lakonisk. Bondeviks ”observasjoner” er en del av endeløst snakk som ikke gir noen løsning for konflikten.
Man må spørre seg om ikke Bondevik ser forskjell på Israel og Iran, eller India og Nord-Korea? Hva ville skjedd hvis Israel innrømmet at de har atomvåpen? Endeløse resolusjoner i FNs sikkerhetsråd vil kommet med ensidige påbud om at Israel skulle avvikle dem. Det faktum at Israel ikke har innrømmet om de har atomvåpen, er et viktig strategisk kort. Alle deres fiender er usikker på hvor hardt Israel egentlig kan slå tilbake. Det er defensiv trygghet for den lille jødestaten. Dersom Israel har atomvåpen er det definitivt en fredsskapende variabel som gjør at deres fiender tenker seg om før de prøver seg på nye utslettelsesforsøk. Det er forstemmende at en statsmann som Bondevik ikke ser forskjell på et totalitært ayatollah-regime i Teheran, og Midtøstens lysende demokrati.
Dernest klarer ikke KrF-nestoren å dy seg for å implisitt anklage Israel for islamsk terror. Det er den såkalte okkupasjonen som gir terror. Da må vi spørre, hvor er verdens tibetanske terrorproblem? For det første er ikke israelsk kontroll av Judea og Samaria ulovlig okkupasjon, verdens fremste ekspert på folkerett prof. Alan Dershowitz ved Harvard universitetet kan og har forklart dette. Juristen som selv var med å føre FN-resolusjon 242 i pennen. Dernest fikk palestina-araberne av begge statsministrene Ehud Barack og Ehud Olmert tilbud Arafat og Abbas burde akseptert. Selvbiografien til President Clinton kan bekrefte dette. Hadde Arafat selv villet, så var intensjonen i Oslo-avtalen å lede til en PLO stat på Vestbredden. For øvrig er de fleste palestina-arabere under eget styre i dag. Det har ikke gitt særskilt fredssignaler fra Gaza. Europa har hatt en Chamberlain, det var nok. Bondeviks tenkning er til hinder for fred, og lite konstruktiv som utgangspunkt for dialog.
Tiden har gått fra Oslo-avtalen. Den var i grunnen død da Arafat dro rett til Johannesburg og lovet fortsatt jihad. Sannheten er at Israels fiender ikke ønsker en demokratisk stat side om side med Israel, de ønsker en stat på ruinene av Israel. Det er bare til å lese charteret til Hamas og PLO for å se dette. Det er dessuten viktig å forstå at med det øvrige Midtøsten i brann og med helt andre problemstillinger på dagsorden, har arabiske stater rundt Israel et mer nyansert syn på Israel i dag.
President Trump derimot har vedtatt det mest fredsskapende tiltaket på lang tid, nemlig å erkjenne at Jerusalem er Israels hovedstad, og derigjennom tydeliggjøre at Israels legitimitet ikke er et forhandlingsspørsmål. Norge bør derfor snarest følge etter USA, Guatemala og Russland. Jerusalem er Israels hovedstad. Det må være forutsetningen for reelle fredsforhandlinger mellom partene. Vi må lære av historien. Chamberlain tapte freden, Churchill vant krigen. Vi får håpe vår tid kan fostre statsledere som kan vinne freden.