I dag måtte jeg forklare for en amerikansk venn hva som har skjedd i norsk politikk, som kunne resultere i oppløsning av regjeringen nærmest over natten. Jeg fant det frustrerende.
Tatt i betraktning at Hillary fikk fortsette valgkampen sin uanfektet og med moralsk støtte fra en samlet norsk presse og politikerkorps etter å ha spredd statshemmeligheter på nett,
solgt uran til russere, bestilt falske beviser mot Trump og knabbet donasjonspenger fra Bernie og lidende barn på Haiti, så måtte dette være den største krisen siden Romerrikets fall.
Dette var en svart dag for Norge. Ikke på grunn av tapet av Listhaug, men fordi vi kan se tapet av demokratiet. Dette var dagen da form vant over innhold. Følelser over sak. Vi står på terskelen til et emokrati, med nye spilleregler.
I The moaning of life reiste Karl Pilkington til Taiwan for å delta i en begravelse. Når man samler familien for et bittert arveoppgjør, er det kanskje vanskelig å fokusere på årsaken til at man er der. I en sådan stund kan taiwaneseren leie inn en profesjonell gråtekone til å tute og oie seg i begravelser. Pilkington prøver etter beste evne å lære faget, men blir veid for lett mot ekspertene som har hulket foran speilet siden de gikk i bleie. Han mangler troverdighet.
Mitt tips til Erna er å fylle tomrommet etter Listhaug med en slik gråtekone. I den nye politiske virkeligheten vår ville hun vært en bulldozer. Enhver motsigelse på tinget ville blitt møtt med en teatralsk lidelse som ville fått alt fra tiggende romfolk til italienske fotballspillere til å fremstå som Rambo. Bare ordet Acer ville tvunget frem minner om de kummerlige arbeidsforholdene til asiatene som skrur sammen laptoper.
Rykter om dagslønnen til filippinerne i Støres gamle investering Clipper ville utløst en tsunami av tårer og prompte avskjedigelse av halve Stortinget.
Read it and weep, Erna.