Vi har blitt kastet ut i en politisk krise. Grunnlaget for krisen er nærmest surrealistisk. Et Facebook-innlegg man kan være enig eller uenig i, har av Arbeiderpartiet kynisk blitt koblet til Utøya-tragedien. Godt hjulpet av massemedia og aktivistgrupperinger har Arbeiderpartiet klart å piske opp en hysterisk stemning om at Sylvi Listhaug opptrer uansvarlig, fremmer hat, truer demokratiet og liknende som har kommet så langt at den har resultert i et mistillitsforslag som har tvunget at justisministeren til å tre tilbake for å berge regjeringen.
Alle vet hva denne saken bunner i. Arbeiderparti-toppene er livredde fordi de opplever at deres maktgrunnlag er i ferd med å forvitre. Gjenvalget av den borgerlige regjeringen betyr at den sosialdemokratiske ”dypstaten” – blandingen av frykt og opportunisme som gjør at alt fra næringslivsmagnater til NAV-ansatte ikke tør å opptre på en måte de antar at Arbeiderpartiet vil mislike – er truet.
Arbeiderpartiet risikerer å lide samme skjebne som sine søsterpartier i Europa, nemlig å måtte leve i skyggen av et hegemonisk konservativt folkeparti og et stort høyrepopulistisk parti. Ingen hyggelig situasjon å være i for et parti som er vant til å styre og herse med andre mennesker.
Valgtaperens hevn
I denne situasjonen velger Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre – en av tidenes største valgtapere, mannen folket ikke ville ha – å kortslutte demokratiet og å iscenesette noe som vanskelig kan betegnes som noe annet enn et forsøk på en fargerevolusjon, altså at aktivisme og oppjagede stemninger skal erstatte valgutfall og normale politiske prosesser. Alt, selv gråtende ungdommer som forteller om marerittet på Utøya, brukes for å piske opp en stemning som skal tvinge stortingsflertallet til å felle Listhaug – og sammen med henne forhåpentligvis hele regjeringen.
Planen mislyktes. Listhaug valgte selv å gå av og berget dermed regjeringen. Sannsynligvis vil en annen Frp-er erstatte Listhaug som justisminister, og regjeringens politikk på asyl- og innvandringsfeltet vil neppe bli særlig endret. Samtidig får Listhaug frihet til fra Stortinget å agitere for en strengere asyl-, innvandrings- og integreringspolitikk. Hverken Høyre eller Fremskrittspartiet kan ha blitt særlig svekket av dette. Og Listhaug har for mange blitt en norsk Jeanne d’Arc.
Jeg er i tvil om hvorvidt Støre og andre stortingspolitikere er klar over hvor farlig spillet de har bedrevet i de siste dagene har vært. Langt fra alle liker Listhaug. Men folk er ikke dummere enn at de ser det skitne spillet Arbeiderpartiet har holdt på med. Og ingen liker at taperen forsøker å lure seg til seieren. Jevnfør de folkelige aksjonene til støtte for Listhaug som kanskje vel så mye har vært et uttrykk for avsky for det politiske spillet folk var vitne til, som støtte til justisministeren.
Dersom det som trolig var Arbeiderpartiets ultimate plan med hetskampanjen mot Listhaug, hadde lyktes, nemlig å fjerne hele regjeringen sammen med justisministeren, vil det ikke bare ha ført til skyhøy politikerforakt, men kunne også ha gitt grobunn for politisk ekstremisme og vold.
Pinlig politisk spill
Hundretusener av mennesker føler at den politiske eliten ikke bryr seg om vanlige folk, at politikk bare er et spill, og at de blir lurt. At mange av disse menneskene har Listhaug som sitt ideal kan det være liten tvil om. Ei heller om at de hater Arbeiderpartiet. At Listhaug, kanskje den eneste politikeren de har tillit til og ser opp til, har mistet sin ministerpost gjør vondt. Men det er tross alt til å leve med dersom Listhaug som stortingsrepresentant får være den bramfrie personen hun alltid har vært og sette ord på det mange tenker.
Hvem som skal styre oss, skal bestemmes gjennom valg, ikke av uansvarlige politikere som prøver å kortslutte demokratiet og normale politiske prosesser, og aktivistgrupperinger. Vi skal være glade for at forsøket på å lage fargerevolusjon her på berget mislyktes, og at vi fortsatt styres av de partiene flertallet av velgerne stemte på.