Den politiske hukommelsen er kort når det gjelder 22. juli 2011, men det er vel heller bevisst. Det var faktisk Arbeiderpartiet som satt med makten da terroren rammet Norge.
Jens Stoltenbergs oppfordring til mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet vakte oppsikt – var det bare en talemåte i Oslo Domkirke?
Nå opplever vi Arbeiderpartiet i en annen ham – mindre demokrati, mindre åpenhet og mindre humanitet. Den nye partilederen i AP har en helt annen, og motsatt, strategi, som fører polariseringen av det norske folk til et historisk nivå, mistenkeliggjøring av annerledestenkende og ansvarsplassering av terroren som rammet som helt absurd, men tydelig målbevisst.
Hovedkonklusjonene fra 22. juli-kommisjonens 482 siders lange rapport var klare og brutale: Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt mulig. Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere. Angrepene på regjeringskvartalet kunne ha vært forhindret gjennom effektiv iverksettelse av allerede vedtatte sikringstiltak.
En knusende og grusom dom som først og fremst rammet Arbeiderpartiet. Tok partiet aldri lærdom av dette? Skylden for sviket var jo hos dem selv. Først og fremst.
Syv år skulle det gå før Støre med sine kyniske rådgivere fant ut at de kunne bruke 22. juli i sin politiske agitasjon for å mistenkeliggjøre og knuse politiske motstandere – for alt det den tragiske datoen er verdt. Det fungerte perfekt etter oppskriften. På kort sikt. Men var det klokt av Arbeiderpartiet, på lang sikt, når den historiske dommen skal falle?
For dette er vel det verst tenkelige minnesmerket ofrene kunne få etter 22. juli 2011. Samtidig er det fornedrende, splittende og uverdig for hele nasjonen