Jeg har sett ofte at folk svarer på spørsmålet om de er kristne, med å hevde «nei, jeg har min egen tro, jeg». Undersøkelser viser at folk mer og mer forlater de tradisjonelle dogmene og trospåbudene, og danner seg sin egen variant av troen, basert på hva som appellerer til dem personlig, hva de forbinder med det kjærlige og opphøyede og hva de finner logisk og meningsfullt.
Dette liker selvsagt ikke den mere dogmetro delen av kristenheten, og i diskusjoner med dem, har jeg ofte fått høre at jeg ikke har rett til å kalle meg kristen, fordi jeg verken tror på jomfrufødsel, treenigheten eller soningsdøden. Alle religioner synes å være svært konservative, og har gjennom alle tider forsøkt å bekjempe det de kaller kjettere; troende som velger andre retninger enn dem selv. Men innenfor det som var Norges religion gjennom mer enn 1000 år, er takhøyden i ferd med å bli høyere og høyere for personlige varianter av troen. Man har akseptert at homofile skal få vies av kirken, helvete vies svært liten plass i forkynnelsen, mens dogmet om at Jesus døde for våre synder synes å være mer seiglivet. Men generelt mener jeg bestemt man kan si at selv innenfor kirken selv, praktiseres mer og mer en form for trosfrihet, som ikke krever tilslutning til bestemte dogmer for å kunne inkluderes.
Selv er jeg ikke teolog, men har interessert meg for troens tilblivelse helt siden ungdommen, og bortsett fra en kort periode som ateist, har jeg alltid hatt en personlig tro. Ikke fordi jeg har angst for livet eller for døden, ikke fordi jeg trenger en falsk krykke for å klare å leve, heller ikke fordi jeg håper å leve videre etter døden, men simpelthen fordi jeg har en indre fornemmelse av at vi mennesker, til tross for våre primitive egoer, har en guddommelig kjerne innerst inne. Det er altså en form for følelsesmessig opplevelse av selv grunnideen med livet. Akkurat som jeg får en indre, opphøyet følelse av å høre vakker musikk, betrakte vakker kunst eller lese/lytte til briljant, logisk argumentasjon, så tiltaler tanken meg om at en guddom satte den åndelige delen av livet i gang, ikke ved å skape jordens og menneskenes elendighet, men ved å knytte en guddommelig gnist til det hele. Jeg anser altså, som de gamle gnostikerne, at livet har to opprinnelser, den jordiske og den guddommelige, eller himmelske. Men dessverre ble Jesu enkle kjærlighetslære kuppet av den tidens jødiske skriftlærde, og i stedet for å bli en tro helt uten dogmer og troskrav, ble selve grunnlaget for kristendommen at du ikke kan være kristen uten å tilslutte deg visse troskrav. Å tro på kjærlighet, barmhjertighet, fred og inkludering ble altså ikke nok. Hvilken tragedie.
Og dessverre ser vi at store deler av menneskeheten holder som sitt ideal den mer primitive og nær sagt dyriske levemåte, der fiendtlighet, motsetninger, krig og dominans styrer deres livsførsel, mens kun en mindre del, ser ut til å følge de idealene som Jesus forkynte, om å elske, tilgi og be for sine fiender. Opp mot Jesu idealer synes Muhammed å være en motsetning; En religiøs leder som mer og mer sto frem som en krigsherre, en erobrer og en dyrker av egen makt. Jesus fulgte sin lære konsekvent til den bitre enden; Han visste hva som ventet ham, nemlig grov tortur og verdenshistoriens mest brutale og grusomme henrettelsesmetode. Men han forsøkte ikke å rømme. Tvert imot, han oppsøkte sine forfølgere, og idet han åndet ut, beseiret og knust, tilga han dem alle sammen. Jesus var konsekvent til det siste, Hans egen overbevisning om sin egen læres riktighet var så sterk, at midt i torturen og legemets ondeste lidelse gjorde han som han hadde lært sine disipler; Han tilga dem som drepte ham.
Jesu lære har gjennom 1000 år bidratt til den vestlige sivilisasjons utvikling, der tilgivelse og ikke hevn, har fått større og større innpass gjennom århundrene. Selv om våre styresmakter nok henger noe etter, ser man dette særlig hos de yngre generasjonene; Ungdommens evne til å vise forståelse og til å ville inkludere annerledes tenkende, er etter min mening beundringsverdig. Jeg har sett det gjennom mer enn 30 års virke som lærer, hvordan barn og ungdom viser sin toleranse og sitt ønske om inkludering overfor hverandre. Joda, den mere primitive delen av menneskenes drifter popper også opp, men i stadig mindre og mindre grad, slik jeg ser det.
