illustrasjonsbilde. Foto: Berit Keilen / NTB scanpix
annonse

I hovedstrømsmediene har det de siste tiår eksistert et par allmenne sannheter om samfunnet som har vært opplest og vedtatt som fakta, uten videre debatt. En av de vedtatte sannhetene har vært at venstresiden har bestått av høyt utdannede, retorisk sterke og dermed insinuert implisitt smarte mennesker som man bør lytte til. Tankegods og meninger som venstresiden har fremmet har blitt framstilt som et gode for samfunnet, mens motsatt side har vært egoistiske og kun opptatt av å berike seg selv.  

Når den tankerekken dras videre, så blir da globalisering, suverenitetsavståelse til EU, fri innvandring, og andre såkalte progressive tanker, uomtvistelige goder, som de intellektuelle har skjønt, og hvor enhver motstander ikke har forstått sitt eget beste. I tillegg til overlegen intellektuell kløkt fra sine høyt utdannede yrker som tilnærmet uten unntak er i offentlig eller statlig sektor, finansiert av kapitalistene de intenst misliker, så er de også moralsk overlegne. Styringsmålet har vært å gjøre det moralsk rette, og være den beste i klassen til det, samt følge enhver internasjonal konvensjon, uansett relevans for dagens samfunn. Tall, konsekvenser og rasjonalitet har vært, og er, sekundært.

Sjarlataner og snyltere

annonse

Men hvor faktuell er denne fortellingen mediene og samfunnsaktører har målbært de siste tiår? Hvor mange av de med lang skolegang hos SV, partiet med størst andel av de såkalte intellektuelle, jobber i yrker som ikke er lønnet av staten, eller det offentlige? Er det i det hele tatt noen av disse som jobber i binære yrker, yrker hvor svaret kan tallfestes, og hvor et rett svar eksisterer, hver gang.

Hvor mange av disse menneskene hadde overlevd hvis menneskene de forakter og betegner som simple, ikke hadde levert matvarer til butikkene, strøm til hjemmene deres, samt bygget hjemmet deres i første omgang. Hvor mange hadde hatt lønn til å betale for 40-kroners kaffen på en hip cafe i Oslo uten at personer med andre evner enn bare retoriske evner, og A i skriftanalyse om norske forfattere innen modernismen hadde betalt inn store mengder skatt, og i stor grad finansiert deres stillinger.

Pratmakere

Veldig få av de såkalte intellektuelle har kompetanse innen andre felt enn myke felt, felt uten klare svar, hvor drøfting, retorikk og omstendelige prosesser for å avklare enkle saker er kjennetegn. Fagfeltene de opererer innen subsidieres av arbeidere fra privat sektor og av forhatte kapitalister. En gigantisk arbeidsstokk innen disse sektorene, sammen med andre eskalerende statlige utgifter gir et stadig økende strukturelt underskudd som dekkes inn fra Statens Petroleumsfond Utland, enn så lenge.

Disse menneskene er pratmakere, retorisk sterke personer, som fører substansløs dialog. Retoriske evner har historisk sett vært dratt fram som tegn på kunnskap og intelligens, men er man kongruent nok, med gode talegaver, så kan ethvert falsum presenteres som fakta. Historien er full av personer som kun hadde snakketøyet, skrivetøyet og simple meninger, men som allikevel sier det på riktig måte, og dermed fremstilles som klok. Utallige av dagens forfattere må sies av være retorisk sterke, men når de deltar i samfunnsdebatten, ser man at det ikke nødvendigvis korrelerer med kunnskap. 

De såkalte intellektuelle og moralske kapasitetene skulle i kraft av sitt intellekt vært i stand til å møte motstand i debatt med den største enkelhet, og beseire sine motstandere med ren fornuft og kløkt. Men er det virkelig sånn det foregår i dag? Avdøde Per Fugelli, venstresidens Messias – er en av dem som strødde om seg med selvfølgeligheter, utopiske tankerekker, og ytret seg om både smått og stort, og hvor fellestrekket var at budskapet og meningene ikke behøvde å ha rot i fakta/terrenget, men i stedet var basert på Fugellis eget personlige kart.

annonse
annonse

Fordømmelser og sjikane

Personer som argumenterte mot ham ble ikke møtt med saklig debatt, men med fordømmelse, bås-setting og ble i stor grad tillagt meninger de ikke målbar for å skremme dem fra debatten. Andre eksempler er en av nåtidens «moralsk overlegne» politikere, Eivind Trædal, som eksemplifiserer til det fulle hvor langt det er mellom liv og lære hos den såkalte intellektuelle elite, sist observert i Dagsnytt 18 den 19. mars.

