Jeg har jobbet nå i snart 15 år i olje og gass. For det meste offshore. Jeg startet nederst i bore-mud tankene, og rengjorde de med høytrykkspyleren, uten mye utdanning. Som innleid kontraktør var det innlysende hvem som skulle gjøre den jobben på boreriggen.
Men det var en start. Og snart forsto jeg hvor store forskjellene var mellom grupper av ansatte. Offshore var ikke offshore, og bare ytterst selektiv statistikk kunne vise millionlønninger til «alle».
Å bli ansatt i et oljeselskap ble derfor raskt et mål. Etter 10 år og en altetende arbeidsholdning, med tvilsomme turnuser i ymse firmaer på utallige plattformer, så åpnet selveste Statoil døren og ønsket meg velkommen inn.
Så jeg vil si jeg har et godt tverrsnitt av livet her ute og hvordan oljearbeideren tenker. Men hvordan skal butikken, som nok har 50 gode petroleums-år igjen, styres fremover?
Den overbærende politiske korrekte bevegelsen har nådd oss for lengst. Klimasaken er et godt eksempel. Der har aktivistene fått satt dagsorden, mens olje- og gassindustrien har sett ned i gulvet og lavmælt akseptert sin nye status.
For meg så ligner klimasaken mye på hvorfor katolikkene begynte å betale avlat. Pådriverne er hellig overbevist. Det er noe religiøst over dem begge. Nemlig for å sikre at du ikke havnet i en fryktelig varm plass i fremtiden, så betal heller så det svir i dag. Tilstå og gjør bot for dine antattes synder i dag, og det kan gjøres underverker med din påståtte fremtid.
Her snakker vi om moralsk langtidsinvestering, uten reklamasjonsrett. Å være kritisk mot dette reageres med som om det skulle vært kjetteri, selv i 2018.
Ingen kan med stor troverdighet overbevise meg om noen av delene, selv om vi ikke helt totalt kan utelukke noen av fremtidene. Men det virker som folk, da som nå, når de påståtte lærde taler om ørken og ild, så trigges fryktresponsen, og penger flyttes til en ufruktbar og villedet søken etter løsninger. Men det føles jo riktig, og med det appelleres det til de fleste.
Sikkerhet og vilkår
Vi som jobber i denne industrien har måttet se avtaler endret, og arbeidsvilkår svekket. Mange har blitt oppsagt. Bedriftene bruker også sin styringsrett oftere på viktige saker uten reell debatt. Vår streikerett og handlekraft er mye redusert pga. ensidig negativt fokus fra de fleste medier.
Mange bekymrer seg for sikkerheten i en slik virkelighet. Beslutningstagerne på kontorene i land, som ikke sitter på en olje- og gassbombe, får mere handlingsrom til å diktere og spekulere i tall.
Dødsfall skjer fremdeles her ute. Den siste store var helikopterulykken på Turøy. Jeg var passasjer på det helikopterets nest siste tur. Det å skrive i 13 kondolanseprotokoller ute på jobben, gjør noe med deg. Det får en til å tenke.
Jeg tror på Teknisk Ukeblad, når de skriver om at det har blitt farligere på norsk sokkel.
Samtidig så har olje og gass en særbeskatning på 55%, pluss den vanlige selskapskatten (23%
Så milliardene dundrer inn i statskassen, selv i såkalt lavkonjunktur perioder.
Men mange av de som i stor grad er negative til vår drift, nyter store overføringer av naturressursen vi har temt, og som er lokomotivet i AS Norge. De ønsker pengene over statsbudsjettet, men vil ikke vite hvor de kommer ifra. Money doesn’t stink, sies det.
Videre så har staten vært gavmild til det de mener er gode formål. Selv om oljefondet er stort og tilsvarer 1,4% av verdens aksjer idag, så blekner det mot den store stabelen av fremtidige regninger i form av f.eks. småfeite statlige pensjoner. Så vi har ingenting reelt på bok, det er allerede lovet bort i nær fremtid.
Å endre navn til Statens Pensjonsfond var jo veldig ærlig, om ikke annet.
Men om ikke olje- og gassindustrien er lønnsom nok til å stagge utgiftene til vedtatte ordinære goder, hva skal vi da se til? Særskatt til alle selskap?
Så har vi det kommende navneskiftet til Statoil. equinor? Uten stor forbokstav, og en form og farge som ingen forbinder med vår kjernedrift. Det stråler ikke selvtillit og representasjon akkurat.
Vi i Statoil fikk se en lengre live sending med adm. dir. Eldar Sætre, der det nye navnet ble lansert. Hvis man så den sendingen med anti-PK filteret på, så var det mange punkter å notere.
Blant de jeg husker, så var det under intro videoen en påfallende og veldig fargerik sammensetning av mennesker, der du kunne se t-skjorter med «the future is female» og minst en av bokstavene i LGBTQIAPK var representert. Virtue signaling på høyt nivå her altså.
Videre i Sætres tale foran de nesten blendahvite, så var flere av Jordan Petersons nøkkelord for når du antageligvis blir indoktrinert tilstede. Equality, diversity, inclusivity, etc.
Jeg tror dette er et velment forsøk på å navigere dagens PK landskap, men ikke en arbeider i kjeledress å se på den 30min lange seansen som brukte mye media. Ikke en arbeider på vindmøller en gang.
En skal heller ikke glemme at toppene i selskapet unnet seg store inntektsøkninger (s116) i fjor, og nå snakker de varmt om dette navnebyttet.
Det er hverken ønsket av arbeiderne eller det norske folk, og omdømme eksperter ser på dette som selvmål.
Men nå skal vi bytte navn. Det vil koste minst 250 millioner. Og det rett etter krisetider og krav til moderasjon fra alle de ansatte. Alt dette skaper ikke et positivt engasjement og samhold, men det skaper heller enda mer avstand og irritasjon til det hele.
Konsernledelsen har fått svært dårlige karakterer i de årlige interne undersøkelsene de siste årene. Dette vil absolutt ikke hjelpe til neste gang.
Så om Sætre & co tar to, og setter en fot i bakken, så vil de skjønne at equinor bør plugges og forlates.