Gjennom de siste tiårene har vi mottatt stor innvandring av mennesker med opprinnelse i en helt annen religion og helt andre kulturelle verdier enn dem vi har fremelsket i våre land. Jeg ser ikke bort fra at mange av dem også har gjennomlevd en form for sivilisering av sine verdier, vekk fra primitiv hevnkultur henimot nestekjærlighet og inkludering. Mange innvandrere klarer seg godt i vårt land, og gledelig nok, viser andre generasjon at de ønsker og makter å bli helt og holdent assimilert i vårt samfunn og tar til seg våre verdier og gjør dem til sine egne. Det er selvsagt meget gledelig, og det lover godt for vår fremtid!
Likevel står det ikke til å benekte at en del mennesker sitter så fast i en patriarkalsk hevnkultur fra et hjemland som ikke har vært gjennom den religiøse og kulturelle utviklingen som vårt eget land har vært. Vi må for all del ikke lukke øynene for at flere land i verden fremdeles praktiserer kjønnslemlesting, flerkoneri, ekteskap mellom eldre menn og småpiker, blodhevn, æresdrap og tvangsekteskap. Dette må vi selvsagt ikke forsøke å underslå i et ønske om harmoni og imøtekommenhet. Slike ting må aktivt slås ned på, forhindres og reageres mot. På dette området ser det ut til å ha oppstått en farlig splittelse i vårt egen land. Politikere og aktivister som har valgt å fokusere på de uakseptable sidene ved enkelte innvandrergruppers ukultur, har med stor urett blitt stemplet som rasister og fascister og blir forsøkt kneblet og utstøtt fra samfunnets offentlige ordskifte. De som står for denne splittende retorikken, gjør en stor feil, etter min mening. De forhindrer at de som er ofrene for den grove ukulturen opplever støtte fra vårt storsamfunn, og de blir dobbelt ofre, både ofre for sin klan og sin slekts overgrep, og ofre for den norske venstresidens benektelse av ukulturen.
Selvsagt har vi også de rene rasistene, de norske som virkelig har fordommer og som hater innvandrere. Men disse utgjør en stadig mindre og mindre gruppe, og de som kjemper mot ukultur som tvangsekteskap og æreskultur, blir av visse «antirasister» helt feilaktig slått i hartkorn med disse. En stygg strategi.
Men tilbake til det jeg begynte med, nemlig den religiøse dimensjonen av livet, den som innebærer en tro på at menneskene har en kjerne av guddommelig medmenneskelighet, kjærlighet og fredelig sameksistens. Om dette er en fellesmenneskelig evne, så må selvfølgelig også våre innvandrere inneha det samme. Og joda, det synes jeg vi ser mange eksempler på. Når muslimer velger å danne en menneskelig ring rundt synagogen i Oslo, som en reaksjon på terror mot jøder, eller når muslimsk ungdom tilbyr seg å vaske vekk stygg tagging på en islamkritikers hus, så er det selvsagt uttrykk for det samme ønske om fredelig sameksistens og forståelse for hverandre. Jeg har truffet en god del muslimer med akkurat den samme forståelsen av sin religion som den jeg selv har av kristendommen. De krever å få ha sin egen forståelse av sin tro. Og det er ikke tvil om at Muhammed var inne på et annet spor i den første delen av sitt liv. Som sagt, så er jeg ikke teolog, men så vidt jeg vet, anså Muhammed Jesus som et ideal og han forkynte et budskap som ikke var svært ulikt fra Jesu’.
Disse muslimene, som setter fredelig sameksistens og sin personlige oppfatning av troen over den dogmatiske, vil jeg si utgjør vårt fremtidshåp for et fortsatt sivilisert samfunn. De unge som ikke underkaster seg forfedrenes hevnkultur eller trospåbud, men som finner sin egen vei, basert på hjertets tillit til Gud og kjærlighetens kraft, viser vei fremover. Måtte de bli sterkere enn de dogmatiske, de hevngjerrige, de som søker konflikt og motsetninger.
(Teksten er tidligere publisert på Sverre Avnskogs blogg)