Vår nye konservative bevegelse har sett en stor fremvekst de siste årene. Dette har ligget i eimingen lenge og er en helt naturlig motreaksjon på det blindsporet som den vestlige verden har kjørt seg fast i.
Begrepene «venstre» og «høyre» har mistet sin betydning, og står igjen som hule identitestmarkører. Det ideologiske hegemoniet som nå sitter med definisjonsmakten bruker ofte «høyreekstrem» som en merkelapp på alle som ikke faller inn under deres egen paraply. Dermed har de ved sin egen logikk plassert seg selv som «venstreekstrem». Denne ideologiske aksen som de benytter seg av er ikke økonomisk betinget, men er heller en verdi-kulturell akse. Økonomiske standpunkt er sekundært i denne definisjonen. Det som omtales som «høyresiden» i moderne politisk kontekst er i sannhet en «venstreborgerlig» liberalisme som er altfor villig til å gi etter for krav og press fra radikale «venstresosialister».
Det ideologiske fellestrekket hos denne «venstresiden» kan summeres opp i et ord; syntetokratisk. I denne sammenheng er ordet «syntetisk» en betegnelse på en mekanisk, kunstig og unaturlig tilnærming til livet. Man kan betegne hele denne hegemoniske «venstresiden» som et syntetokrati. Syntetokratiet springer ut av modernismen og moderne tankegang. Kjernen i denne syntetiske tankegangen er tuftet på en naiv overbevisning om lineær progresjon, «evig vekst», «moralsk fremskritt» og «likhet». Dette syntetokratiet er ikke bærekraftig i kraft av sin interne logikk.
Den moderne verdensorden søker til enhver tid å underlegge seg flere og flere sider av tilværelsen. Den jobber for å sentralisere mer og mer makt under sin superstruktur, samtidig som at den ignorer behovet for lokale tilpasninger og egenskaper. Denne prosessen underminerer seg selv, og kommer til å fortsette helt til syntetokratiet kollapser under sin egen vekt. Dette skjer på grunn av at slike strukturer blir topptung og stadig mer byråkratisert. Et eksempel på dette fra historien er Sovietunionen, men Sovietunionen er på ingen måte unik i dette henseende. EU er også et globalistisk prosjekt som nå vakler under sin egen vekt. Men kroneksemplet må være det globale bank- og finanssystemet. Finanskrisen i 2008 er bare smakebiten på hva vi har i vente hvis vi ikke tar de riktige grepene.
For å si det veldig enkelt; det finnes ikke noe som vokser inn i himmelen, og «historiens endepunkt» er ikke et utopia. Kollapsen som modernismen frembringer kommer til å ta plass over flere dimensjoner.
Økologisk er dette også allerede godt på vei. Ifølge Dag Jorund Lønning, forfatteren av Jordboka, så taper vi ca. 0,5 %- 1 % av den dyrkbare jorden hvert år globalt ved at vi utarmer matjorden vår. Dette er fordi jordsmonnet blir redusert kun til et «vekstmedium» og ikke som en levende helhet som vi mennesker er i symbiose med. Dette er fordi vi har en mekanisk tilnærming til livet der alt blir redusert til sin laveste fellesnevner. Økosystem og folkegrupper har over hundretusener av år tilpasset seg sine lokale omgivelser. Og vi mennesker har tradisjonelt sett funnet frem til lokale løsninger som har sikret vår sameksistens med resten av naturen. Hvis man forstyrrer den lokale og naturlige balansen, medbringer dette fatale konsekvenser. Derfor er denne syntetiske og moderne tankegangen en direkte trussel mot vår overlevelse.
Kjærlighet er også noe som reduseres til sin laveste fellesnevner. Kjærlighet er kun betraktet som kjemiske og «mekansike» prosesser i hjernen, fri for sine metafysiske størrelser. Derfor lider også kunsten samme skjebne som resten av samfunnet. Edelhet i moderne kunst er så å si fraværende.
To andre viktige dimensjoner hvor syntetokratiet også ignorer lokale tilpasninger, er kultur og politikk. Kulturelt sett er vi konfrontert med en oppløsning av tradisjoner og identitet. Tradisjon og identitet er det som gir oss en retning og et fellesskap som et folk. Dette er en nødvendig forutsetning for et velfungerende samfunn med høy tillit.
