Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
annonse
annonse

Den 22. juli 2011, etter å ha hentet sønnen min i Oslo, gikk vi forbi regjeringskvartalet på formiddagen. Vi tok deretter toget til Kongsberg og gikk rett på skogstur. Sønnen min som da var 7 år gammel spør om det noen gang vil bli krig i Norge. Jeg svarer bestemt nei, så forteller jeg ham det som senere føles som rein løgn. Det vil alltid være fred i Norge, det vil aldri være angrep eller krig, vi er et trygt land.

Han nøyer seg med svaret og hopper videre. Det samme sa min mor til meg da hun leide meg gjennom bomber og krig i Mogadishus gater. Slapp av, sa hun, det vil snart bare være fred rundt deg. Jeg trodde på henne, akkurat slik min sønn trodde på meg.

Senere når vi kommer hjem slår vi på TVen. Oslo er i brann, det er blodige mennesker på TV-skjermen. I dag husker han den blodige dama som kameraene fokuserte mye på, jeg husker henne også veldig godt. Hun er symbolet på angrepet som først rammet regjeringskvartalet og så Utøya noen timer senere.

annonse

Et par uker etter det igjen står jeg på en scene og holder en appell rett etter ordføreren i vår by. Han er sterkt preget da han også er AP-mann og en av de overlevende er et lokalpartimedlems datter. Hun har overlevd fysisk, men har mentale skader. 10 000 mennesker dukker opp til det som skulle være en appell for 1000 mennesker. Det ble samhold i Kongsberg. Vi tente de vakreste faklene og røde roser sto i været. Solidaritet, varme og kjærlighet triumferte over hat.

«Det har vært en bombe, mennesker er drept» sier de på TV. Den lille gutten ser på meg og gråter. Du sa det aldri ville bli krig i Norge, mamma. Du løy. Jeg bryter sammen, dette minnet meg om bombene i Somalia, jeg flyktet fra bomber og drap, men bomber og drap fant meg.

“Slapp av, mamma. Vi er på verdens tryggeste sted,” sier en av skuespillerne i filmen og går videre med dagen sin etter at en bekymret mor ringer inn og forteller om det som har hendt i Oslo. Lite visste hun om at dette skulle bli den verste tragedien etter andre verdenskrig og at hun skulle befinne seg midt i et angrep.

annonse

“Bare slapp av, vi er på leir. Det er gøy”, sier en av skuespillerne, slik Utøya skulle vært for alltid uten den tragiske hendelsen som fikk vår nasjon ned på kne.

“Jeg bare håper ikke det var en muslim. Det blir et helvete” sa en av de muslimske skuespillerne. Jeg kan tenke meg at han flyktet fra bomber og krig selv, akkurat som meg. Og at han aldri ønsket å oppleve det igjen.

Det samme sa jeg også 22 juli. Min største frykt var at en muslim sto bak, hvordan skulle vår nasjon takle et islamistisk terrorangrep? Aldri om jeg ville trodd at høyreekstremistisk terror var mulig. Men terrorangrepet på Utøya beviste oss feil. Islamister har drept flere tusen etter 2011. Enda flere tusen kommer til å bli drept, ekstremister har som mål å skade flest mulig.

De forfekter en farlig ideologi, om den er høyrevridd eller venstrevridd eller islamistisk, det er et farlig tankegods bak det hele. Noe som må bekjempes og unngås med alle midler.

Farlige konspirasjonsteorier

Etter de første skuddene satt fjortenåringen min livredd ved siden av meg og syns at filmen var vanskelig å se på. Han var bare syv år gammel da terroren rammet vår nasjon. Syv år senere så vi filmen, han var paralysert av frykt. Jeg måtte minne ham på at det bare var en film. Til det slo meg hardt, det er en sann film, en sann historie, med sann sorg og alle skuddene representerte det terroristen ønsket, nemlig å utrydde AUFere.

Jeg kunne ikke lyve for min sønn, dette var han jo vitne til som 7-åring, dette skjedde i hans generasjon, det er skrevet i hans historie. Han måtte bare se filmen videre, som illustrerer vår tids verste tragedie etter andre verdenskrig. Utøya-filmen, som jeg har gruet meg lenge til å se. Den har vi jo alle i vår generasjon sett utspille seg, den sitter tett på oss alle.

Jeg bestemte meg for å se filmen etter å ha vært vitne til noen grove og urealistiske konspirasjonsteorier om Utøya. Disse grusomme konspirasjonene gikk ut på at AUF selv planla aksjonen. At det var en tunnel som hjalp de viktigste ut av øya, at de svakeste døde fordi de ikke tilhørte denne gruppen.

annonse

Dette er voksne mennesker som på nett sprer en helt grusom usannhet, de blir trodd på av mennesker som ikke klarer å stille kritiske spørsmål. Det kan vi ikke tillate, det kan vi ikke la skje. Det er den samme hatet som kostet oss 77 liv, men nå har vi mer kunnskap. Vi kan ikke fortsette å aksepter at slike usannheter sprer seg i sosiale medier.

Fortsatt sitter min 14 åring ved siden av meg, det er en stund siden han så opp på skjermen. Han gjemmer ansiktet for det meste. Filmen er for sterk, han vet at historien er sann. Jeg vet at historien er sann. Så lover jeg han en ting. Jeg skal ikke akseptere at historien gjentar seg, ikke uten å ha bidratt til støtte til ofrene. Ikke uten at jeg har satt meg i ofrenes situasjon. Det må faktiske hele vår nasjon.

Terroren rammet ikke bare AUF, den rammet hele vår nasjon, la oss bekjempe alle som vil bidra til mer av det samme. “Ingenting av det som skjedde er din feil,” sa en skuespillerne på slutten av filmen til en annen skuespiller. Det samme håper jeg at vi sammen kan si til AUFerne. Ingenting av det som skjedde er deres feil. Vi må alle ta ansvar. Aldri mer 22 juli.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon