Mandagens debatt i Dagsnytt 18 har generert mange artikler og kommentarer i diverse medier, og ikke minst på twitter og facebook. Kjetil Rolness slet også av seg årets allerede 300ndrede samfunnsbetraktning i sakens anledning til stor entusiasme fra hans trofaste menighet.
Allerede samme kveld la nrk.no debatten ut som egen sak. «Heftig rasismedebatt i Dagsnytt 18. Men var denne debatten så lur? Det syns ikke programleder eller noen av deltakerne,» var NRKs overskrift på klippet.
«Heftige diskusjoner og amper stemning,» skrev journalisten.no dagen derpå.
– Tanken bak var å forklare hvorfor disse sterke følelsene rundt Listhaug har oppstått. (…) Vi ønsket å diskutere hvor polene står – hvem «står i blomsterhavet» og hvem er sterkest imot disse sa programredaktør i NRK, Kyrre Nakkim, til Journalisten.
Oppspillet
Det var da også det jeg ble fortalt da programleder Fredrik Solvang ringte meg opp kl. 15:57 på mandag og spurte om jeg kunne komme på sendingen kl. 18:40. Dette var jo en god ide, å diskutere hvorfor så sterke følelser var i sving. Sylvi-sirkuset handler jo om det mest betydningsfulle og betente spørsmålet alle vesteuropeiske land står overfor: masseinnvandring og spesielt inntoget av islam. Og Solvang er en flink fyr. Dette kunne blitt gjenstand for en oppklarende analyse.
Solvang fortalte meg så hvem deltakerne skulle være. Rustad – ok. Det er ikke så ofte de får ham til å stille, bra. Men så kom navnene til Eivind Trædal og Rune Berglund Steen.
«Kan dere ikke invitere annet enn tullinger til å møte meg i debatt,» var min respons til Solvang. De forrige jeg hadde blitt satt sammen med i Dax18 var Harald Klungtveit i Filter Nyheter og nytilsatt venstreaktivist i BT, Morten Myksvoll.
Men jeg hadde aldri møtt verken Trædal eller Berglund Steen personlig, og kjente dem bare som stemmer i media. Kanskje de ikke var så håpløse som man kunne få inntrykk av. Ja, kanskje de bare trengte en «varm klem» – så jeg sa ja til å stille.
Sendingen
Men det gikk som det gikk. Solvang ga ordet først til meg. Jeg sa at dette var en innvandringsdebatt og at Sylvi Listhaug var et symbol for begge sider, hun hadde brakt noe nytt inn på den innvandringsrealistiske siden, en person som tok hetsen med ro og verdighet også når karakteristikkene haglet. Hennes ro og verdighet var også det som ergret den andre siden – hun var en formidabel motstander som ikke lot seg så enkelt vippe av pinnen.
Deretter vendte Solvang spørsmålet til Berglund Steen.
– Hva sier du til det? Hva er eventuelt kjernen i denne debatten?
Til det svarte Berglund Steen, som er leder i den statsstøttede NGOen Antirasistisk Senter:
– Jeg ser det fra et litt annet perspektiv. Etter 22. juli har Arbeiderpartiet – og den større fløyen rundt Arbeiderpartiet, som også inkluderer meg – vært ganske tilbakeholdne med å snakke om 22. juli, vært tilbakeholdne med å bruke det. Vi tør knapt nevne det et par ganger i året, av frykt for å tråkke noen på tærne. Jeg husker i starten så hadde jeg nesten litt sympati med Rustad for at Breivik ble koplet opp mot dette her.. Samtidig opplever jeg vel at den andre fløyen har vært alt annen enn.. jeg opplever at vi har hatt en ganske kraftig radikalisering av ikke bare de som er innvandringskritiske, men de som er innvandringsfiendtlige, som representert ved de to herrer her (han peker hånden mot Rustad og Lurås) og en del av den retorikken… [osv.]
Dermed var løpet lagt, Berglund Steen ville ikke analysere dette, han ville score poeng. Han ville karakterisere og snakke om meddebattantene – ikke om sakens kjerne som han ble spurt om – og han begynte umiddelbart å trekke 22. juli kortet, knytte sammen Breivik og Rustad, snakke om og knytte både Rustad og meg til ord som «fiendtlighet» og «radikalisering».
Intensjonene
Og at ikke Dax18-redaksjonen faktisk forsto at nettopp det ville skje, forundrer meg. De har hatt både Trædal og Berglund Steen som gjester mange ganger. De kjente dem godt. Og de har også nokså inngående kjennskap til meg som gjest i studio.
Det er selvsagt Trædal som har fått mest oppmerksomhet i etterkant av de selsomme tjue minutter fordi han mistet besinnelsen underveis. Men det er bare i form og mangel på selvkontroll at han skiller seg fra Berglund Steen. De representerer en debattform og et ekskluderende politisk syn som ikke er ukjent for venstresiden i sin historiske form. Trædal ønsket å definere oss ut at det «politisk korrekte» selskap. Og begrepet politisk korrekthet oppsto i Sovjetunionen. Det var bare de «riktige» meningene som skulle høres.
Trædal-effekten
Når man ikke har gode argumenter, er det selvfølgelig best om det ikke finnes noen som kan argumentere mot. Og desto mer taleføre motstanderne er, desto mindre føler man seg. Da er det lett å bli sint, slik Trædal ble.
Jeg fikk som sagt meldingen om Trædals deltakelse til «showet» per telefon fra Solvang kl. 15:57. Trædal hevdet først at han kun fikk beskjed om min deltakelse ti minutter før sending. Det er nå rettet til 30 minutter før sending.
Om han hadde fått meldingen to timer før, hadde han kanskje rukket å unnskylde seg med at han ikke ville «legitimere rasistene» ved å stille opp. Slik kunne han feige ut fra den ydmykelsen han nok fryktet det ville bli når han skulle møte noen som tenker og ikke bare «føler».
Om Solvang og Dax18 nettopp spekulerte i dette og slik sett «lurte» Trædal inn ved å holde det skjult så lenge som mulig hvem han skulle møte, får de eventuelt svare for selv. Eller de kan la det være.
Men uansett hva som ble pønsket på eller ikke. Som en leser i kommentarfeltet vårt skrev: «Det ble et riktig morsomt program dette her. Faktisk noe av det bedre jeg har sett fra NRK på ganske lenge.»