Etter den grusomme terroren på Utøya konkluderte jeg i kronikken, «Konservativ revolusjonær», i VG 5. oktober 2011, med at det nye hatet mot Arbeiderpartiet ble båret opp og representert ved massemorderen Anders Behring Breivik. Der konkluderte jeg også, trekvart år før retten, at Breivik hadde en narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Den siste konklusjonen kan jeg stå for også i dag, det kan jeg ikke med den første. Den var bygget på en slutningsfeil, som at når man ser en sort svane, så slutter man av det at alle svaner er sorte. Breivik hadde jo vært medlem av FrP, men han er en idosynkrasi og Gjørv-utvalget har fastslått at det morderiske rommet han ble gitt av ansvarlige myndigheter var for stort. Bildet av alt for mange politifolk fra beredskapstroppen i en alt for liten gummiflåte er et sinnebilde på det.
Forestillingen om hatet mot Arbeiderpartiet er trolig en sosial konstruksjon. AP fikk tvert imot mer sympati etter 22. juli. AP og AUF opplevde rekord i parti-innmeldinger. Personlig kjenner jeg ikke mange som er hatske i forhold til Arbeiderpartiet, men mange kan ikke utstå at multimillionæren og hedgefond-spekulanten Jonas Gahr Støre tråkker rett inn fra de persiske teppene i Holmenkollen til ledervervet på Youngstorget. I etterbyrden kan det faktisk se ut som det er FrP som er hatet, og at Sylvi Listhaug har blitt en sentral moralsk markør for om man er et godt eller et fælt og ondt menneske. Det er nok å vise til en lokal debatt mellom en FrP-leder i Levanger og en venstresidesympatisør på Facebook forleden: – Nu tror jeg det er på tide at Rinnanbanden holder kjeft!
Bloggeren George Godding avdekket forleden at det var en PR-rådgiver i AP som koblet Listhaugs utspill til Utøya-terroren. Det tok spin-doktorene en hel arbeidsdag å koble Listhaugs utspill til Utøya-filmen. I enhver sak er det altså minst to parter som har aksjer i saken, og gjerne en tredjepart i tillegg. Slik George Gooding fremlegger det, har det vært i Jonas Gahr Støres’ interesse at Sylvi Listhaug skulle fremstå som et ondt menneske. Men Hadia Tajik var da de facto enig i at det å ta statsborgerskapet fra fremmedkrigere var et produktivt forslag da Anders Anundsen fremmet det.
– Dette er et nødvendig tiltak. Når det er personer som planlegger å bli fremmedkrigere, og politiet har god grunn til å tro det, så trenger politiet bedre virkemidler for å forhindre det, sa Ap-nestleder Hadia Tajik til NRK.
APs valgnederlag og partiets #Metoo-kampanje snudde opp ned på det. Det ble nødvendig å vise avstand til hovedfienden FrP, og noen måtte tas. Listhaugs omstridte Facebook-post gjorde det altfor lett for AP, selv om Listhaugs ærend slett ikke var et forsøk på å skyve maktfordelingsprinsippet ut av balanse. At det var en lite gjennomtenkt post er en sak for seg. Men professor Johs Andenæs sto i sin tid hardt på at politiske ytringer måtte ha et særlig vern etter at Kjuus-saken var ferdigvasket i Høyesterett 1997. At Høyesterett kom til en annen konklusjon vekket da også oppsikt, også i akademia og presse.
I boka «The Human Stain» kan vi lese om Coleman Silk som møter sitt Waterloo ved Athena College fordi han bruker ordet «spooks» når han omtaler to fargede studenter som aldri møter til forelesning. At «spook» har en dobbeltbetydning la ikke Coleman vekt på i forelesningen, fordi han antok at studenter og lærere forsto hva han mente ut fra konteksten. Journalist Michiko Kakutani sa dette om Philip Roths, «The Human Stain» (Menneskemerket): – Det er en bok som viser tidsåndenes skapende og destruktive kraft!
Alle bør lese den for å forstå sin tid, mener jeg. For Sylvi Listhaugs skjebne som justisminister kan leses inn i samme optikk som Philip Roth har. Hatet mot FrP-ere generelt og mot Sylvi Listhaug spesielt, er det samme her hjemme som det Coleman Silks møtte på Athena College, eller for den del det inferno som Sherman McCoy møter i Tom Wolfes fortrinnlige roman, «Bonfire of Vanities», etter at han ved et uhell har rygget på en farget gutt.
Akademikere heier altså gjerne på mangfold, og mange skriker etter flere kvinnelige professorer og vil ha flere etniske minoriteter inn i forskerstillinger. Likevel sier brorparten av studentene nei til Sylvi og dette om FrP-ere generelt, ifølge Universitas, 3. mai 2017:
– De har snevert kultursyn
– Frp-velgere er enkle
– Frp har en ideologi som ikke er forenlig med forskning
– Sannhetssøken er det siste jeg forbinder med Frp
– De dumme er fortsatt dummest!
De a priori påstander om at FrP-ere er dumme, er altså et uttrykk for flokkdyrmentaliteten i akademia og presse. Jörgen Huitfeldt, redaktör på Kvartal, og tidigere programleder i Sveriges Radio, anskueliggjør det på denne måten: (..) Före hösten 2015 kunde det vara riskfyllt för en journalist att uppfattas som alltför intresserad av migrationens baksidor. Många kolleger har genom åren förpassats ut i marginalen, ut på journalistisk ökenvandring, för att de uppmärksammat problem som invandringen till Sverige fört med sig. Jag har själv avstått från potentiellt kontroversiella reportage för att undvika problem (…)».
Den skamløse Shurika Hansen trosset likevel den dominerende diskursen og forsvarte Sylvi Listhaug «(…) med hele sin norsk-somaliske pondus, mens innfødt blitzungdom skrek unisont «Ingen rasister i våre gater» i bakgrunnen. Tre av dem som holdt appell til støtte for Listhaug, er født i utlandet – Tyrkia, Iran og Somalia. Rasisme-kortet biter ikke på dem (Halvor Foslis formuleringer på Facebook)». Fosli er en av dem som har fått smake kulturkjerringene og kulturkaillenes forakt. Da Fosli kom med en debattbok om utviklingen i Groruddalen, skrev Adressas selvkronede konge, Johan O. Jensen blant annet at boken ikke gir plass til samtidig imøtegåelse.
Dette var selvsagt et helt fullstendig meningsløst argument mot boken av Jensen. Boken er en monografi med bruk av kvalitative metoder, og således et helt legitimt sosiologisk produkt. Alexander Zlatanos Ibsen har redegjort for dette i Tidsskriftet Minerva. Ibsen er sosiolog med doktorgrad fra University of Arizona; doktoren har ingenting å utsette på det metodiske grunnlaget i Foslis bok. Hva skal man da si til sånne noksagter som Jensen? Ingenting. En får vel bare holde med dem til doktor’n kjem!