Listhaug mente at hennes sak dreide seg om ytringsfrihetens vilkår. Dette perspektiv kan være viktig nok. En politisk analyse må imidlertid stikke dypere. La oss begynne med påstanden fra Listhaugs side: «Arbeiderpartiet setter terroristenes rettigheter foran nasjonens sikkerhet.» Påstanden inngår i en «fortelling» om regjeringens forslag om hvordan man skal forholde seg til ISIL-krigere som kommer hjem fra Syria. Regjeringens forslag gikk ut på at det skal være mulig å frata dem deres pass/norske statsborgerskap uten forutgående domstolsbehandling. Man hadde faglig støtte fra PST. Stortingsflertallet med AP i spissen hevdet at bare ved domstolbehandling skulle de kunne fratas passet. Listhaug mente dette innebar en sikkerhetsrisiko som AP overser. Virkningen blir at terroristens rettigheter går foran vår sikkerhet.
Moralsk fordømmelse
Her står vi ovenfor en politisk uenighet som er vanlig i demokratiet og som utløser argumentasjon for og mot. Men Støre foretok en intendert utvidende depresisering av påstanden fra Listhaugs side, slik at den kunne bedømmes som umoralsk, for hun skal ha krenket ofrene fra Utøya. Plutselig er uenigheten om hvordan man politisk skal løse saken med de hjemvendte ISIL-krigere, blitt en «rettssak» der Listhaug er stilt for en domstol for å svare for en overtredelse hun har begått. Listhaug skal ha krenket og såret andre mennesker. Men det er en villet utvidelse av påstanden hennes som begrunner «tiltalen».
Regjeringen og Listhaug går med på denne forskyvning. For nå begynner unnskyldningene og beklagelsene fra deres side. De beklager å ha uttalt at AP trekker «Utøya-kortet». Men i dette politiske rommet er det ikke lenger virkelighetsunderlaget for Listhaugs påstand det dreier seg om, men en annen mulig realitet: at Solbergregjeringen skal bli kastet. Og Listhaug gjentar og gjentar sin unnskyldning. Men til ingen nytte.
Anklagere og dommere
De som anklaget Listhaug, var også hennes dommere. Nå er ikke det noe spesielt i et demokrati. Allerede under den stor franske revolusjon ble kongen, Ludvig 16. (og dronningen) dømt til døden av nasjonalforsamlingen og ikke av noen vanlig domstol. I pakt med parlamentarisk skikk kan et flertall i nasjonalforsamlingen «dømme» en statsråd eller en regjering til å gå av ved å stemme for mistillit. Saken trenger ikke å være stor, en «veg-million» kan være nok. Man må ha klart for seg at det her ikke dreier seg om hva som er sant eller rett, men om retten til å utøve politisk makt. Stortingsflertallet har den fulle og hele retten til å kaste en regjering/statsråd. Begrunnelsen er i siste instans likegyldig.
Men Stortingsflertallet ønsker alltid å finne en begrunnelse som går ut over det å kreve makten for å fremme eget politisk prosjekt. Man søker en «legitimering» utenfor maktens sfære, en slags moralsk sikring av et mistillitsvotum. Trolig var det KrF som hadde størst behov for det, siden partiet ikke har noen klar regjeringsstrategi. Og gjerne vil fremstå som et kristelig parti. For Krf består det «kristelige» i fromhet, dvs. å ha et tilgivende og forsonende sinn, og samtidig være moralsk, dvs. å stille krav til seg selv og andre, være plettfri – ikke ut fra bibelske normer, Krf er ikke kristelig på den måten – men ut fra «verdier» som har en viss gyldighet i tiden og på stedet. Dermed går Stortinget over fra å være en nasjonalforsamling i et demokrati, til å bli en slags «skriftestol». Støre har klart å gjøre Listhaug til en anklaget i en «straffesak», men hun blir etter hvert en «synderinne» som er grepet i umoral. (Her må det virkelig spørres etter kvinneperspektivet. Hvor er alle feministene? Om hun hadde vært mann, ville hun da ha fått den behandling hun fikk? I Listhaugsaken har feministene kompromittert seg selv.) Når Hareide sier at han har «tilgitt» henne, da er «skriftestolen» virkelig på plass.
Bekjennelse og anger
Men dette er en politisk skriftestol. Det er ikke nok å bekjenne sin brøde. Bekjennelsen må vurderes og veies. Er den oppriktig? Angrer hun virkelig, og har hun forstått hva hun har gjort? Synderinnens sjelsliv må vurderes. Angeren må veies. Unnskylder hun seg bare for å slippe straffen («atritio») eller har hun en oppriktig sorg over den synd å ha gjort mot og ofrene fra Utøya («contritio»)? Listhaug kunne ha bekjent sin brøde 100 ganger, stått gråtende på Stortingets taler som en som avlegger et offentlig skriftemål, hun ville aldri ha blitt «tilgitt». For dette er ingen kirkelig skriftestol. Den gir ingen avløsning av syndeskylden (absolusjon) og forsoner mennesket med Gud. Dette er en politisk skriftestol. Her gjelder det å bli forsonet med stortingsflertallet. I dette tilfellet var det umulig.
