Erna Solberg benekter at hun la noe press på Sylvi Listhaug. Men det er liten tvil om at det var nettopp det hun gjorde. Og den som formidlet beskjeden var hennes nære venn, samt uformelle og viktigste rådgiver: Kristin Clemet. Statsministeren ga Listhaug to muligheter: Listhaug kunne enten akseptere å skifte departement, eller hun kunne trekke seg.
Beskjedene begynte på søndag kl 19.15. Da skrev Clemet følgende på bloggen sin:
Jeg tipper at hverken Erna Solberg eller Siv Jensen er særlig lykkelige over den situasjonen Sylvi Listhaug har satt både dem og regjeringen i. Når man forårsaker så mye skade som Listhaug har gjort den siste uken og står i fare for å forårsake en hel regjerings fall, skulle man tro at man kanskje ville vurdere å bidra til å løse problemet, for eksempel ved å be om å få en annen statsrådspost eller ved å be om å få gå av. Men dette skjer neppe. Når man vekker så sterke sympatier og antipatier som Sylvi Listhaug gjør, befinner man seg på en måte i en boble der man får et overveldende inntrykk av å ha stor støtte.
På mandag 19.03 kl 16:50 fulgte hun opp med denne oppdateringen:
Såvidt jeg har forstått, er det knapt noen som ønsker regjeringskrise. Senterpartiet ønsker det ikke. Arbeiderpartiet ønsker det ikke. Kristelig Folkeparti ønsker det ikke. Høyre ønsker det ikke. Fremskrittspartiet ønsker det ikke. Venstre ønsker det ikke.
Regjeringen ønsker det ikke.
Likevel kan det bære mot en regjeringskrise i morgen, som ender med at Høyre-, Venstre- og Frp-regjeringen må gå av. Mediene er fulle av beskrivelser av mulige utfall eller løsninger på den situasjonen regjeringen og Stortinget er i nå. Aktørene på sin side, er også opptatt av å legge ansvaret og skylden for mulige utfall på hverandre.
I bunn og grunn er det nå tre av aktørene som kan bidra til en løsning, nemlig statsministeren (og Siv Jensen), Kristelig Folkeparti og Sylvi Listhaug. Av disse er det Sylvi Listhaug som enklest kan fatte en beslutning som vil bli akseptert av alle de andre aktørene i denne saken. For statsministeren er det praktisk talt umulig å flytte eller kaste Sylvi Listhaug mot hennes vilje uten at det kan få store negative følger.
For Kristelig Folkeparti, som er et svært splittet parti, er det også veldig vanskelig å kombinere sitt ønske om å uttrykke mistillit til Listhaug med tillit til Erna Solberg. KrF vil heller ikke si hvordan de vil håndtere et eventuelt kabinettspørsmål fra statsministerens side i Stortingets møte i morgen.
Sylvi Listhaug, derimot, har muligheten til å fatte en beslutning som løser problemet, og som ikke får store negative konsekvenser. En del av tilhengerne hennes vil riktig nok bli skuffet, dersom hun skifter til et annet departement eller går til Stortinget. Men hvis hun vil bidra til en løsning, vil hun helt sikkert greie å forklare hvorfor hun gjør det på en måte som vinner sympati og respekt.
(…)
Men når vi først har kommet dit vi er i dag, hviler mye av ansvaret på Sylvi Listhaug. Hun har nå en mulighet til å sette hensynet til både statsministeren, regjeringen, sin partileder og sine statsrådskolleger i Fremskrittspartiet foran hensynet til seg selv.
Klarere kan det ikke sies fra det alle i det politiske miljø vet er Erna Solbergs «hit man», budbringer og operatør på de sakene statsministeren selv ønsker å benekte. Det er slik makt utøves i Norge i dag.
Senere mandag kveld ga justisministeren beskjed til statsministeren om at hun ville trekke seg. Det aksepterte statsministeren. Tirsdag morgen kunngjorde Sylvi Listhaug sin avgang på Facebook.