Disse personene bedriver i minimal grad rasjonell argumentering, men legger nivået så lavt i sin debattform mot meningsmotstandere at nivået senkes til barndommens kjekling hvor man kranglet om hvem som hadde den sterkeste pappaen.

Internett som allemannseie og sosiale mediers inntog de siste tiår har endret maktbalansen, og definisjonsmakten er ikke lenger selvsagt for venstresiden. De såkalte intellektuelle, være seg politikere, journalister, debattanter, kjendiser eller andre som tidligere var enige om 99% av sakene, og kun varierte i grad av patos og overbevisning i sin framføring, møter ikke nå bare motforestillinger innen samme gradbøyning av enighet, men diametralt motsatte syn på verden.

I møtet med andre synspunkter og uenighet er det ikke intellektuelle, sindige, rasjonelle debattanter som trer fram i lyset og argumenter for sine synspunkter. Det er svulstige svadageneratorer som i mangel på logikk og fakta å hekte argumentene sine, avkles som de svovelpredikantene de er der, der de utbasunerer hat og mobber personer med andre meninger enn dem selv. Personer som ser sakene fra flere sider, som evner å stille kritiske spørsmål, og bringer til torgs faktuelle opplysninger, angripes som smålige, som hatske og fiendtlige, når de i sin enkelhet tar sitt samfunnsansvar på alvor der de forsøker å føre en saklig, faktabasert debatt.

annonse

Har rett uansett

Diskusjoner med de «moralsk overlegne» er som å diskutere hvilket bilmerke som er best, bare for å oppdage at de du diskuterer med ikke engang vet hva en bil er. Spør du noen av dem som roper høyest, og fordømmer alle andre med andre meninger, om basale spørsmål som om de kan si noe om antall mennesker vi er på jorden i dag, hvor mange vi var i 1950, og hvor mange de estimerer vi blir i 2100, så har de muligens svar på det første, men kan ikke redegjøre for de andre spørsmålene.

Kobler man deretter Statens Petroleumsfond Utland (SPU) opp mot antall mennesker på jorden, så evner mange ikke engang å dividere antall milliarder (eller tusener millioner som det visstnok nå heter i debatten) på antall mennesker på jorden.

Uten basiskunnskap innen flere fagfelt som matte, økonomi, historie og mer, så stiller man med et stort handikap i politiske diskusjoner. Når man kobler dette sammen med en av de sterkeste følelsene menneskene har, følelsen av å være en god person som gjør det rette, så får man en meget uheldig blanding av skråsikre, uvitende mennesker, som i mangel på evne til å argumentere rasjonelt, istedenfor forsøker å kneble debatten.

Lettvint omgang med fakta og selektiv bruk av kilder, samt voldsomme krav om godkjente kilder fra meningsmotstandere gjør mange usikre i møte med moralsk høyverdige debattanter som lener seg på det at de er for det gode, mens de selv stempler alle andre som onde. Man skal være rimelig kunnskapsrik og hardhudet når man skal argumentere mot mennesker som baserer sine synspunkter med utgangspunkt i at de er moralsk overlegne, og som tillegger motparten meninger de ikke har, for ytterligere å demonisere dem og synspunktene deres.

annonse

Mobben som har hatt definisjonsmakten er ikke intellektuelle i ordets rette forstand, det ville betinge evne til objektivitet og rasjonell tenkning. De er en gruppe ideologisk overbeviste personer som ervervet seg posisjonene til å sette dagsorden, i roligere tider etter andre verdenskrig, og som nå kjemper med alle midler og metoder for å opprettholde meningsmakten og unngå utfordring av deres vedtatte sannheter.       

I tillegg til at det er uansvarlig, er det ei heller ingenting moralsk høyverdig eller en intellektuell elite verdig å være ignorant, uvitende og lukke øynene for konsekvenser og andres meninger.

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon