Storbritannias daværende statsminister, Gordon Brown, sa i anledning den globale klimakonferansen i København i 2009 at «vi har 50 dager på å redde verden» (TV2.no 19.10.09). Store ord. Men hvor reelle er disse dystopiske klimakatastrofe-visjonene?
I fremtiden kan klimaredselen vise seg å ha vært en forbigående galskap i kulturen. Ofte har representanter fra miljøvernbevegelsen og dens representanter spredt mer irrasjonell angst enn seriøs vitenskapelig informasjon. Ett eksempel her er miljøvern-guruen Paul Ehrlich som har kommet med de mest ekstreme spådommer om verdens undergang siden slutten av 1960-tallet. I bladet Humanist nr. 3/1992 blir disse påstandene tatt opp: som f.eks. at på 1970-tallet ville hundrevis av millioner mennesker i Vesten sulte ihjel, havflaten ville stige 80 meter på grunn av klimaendringer, havene ville være døde i 1979, i 1999 ville USAs befolkning være redusert til 22,6 millioner, alle dyrearter ville være utdødd innen 2015 m.m.
Det er ikke første gang i nyere tid at redselen for en kollektiv katastrofe har opptrådt. Menneskehetens undergang ble også spådd på 1980-tallet angående det da nye fenomenet HIV/AIDS.
HIV/AIDS-panikken på 1980-tallet
1980-tallets største undergangstro var AIDS-hysteriet. Media, politikere, forskere, FN, m.fl. sto frem og fortalte oss at menneskehetens undergang var nær med denne nye dødelige seksuelt overførbare kjønnssykdommen. Det som går igjen i all litteratur om AIDS-HIV fra 1980-tallet er uttrykket «epidemi». Allerede før man hadde eventuelle høye dødstall var man sikker på at dette var den nye svartedauen. Og i fulleste alvor gikk diskusjonen fra norske myndigheter på midten av 1980-tallet om bruk av tvang overfor HIV- og AIDS-syke: skulle man tvangsinternere og/eller tvangsbehandle HIV- og AIDS-syke? I boken «AIDS og samfunnet» (Tano, 1987) sies det (side 147): «Det er heller ikke søkt å tro at Norge kan virke som et foregangsland ved å vedta internering eller tvangsbehandling av smittede.» I kjølvannet av dette hysteriet risikerte alle HIV-/AIDS-syke personer på 1980-tallet utstøtelse av det norske samfunnet. «Henki»-saken fra 1987 vakte stor oppsikt i Norge, om Oslo-mannen Henki Hauge Karlsen som ble sparket fra jobben sin bare fordi han var HIV-smittet.
I boken «AIDS – har vi skjønt alvoret?» av overlege dr. med. Magne K. Fagerhol (Gyldendal, 1987) blir det sagt om HIV/AIDS trusselen: «Uten effektive tiltak vil nemlig omkring 1 million nordmenn kunne være smittet i 1995-1996.» Helsedirektoratet gikk i helspinn av angst og begynte å sende ut rundskriv til alle offentlige etater. To av dem, rundskriv nr. IK 2250 og 2251, het «Barnehagepersonell og lærere. Forholdsregler mot smitte». Selv i en uskyldig barnehage lå HIV/AIDS-trusselen på lur på 1980-tallet.
Når leger og helsepersonell slo så hardt på stortromma angående en potensiell AIDS-apokalypse så måtte folk ta det alvorlig. Og hvem ringer man til når verden er i ferd med å gå under? Jo, underholdningsartistene. I 1988 kom Jan Eggums AIDS-Aid-singel ut, med låten «Utenfor», komplett med autentiske Hitler-opptak og en tekst som påminte oss om at HIV- og AIDS-syke i fremtiden ville bli de nye interneringsofrene.
