Det tilsynelatende latterlige forslaget fra Statoils styre om å endre navn til Equinor kan bare ha en hensikt – å pynte brura for Wall Street og global finans- og storkapital. Da er det greit å bli kvitt både stat og oil. Det dukes for ytterligere salg til utlandet av kronjuvelen i norsk olje.
Da daværende næringsminister Monica Mæland stod for det forrige store nedsalget av statlig virksomhet i 2014, var ikke Statoil på lista, men som hun sa til Aftenposten: – Vi har ikke hastverk. Reduksjon av statens eierskap vil skje gradvis og ta tid.
Høyre og Fremskrittspartiet har tidligere uttrykt at de ønsker å redusere også statens eierandel i Statoil, som i dag er 67 prosent. Men oljegiganten røres ikke nå, skrev Aftenposten i 2014. Det er likevel liten tvil om partiledelsenes målsetting. Resten er taktikk og opportunisme.
Kampen mot EUs energibyrå ACER og salget av norsk vannkraft har igjen vekket en mektig nasjonal grasrotbevegelse på tvers av elendigheten i Stortinget, med aura fra EU-kampen. Særlig sterk har motstanden vært på grunnplanet i Ap, der partieliten har fått store deler av grunnorganisasjonen og hele fagbevegelsen imot seg.
Men også i Fremskrittspartiet og hva vi kan kalle alt-høyre er det sterk motstand mot salg av vitale norske interesser til utlandet, noe bl. a. dekningen av ACER på nettsteder som Resett og Document viser. Den liberalistiske delen i FrP-ledelsen virker heller utgått på dato, og har trøbbel med sin egen grasrot. I 2016 sa Frp nei til EU, og Per Sandberg varslet kamp mot EØS. Så hvorfor i all verden ja til ACER?
Det er viktig å være klar over at statlig nedsalg av Statoil ikke resulterer i «folkekapitalisme», slik det er blitt lokket med tidligere. Det er store institusjonelle investorer, fond og investeringsselskaper, som vil dra avgårde med aksjene. Den utenlandske eierandelen i Statoil er allerede rundt 25 prosent. Det er mer enn nok.
Motstanden mot ACER kom litt for seint i gang. Igjen sov vi i timen og ble overrasket da den globalistiske storkoalisjonen i Stortinget viste seg å fungere som alltid. Med Aps Espen Barth Eide som nøkkelspiller i energi- og miljøkomiteen fikk de igjen nærmest kuppet igjennom sin vilje, før folket helt rakk å våkne.
Og igjen må vi spørre oss: Hvor har disse folka sin lojalitet?
Statoil har helt fra starten av vært et sentralt redskap for å sikre nasjonal kontroll over en næring som fortsatt eksporterer mer enn ti ganger vårt eget oljeforbruk, og har bidratt til en rimelig fordeling av de ufattelige verdiene det her dreier seg om.
Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten anslås til 183 milliarder kroner i 2018. Det er 45 prosent opp fra 2016. Og det er på grunnlag av en antatt oljepris på 448 kroner. Prisen står allerede i 530 kroner, og spås ytterligere opp. Dette er strålende butikk. La oss ikke bli tatt på senga en gang til.
Ytterligere utsalg av Statoil er meningsløst.
(Teksten er tidligere publisert på oljekrisa.no)