Under mellomkrigstiden utviklet rettsfilosofen Carl Schmidt sin vesensbestemmelse av det politiske: Moral dreier seg om å skille godt fra ondt. Det estetiske handler om skillet mellom skjønt og heslig. Det økonomiske om lønnsomt og ulønnsomt. Det skillet som gjelder i politikken, er mellom «venn» og «fiende». «Fiende» er ikke en konkurrent eller motstander i alminnelighet, heller ikke en privat person, man har antipati mot. «Fienden» er offentlig, dvs. at det vedkommende (individet eller kollektivet) står for, angår folket som helhet. FrP og Sylvi Listhaug var «fiender» for alle partier i Stortinget utenom Høyre og Venstre. Støre så muligheten for å kunne nedkjempe denne «fienden» (Listhaug) politisk ved først å gjøre henne til en anklaget i en straffesak, der hun er tiltalt for å ha begått et moralsk svik. I Stortingets «skriftestol» blir dette fordypet.
Makten er saligheten
Hareide uttaler at har tilgitt henne, men har ikke tillit til hennes syndsbekjennelse. Det betyr at han heller ikke har tilgitt henne. Men han trenger noen kristelige ord. Uansett hvor mange ganger hun angrer og bekjenner. Hennes skjebne er beseglet, for det er en politisk «fiende» som skal nedkjempes. Hun forstår ikke «alvoret» i situasjonen, lyder det fra Bondevik. Det er kirketukt i røsten. Bondevik er ordinert prest. Hun forstår tydeligvis ikke hvilken «synd» hun har begått, og hvilken straff hun går i møte. Er det bål og brann? Er det et evig helvete? Nei, det er det helvete som gjelder i politikken: det å ikke ha makt. Makten er saligheten. Men Listhaug reddes av en annen rett enn den som stortingsflertallet lener seg mot. Hun kan gå etter at bålet er slukket, ja egentlig før det tennes, til en annen maktposisjon som norsk statsrett gir henne og som er forankret i folket: å bli stortingsrepresentant. Hun reddes av vår konstitusjon.
Problemet for Stortinget som moraldomstol og som (kvasireligiøs) skriftestol er å finne en begrunnelse for den moralkodeks hun har forbrutt seg mot, og at hun virkelig har begått en «synd». Det er da man tyr til begrepet anstendighet . Man i realiteten er dette et (opportunistisk) forsøk på å oppheve politikken forstått som forholdet mellom «venner» og «fiender». Kravet om om anstendighet er nå alle enige om. Anstendighet skal prege retorikk, politikeres omtale av hverandre. Nå er alle blitt «venner». Listhaug forlater sin post, men ikke som en angrende synder. Hun karakteriserer den behandling hun har fått, men hun er ikke anstendig. Hun bekrefter bare hvilken uforbederlig og halsstarrig «synder» hun er. Hva i all verden skal man gjøre med slike? Bannlysning vil ha sin begrensning. Her er ingen mulighet for ekskommunikasjon fra Stortinget. Hun har sin plass i Stortingsalen som katten mellom hermelinene. Litt spraglete er de vel. Hvite milde kristelige sammen med røde marxist-leninister.
Anstendighet
At det fins regler som er «over» politikken, sier seg selv, slik som reglene i logikken, matematikken, grammatikken. Slike regler kan bidra til å sikre oss at kunnskap om anvendes på en adekvat måte. Anstendighet er i bunn og grunn et moralsk begrep. Og rent abstrakt kan det være konsensus om anstendigheten. Praktisk sett er det umulig. Til eks. vil jeg og mange med meg mene at Listhaug ikke har vært behandlet anstendig. Stortingets flertall er ikke enige i det. Dette er en konflikt om forholdet mellom påstand og realiteter.
En retorisk analyse av det som har skjedd i Listhaugsaken, avdekker et meget betenkelig trekk ved norsk rikspolitikk. I følge de regler for retorikk (som bør anvendes i rettssaker) vil det første krav være å redegjøre og begrunne en adekvat/sann oppfatning av sakens realiteter («docere»). På dette grunnlag er det `talerens` oppgave å fremme en bestemt avgjørelse fra dommernes side ved å påvirke og bevege dem («movere»). Det skjer ved de midler det talte ord gir mulighet for ved språklig utsmykning («ornatus»), også ved gester, fakter og ansiktsuttrykk slik at dommeren påvirkes i hjerte og sinn. Det er på dette punkt retorikken kan trå feil. Man neglisjerer sakens innhold og realitet og ender med bare å påvirke for å fremkalle en bestemt dom. Det er Støres rolle retorisk vurdert. I bunnen for en slik fremgangsmåte ligger en falsk oppfatning av hvordan virkeligheten erkjennes som har rammet vår kultur. At jeg føler meg krenket og såret, kan jeg nok gi uttrykk for, men det gir meg ingen spesiell kompetanse eller rett til å opptre som dommer i spørsmålet om påstanders forhold til den virkelighet påstandene referer til.
Man bør også være oppmerksom på begrepet «anstendighet». Det hører hjemme i den borgerlige kultursfære og betegner gode moralske manerer, i denne sammenheng ved bruk av språket, men også holdninger og handlinger. I pene borgerlige hjem spiste man med kniv og gaffel, bannet ikke, men var heller ikke religiøst påtrengende. Anstendighet kan også brukes i multikulturalismens tjeneste. Det blir «ufint» å påpeke eller kalle «en spade en spade» når man tar opp innvandringsproblemene. Listhaugsaken har også en kultursosiologisk side.