2006 Sildestim i blått hav. Foto: Sara Johannessen / Scanpix

Av og til, gjerne i forbindelse med konflikter av ymse slag, spør jeg meg selv hvordan det er mulig for den andre å se så annerledes på en sak som for meg virker så åpenbar? 

I barndommens nabolag var det stadige feider over store og mindre saker blant gutta. Ikke at jentenes forhold var hverken mer fredelige eller harmoniske, men vi levde nok i to ganske forskjellige verdener, så min viten om deres historie er begrenset. Vi hadde typer som vi var nokså enige om at brøt spillereglene. Noen var endog såpass at de var fryktet.

Det kunne dreie seg overdreven brutalitet, eller at det kunne finne på å pryle mindre gutter.

Jeg husker spesielt en episode, hvor en av de skumle gutta hadde svingt nevene uten forståelig grunn for ‘nte gang. Jeg så hvordan noen av kompisene smisket og innyndet seg hos ugjerningsgutten etterpå. Jeg forsto ingenting. Her hadde fysaken nettopp fått en av gutta til å blø neseblod og grine, og de andre var servile.

Jeg spurte hvorfor de ikke hatet ham i det minste litt, så det syntes. Svaret jeg fikk husker jeg ennå:

– Han har aldri gjort meg noe.

Det var et skifte for meg. Det var en tidlig erkjennelse av at min erfaring ikke automatisk er andres. Det du erfarer behøver ikke likne det fjerneste på det jeg erfarer, selv ikke om vi opplever det samme-samtidig.

Jeg slet med det jeg opplevde som ellers stødige kameraters feighet og unnvikelse. Det gikk på respekten løs. Ikke bare det, det ga en ensomhetsfølelse, og en vanskelig korrigerbar undring om det var meg det var noe galt med, siden jeg ikke var like fleksibel og sosialt smidig som mine like.

Som med de fleste andre oppvekstproblemer tok den mer eller mindre påtvungne sameksistensen slutt, og jeg begynte å velge mine omgivelser utfra hva jeg satte pris på hos andre.

Tidlige tegn

Det forundrer meg stadig hvor tilsynelatende stabilt personligheten dannes gjennom oppveksten og danner tolkningskart for resten av livet. Vi tilpasser oss med mer eller mindre hell, men vi tilpasser oss til hva? Hva er tilpasning uten definisjon? Er målet en flytende moral, avhengig av samfunnets stadige skiftende behov, eller er det konstante, varige kvaliteter vi burde dyrke og verne om?

I dagens klima med sterke krefter som lefler med identitetspolitikk og dens forutsigbart elendige påvirkning på ellers nokså friske samfunn ser vi dette i grell karikatur. Det som frontes som omsorg for de «svake», er bare et umettelig behov for makt. Makt over de «elendige» og derigjennom også makt over språket og massene. Det er et spill bare makten profiterer på. Hvem vil vel være for evig elendig, om alternativet kunne vært å stable seg på bena å dra sin egen vekt, ta ansvar for eget liv, med ansvaret og selvrespekten som følger med? 

Hvordan skal man så kunne bli sitt beste selv? Spørsmålet er evig aktuelt. Sokrates var klar over betydningen av verdien av det, men er våre makthavere virkelig særlig interesserte i selvstendig tenkende masser? Jeg våger påstanden at det er det siste de ønsker. De vil ha funksjonelle elementer i maskineriet, med det skal ensrettes.

De vil påvirke oss i ønsket retning fra vugge til grav. De vil sikre at ingen blir for eksentriske hverken i tanker eller livsførsel. Til dette formålet har de et rikholdig assortiment av metoder, hvor massemedia, eller medstrømsmedia synes viktigst. Makten vet de har en pålitelig kraft i disse tradisjonelle nyhets og aktualitetsmediene. Stadig flere reagerer med motstand og fortvilet forargelse over bla. NRKs intenst politiserte barne- og ungdomsprogrammer, hvor målet er at alle skal enes om de samme verdiene, uansett hvor sprø de måtte fortone seg for de av oss som ikke deler disse «verdiene». Det er mørkt, men det er bare én sannhet om man vil være i det «gode» selskap.

Jeg noterer meg forøvrig håpefullt at stadig flere er lei og trett av denne programmeringen. For de av oss som ikke finner oss til rette i denne klamme folden, er det å likne med å være i et livslangt selskap, hvor gjestene er intetsigende og vertinnen er ubrukelig til å lage mat. Verre enda er at man forventes å smatte velbehagelig, klappe seg på magen og takke overstadig for deilig mat, mens man lengter begjærlig på å slippe ut så man kan kaste den unevnelige masse opp. 

Sivilt mot og motstandskraft mot dårskap og brutalitet betinger at man har begreper om rett og galt. Mangler det, er man som Petter harepus som galopperer i det klare, hvite lyset fra bilen, uten en sjanse til å velge en mer hensiktsmessig utvei. Man er et offer for andres forgodtbefinnende.

Annonser

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]