Og det blir bare verre – om tro og følelser avgjør valgene våre. Det er ødeleggende for demokratiet, for det gir oss Emokratiet. Resultatet av å ikke ville vite!
Det begynner med å ikke vil se – verden slik den er. For de fleste holder det å tro; ikke minst troen på sin egen persepsjon. En virkelighetsoppfatning som blir til gjennom observasjon og erfaring, over lang tid, og i flokk (ofte omtalt som ekkokammer), hvor man tenker i tilvendte tankebaner og skaper fasttømrede forestillinger om virkeligheten.
Mange tilegner seg klippefast tro på overordnede autoriteter. For å slippe å se eller undersøke selv lar de seg overmanne av sympatier for, og antipatier mot. Et ferskt eksempel er Dagbladets sak om ambulansesjåfør Erik Schjenken. En sak som nå endelig er avgjort i Høyesterett og demonstrerer Dagbladets manglende evne til å se en annen virkelighet enn sin egen.
Mange flere eksempler kan nevnes. Det kan ikke lenger kalles enkeltstående hendelser. Det blir kultur, rettere sagt ukultur. For når journalister lar seg rive med i følelsesgaloppen og ”plystrer på mobben”, da har de forbrutt seg mot alt det pressen egentlig skulle stå for: Å bidra til ”– en offentlig debatt med opplysning, kritisk ettergåelse av hverandres meninger, søken etter sannhet og gode løsninger,” for å sitere Hadia Tajik.
Det er fristende å sitere mer av Hadias artikkel i Aftenposten. I første linje i påfølgende sitat lanserer hun etter min mening en løgn, som blir fulgt opp med noen sannheter:
“En justisminister som sprer konspirasjonsteorier, en statsminister som beklager, et stortingsflertall som samler seg om mistillit, en avgangstale i martyrenes tegn og en ny justisminister som lover å være minst like konfronterende som den forrige.”
I min verden er dette en løgn pakket inn i flere sannheter. Den blir lettere å svelge da.
Å si at ”Ap mener at terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet” er ingen konspirasjonsteori. Det er i aller verste fall en spissformulering. Noe Hadia lenger nede i sin artikkel, og med fete bokstaver er absolutt for: ”Ytringsfriheten handler om å fritt kunne uttrykke sine meninger. Men det handler også om å gi rom for motstand og krass meningsbrytning, der noe av målet er å bringe samfunnet videre gjennom ny innsikt.”
Her kan jeg bare konstatere at, ja … jeg opplever dette utsagnet som sannhet, og denne nye innsikten har altså Hadia gitt meg! For i dette tilfellet kan jeg nå skille mellom sant og usant. Det er at Sylvi snakker sant om Ap og at Hadia snakker usant om Sylvi! Spørsmålet må derfor bli: Vet Hadia dette? Nei, hun vet faktisk ikke at hun lyver! Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.
Hvorfor er det slik at de ikke vil vite?
Mentale investeringer! Vi investerer alle i våre livsløgner. Det er vanskelig å tenke, og mentalt anstrengende å finne den hele og fulle sannhet. Fordi helheten blir for stor til å ta inn i travle arbeids- og familieliv, nøyer vi oss med de mindre og delvise ”sannheter”. De livsbejaende store sannheter blir dermed omgjort til de mange mindre livsløgner – noe som fører til tidlig mental død. Det som også kalles for konservatisme. Noen ganger med radikal eller ekstrem foran. Det å hoppe litt rundt, shoppe litt rundt i meningslandskapet, er den beste medisin mot dette. Men det gjør man jo ikke når man tenker i flokk! Der er det sympatier og antipatier som styrer tenkemåten.
Om vi hever dette litt opp og ser det hele fra et overordnet plan, slik som Marie Simonsen nylig har sagt det, så kan vi observere at de som investerer mest og hardest i sin forestilling om små virkeligheter ofte er de som mentalt dør først. De dør likevel så langsomt at de fremdeles innbiller seg at de lever. De blir mentalt til det som kalles stivsinnede personligheter; ute av stand til å se en sak fra to eller flere sider. Og, merkelig nok, som i dødskrampe, er de ytterst aktive i sine forsøk på å få alle andre til å tro og mene det samme som dem selv. Er ikke det den største tragedie for journalister? De som virkelig skulle ha alle muligheter til å utforske all verdens forskjellige standpunkter og ståsteder i meningslandskapet.
Eller som Hadia sier det: ”For hvis sant og usant blir sidestilt, som om de var likeverdige, da står vi igjen med bare sterke meninger uten substans. Da står vi også igjen uten evne til å forandre samfunnet vårt til det bedre. For hvis sannheten dør, og alle utsagn er relative, da dør også samfunnets utvikling.”
Jeg håper Hadia tar til seg det hun selv har skrevet. Men det ville nok føre til en virkelig påskeoppstandelse det politiske Norge.