Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre og andre i partiet hans vil bruke 22. juli-terroren mer fremover og knytte hatretorikk til massedrapsmannens grusomme handlinger. Sylvi Listhaugs politiske retorikk er av Støre satt i en slik sammenheng.
En av venstreelitens hatobjekter nr. 1, politiet, fikk unngjelde til de grader i Gjørv-kommisjonen, noe sikkert med rette, men først og fremst renner det meste nedover og samfunnselitens skyldfrihet er slående.
I hvem sitt bilde er politiet skapt? Hvor mye handlingskraft har man egentlig ønsket hos politiet opp gjennom årene? Politirolleutvalget av 1981: (…) «Politiet vil alltid og bør alltid være tallmessig underlegent i forhold til oppgavene. Politiet vil måtte velge mellom oppgavene. Et demokratisk samfunn kan ikke tåle et politi som løser alle sine oppgaver». (…) Elitens holdning nedtegnet i akademisk distanse til sine borgere gikk «troll i ord».
Og den politiske «urfrykten» for sitt eget indre forsvar, politiet, ble vel avslørt av daværende AUF-leder Eskil Pedersens første tanke om at politiet begikk statskupp da han befant seg på Utøya. Jaja, kanskje ikke det verste å bebreide ham for når man befinner seg i terrorens midte med opplysninger om en «politiuniformert» galning som skyter rundt seg.
Det spørs om ikke denne tankegangen likevel er mer fremtredende enn det som kommer til overflaten. Selv når verden har endret seg til de grader med islamsk terror som en reell og overhengende ytre trussel mot vestlige samfunn, inkludert Norge, vil ikke det «statsbærende» Arbeiderpartiet lytte til tunge politifaglige råd: Enklere inndragelse av statsborgerskap (med domstolskontroll) og generell bevæpning av politiet på permanent grunnlag.
Dette er tiltak som forhåpentligvis gir politiet flere muligheter til effektivt å avverge terrorhandlinger mot den norske befolkning. Trenger vi hatretorikk for å påpeke at Arbeiderpartiet ikke ivaretar egen befolkning godt nok? Selv er Støre og andre trygt ivaretatt av topptrente, bevæpnede livvakter fra, ja, nettopp politiet.
Hvor sviktet Arbeiderpartiets sosialdemokrati når gjerningsmannen vokste opp i selveste lykkeland? Dette burde være et hovedtema fremover. Arbeiderpartiet har hatt politisk hegemoni siden andre verdenskrig og er selve hovedarkitekten for vår grunnleggende tenkning om «en for alle, alle for en».
Men kommer alle med? Hvor mange aktører sviktet gjerningsmannen mens han var et barn og ungdom? En oppvekst som må beskrives som direkte skadelig ut fra det som er offisielt kjent. Det forventes ikke at ofrenes pårørende skal innta det perspektivet, men politikere må gjøre det, også Arbeiderpartiet. Men det er lettere å bedrive skyldfordeling om retorikk enn å se seg selv i speilet.
Hvis, om ikke når, vi får et islamistisk terrorangrep i Norge, som ikke rammer en utpekt politisk gruppering, men en vilkårlig valgt folkemengde, f.eks. i Oslos Karl Johan, hvem skal Støre bebreide da? Ikke politiet, det løpet er vel kjørt etter Gjørv-kommisjonen, og når vi nå vet at politiet har bedt om enda flere redskaper i terrorbekjempelsen og i det minste sagt ifra om sine behov. Men eliten med sin politiskepsis vil nok alltid finne feil hos politiets handlemåte: Enten for «skarpt» eller for defensivt.
Den opplagte syndebukken vil likevel være Fremskrittspartiet og Listhaug og andre, deriblant Resett, som har kritisert negative sider ved islam og innvandringen til Norge. De har vel rett og slett skapt legitimitet for islamsk terror på grunn av sin ikke-integrerende rolle, slik Arbeiderpartiet tenker det. Støre har jo tidligere villet forby religionskritikk som en del av rasisme-lovgivningen. Noe av det samme som til og med Høyres Erna Solberg begir seg ut på når hun brukte begrepet religiøs rasisme i forbindelse med kritikk av en ung muslimsk kvinne som ytret seg alt annet enn dialog-orientert overfor det norske samfunn.
Men til Arbeiderpartiets Støre igjen: I striden om Muhammed-karikaturene tilbake i 2006 inntok han ikke noe forsvar for ytringsfriheten og han mente selv etter Charlie Hebdo-drapene i 2015, at det ikke var viktig å forsvare retten til å bedrive «blasfemi». Trenger man konspirasjonsteorier for å påpeke hvordan Arbeiderpartiet aktivt svikter vestlige, inkludert norske verdier?
Var Listhaugs utsagn hatretorikk eller bare litt spissede, politiske formuleringer om et Arbeiderparti som nok en gang strever med å finne løsninger på samtidens mest alvorlige samfunnsutfordringer? Ser vi en rød tråd fra tiden før andre verdenskrig og «det brukne geværs» politikk hos regjeringen Nygaardsvold?