AIDS-angsten gikk spesielt hardt inn på tenåringene. Boken «Den moderne svartedauen?» utgitt som undervisningspublikasjon av Skedsmo videregående skole hadde over hundre sider med tekster skrevet av tenåringer, om deres forhold til sykdommen. En av dem skriver (side 30): «AIDS, vår tids pest, kalles også ´den moderne svartedauen`. Vi må ta konsekvensen av at denne dødelige sykdommen sprer seg så raskt (…) Svartedauen herjet for over 600 år siden og utryddet rundt 1/3 av landets befolkning. Det samme bør ikke kunne skje i vår tid.»
Slike engstelige tenåringer var samlet i ungdomsprogrammet «Diskuteket» på NRK i 1988, i et tema-program om AIDS hvor skoleelever fra videregående skoler fra hele Norge var med.
En 17-åring guttunge fra Kongsbakken videregående skole i Tromsø erklærte: «Æ e 17 år og jomfru no og det skal æ være inntel æ treff ho dama som æ skal gifte mæ og være sammen med for resten av livet.» Ikke siden den kristne middelalderen hadde man opplevd at det var status for en ungt menneske å stå frem som jomfru.
Men de mannlige Tromsø-jomfruene og ellers puritanske 80-talls-jomfruer ventet kanskje forgjeves: i 1986 mente Helsedirektoratet at i 1990 ville mellom 30 000 og 100 000 nordmenn være HIV-positive. Da den tid kom kunne Dagbladet den 17. juli 1990 fortelle oss at antallet HIV-positive i Norge var 916.
Ny tid
I ettertid må man kunne se at HIV/AIDS-trusselen fra 1980-tallet var en totalt overvurdert fare. Denne kjønnssykdommen ble nok epidemi men bare i den tredje verden. I dag vet vi at det stort sett er verdens fattige som rammes av HIV/AIDS. Da er ikke trusselen så interessant lengre. Slik sett er heller ikke det som AIDS-panikken førte med seg så «hot» lengre: monogami, sølibat, seksualmoralisme og den slags fenger ikke an like mye som for 25 år siden. Det eventuelt tragiske er hvis klimakrisen utvikler seg likedan dvs bare rammer Afrika og Asia så vil den fort bli glemt. Unntaket er når et tredjeverdens-problem kan omgjøres til underholdning: innsamlingsaksjoner med kjendiser som bøssebærere, kongelige som gallionsfigurer, politikere som pop-artister. Klimakrisen vil da i fremtiden bli redusert til trendy filantropi for middelmådigheter innom politikk og underholdningsbransjen mens klimaendringsangsten forlengst vil være borte fra våre sinn.
Likhetstrekk
HIV/AIDS-trusselen fra 1980-tallet og klimatrusselen i vår tid har til felles at begge deler mante og maner frem til en forandring i menneskehetens væremåte. Denne lengselen i kulturen etter ensrettet konkretisering: i dag klimatrusselen, på 1980-tallet HIV/AIDS-trusselen, er et nytt felles prosjekt målrettet mot en enhetlig fremtid, en moralsk plattform som skal føre oss sammen inn i en høyere enhet. AIDS-panikken fra 1980-tallet og vår tids klimatrussel er historisk sett både politisk reaksjonære og kulturelt dogmatiske bevegelser.
1980-tallets AIDS-panikk bragte frem maktpersoner med en skjult seksualfiendtlig og politisk-reaksjonær agenda. De krevde en ny sex-moral, et skifte av verdslig livsstil, streng monogami, kort sagt: ett inngrepen i folks privatliv, hvor alle mulige skremselsmetoder ble brukt. De politiske og kulturelle spøkelsene bak AIDS-panikken fra 1980-tallet og dagens påståtte klimatrussel, er den reaksjonære pietismen som det lengtes etter: ett enkelt liv i en forutsigbar kultur, ett samfunnsforbindende prosjekt ikledd en asketisk moral, kort sagt: en verdslig versjon av en knallhard lutheransk protestantisme hvor alle, høy eller lav, sitter nederst ved bordenden.