Et eksempel på en særnorsk tradisjon er odel. Odelen er eldre enn grunnleggelsen av Norge og blir referert til som en etablert sedvane både i Frostatingsloven og Gulatingsloven. Og Grunnloven av 1814 stadfester i § 107: «Odels- og Aasædesretten maa ikke ophæves.» Odel garanterer ansvarlig forvaltning av jord og gods på tvers av generasjoner. Odelen knytter mennesket til jorden og landet, og gir oss som et folk røtter og tilhørighet.
Problemet i seg selv er ikke at slike syntetiske systemer før eller siden kollapser. Problemet er derimot at det drar med seg mange uskyldige i dragsuget når det først velter over ende. Syntetokratiets dager er merket og vil komme til en ende. Spørsmålene i denne sammenheng er bare hvor voldsom vil omveltningen til et nytt system være? Greier vi å gjennomføre denne omveltningen fredelig? Hvor mye vil gå tapt før syntetokratiet møter sitt endelikt? Og hvor lang tid vil dette ta? Jo lenger dette får holde frem i sitt spor, desto større og mer smertefull blir kollapsen.
Når det kommer til vår egen bevegelse bør vi bruke begrepet konservativ eller tradisjonalistisk for å betegne den politiske vekkelsen som pågår over hele Vesten. Det utslitte begrepet «høyre» inneholder ikke lenger betydningen av hva vi er. Fordelen ved å konsekvent bruke begrepet konservativ eller tradisjonalistisk er at disse begrepene er mye mer treffende og beskriver bedre hvem vi er. Samtidig distanserer dette oss fra den globalistiske og borgerlige «høyresiden» som egentlig opererer under de kultur-ideologiske betingelsene til «venstresiden».
Dette er en kulturell kamp på et dypere plan enn politikk om barnehageplasser, rentefot og skattelette. Selv om slike saker i og for seg er viktige, så handler denne kampen om nasjonens grunnlegende identitet og samhold. De egentlige motsetningene er mellom det lokale og organiske på den ene siden og det sentraliserte og syntetiske på den andre siden. Med andre ord Den Naturlige Orden mot Syntetokratiet.
Det etablisamentet som nå er på vei ut er en sammensmeltning mellom en nyliberal globalistisk «crony capitalism» på den ene siden og en kulturell «ny-marxisme» på den andre siden. Det disse har til felles er at de begge er barn av modernismen.
Det syntetiske venstreliberale hegemoniet er godt organisert og har flere mennesker som jobber fulltid mot god betaling for å spre sitt narrativ. «Venstresiden» har, siden de fikk definisjonsmakten i samfunnet, dannet et nettverk bestående av diverse interesseorganisasjoner, journalister og andre grupperinger. Millioner av kroner fra både private og offentlige midler pumpes inn i denne ideologiske sumpen av diverse NGO’er og andre organisasjoner for å vedlikeholde hegemoniets verdensbilde.
Dette nettverket av organisasjoner jobber aktivt og systematisk for å undertrykke enhver fri og åpen debatt som ikke bekrefter deres eget verdensyn. Dette har sitt utspring i modernismens reduksjonistiske og totalitære tankegang.
Denne tankegangen er «mekanisk». Den trenger derfor alle sine bestanddeler i sitt ideologiske maskineri til å kverne i takt. Hvis ikke går det i stå og kollapser. På grunn av dette frykter alle som tilhører modernismens menighet en fri og åpen debatt der «dissidenter» får komme til orde. Nettopp fordi dette representerer en eksistensiell trussel mot deres mekaniske og totalitære ide-hegemoni.
Disse gruppene i hegemoniets «sump» representerer kun en marginal gruppe mennesker. Til tross for dette har de greid å fremstille seg som forkjempere for den allmenne interesse. De gjentar og referer til hverandre som sannhetsbevis for sin egen ideologiske virkelighetsoppfatning. De fremstiller ofte seg selv som representanter for «de undertrykte» og er på konstant leting etter nye «ofre» som de kan hegne om. Denne smale gruppen mennesker som har tilrøvet seg definisjonsmakten har ofte en helt forskjellig bakgrunn fra de som man angivelig skal beskytte. De tilhører en «snakke-klasse» som skyver alle verdens «ofre» foran seg for å oppnå sine mål om en «global» og «liberal» verden.
Hvis vi i den konservative bevegelsen skal komme oss noen vei og bli en reell politisk kraft med tyngde så trenger vi også flere folk som jobber på fulltid med å bringe frem vårt narrativ og vår verdensanskuelse. Vi må organisere oss og danne et økosystem av organisasjoner innenfor politikk, kultur, underholdning, media, miljøvern og andre samfunnsområder. Det er viktig å skape en synergieffekt mellom disse forskjellige initiativene, slik at vi gjør hverandre sterkere.
Vi kan ikke regne med å være enige i alt, men det betyr ikke at man ikke kan samarbeide om felles mål. Vi må ha en pragmatisk holdning og se på det større bildet og på generasjonene som kommer etter oss. Det innebærer også prinsipet om «Don’t punch right». Skal vi ha en sjanse til å overleve må vi ha en felles front der man ikke «tar avstand» fra hverandre. Men heller utvikle en internkultur der man kan være saklig uenig på enkelte punkter. Det som uansett binder oss sammen må alltid være et overordenet mål om nasjonal frihet, selvstendighet og selvråderett. Og i opposisjon til de etablerte globalistiske kreftene som selger ut Norge gradvis, bit for bit.
Dette innebærer at vi fronter en realpolitikk innen både forsvar, utenriks, økonomi, landbruk og matproduksjon. Vi trenger en politikk som gjør Norge robust og uavhengig under kommende globale kriser. Hvis vi er forberedt, kan man faktisk komme godt ut av en krisesituasjon og ta en ledende rolle i gjenoppbyggingen av en mer tradisjonell og bærekraftig samfunnsorden her i Vesten.
Så langt har vår bevegelse i stor grad bestått av dugnadsinnsats og iherdige idealister som har jobbet frivillig uten lønn på sin fritid. Dette er et livsviktig element som vi må ta med oss videre, dette er selve livsgrunnlaget for bevegelsen. Men vi trenger også folk i full stilling som kan jobbe med dette på heltid. Resett er et godt og profesjonelt eksempel på dette. Men det er plass til mye mer enn Resett i dette nye miljøet som nå vokser frem. Denne kombinasjonen av profesjonelle som jobber for bevegelsen på heltid sammen med dugnadsinnsats fra aktivister er helt essensielt skal man ha en mulighet til å ta et oppgjør med definisjonsmakten og syntetokratiet. Vi kan ikke slå hegemoniet i deres eget spill, derfor må vi definere nye regler og ta initiativet.
Vår styrke er i vår lidenskap og dedikasjon. Vår taktikk må være disruptiv og asymmetrisk informasjonskamp. Vi må påpeke hykleriet og dobbeltmoralen, latterligjøre og skandalisere status quo. Vi må angripe syntetokratiet ved å avsløre deres falskhet og dermed underminere deres troverdighet. Vi må snu diskursen og sette premisset for debatten. Vi kommer ikke noen vei før vi har endret det ideologiske klima i Norge, og vi er faktisk allerede godt på vei.
Vi må fravriste definisjonsmakten ut av hendene til disse syntetokratiske globalistene og erstatte det med naturlige sunne verdier basert på en lokal og organisk tankegang. Dette vil faktisk på sikt dempe konfliktnivået mellom forskjellige grupper i samfunnet, og mellom forskjellige sivilisasjoner, når man begynner å respektere hverandres naturlige avgrensninger. Dette er fordi vi oppnår en harmoni mellom sfærene. Eller for å si det på en annen måte; gode grenser gir gode naboer.
Det må være et hårreisende skue for den eldre og mer hederlige venstresiden å bivåne forfallet til sine «ideologiske etterkommere». De konservative kreftene på venstresiden trenger faktisk vår hjelp til å ta et oppgjør med galskapen som har spredt seg som en pest blant egne rekker. Her må vi være åpne til pragmatisk samarbeid på tvers av gamle skillelinjer.
Det nye konsensus som skal bære oss fremover som en nasjon og kultur er ikke nådd enda. Men en pekepinn på hvordan den kommer til å se ut er at den bør innheolde sterke elementer av tradisjonelt liv og lære.
Det er lett å tro at løsningen på dagens problemer er å «skru tiden tilbake». Men tiden ruller ikke tilbake selv om den går i sykluser; den oppfører seg heller som en spiral. Derfor bør vi bytte ut modernismen og troen på «det evige fremskritt» med en futurisme tuftet på tradisjonelle og bærekraftige verdier.