Hadia Tajik skriver i Aftenposten 24. mars en forsvarstale for Ap og stortingets behandling av Listhaug. Innledningen er såpass fargerik at jeg har konsentrert den ned til haiku dikt:
En avgangstale
konspirasjonserklæring
i martyrens tegn
Vår mistillit ble
et fantasifullt manus
nå venter Sandberg
Plottet på Tv’n
like konfronterende
i andre sesong
Tajik har kanskje en spinndoktor a la Espen Teigen i korridorene? For etter innledningen tar det av. Tajik advarer mot en mer anstendig politisk debatt. Men hun har, som leseren etter hvert får erfare, allerede bestemt hvor anstendighetens grense går. Alt frem til Aps linje er greit. Linjen er ikke rett og logisk. Den synes risset rundt Aps (skiftende) standpunkt. Partiet har slik tegnet seg inne i et slikt landskap man sto i når man lekte kappe-land; et av ulogiske størrelser og plutselige landvinninger, innlemmet i stadig nye standpunkt. Vi har alltid vært i krig med [insert], og [insert] har alltid vært våre venner.
Det er bare to år siden Tajik selv uttalte det samme som Listhaug: «Så lenge den det gjelder kan klage til rettsvesenet i ettertid, er det ingen grunn til å forsinke politiets arbeid med å legge inn domstolskontroll i forkant av en sånn sak som dette». Hvor er meningsforskjellen i Listhaug og Tajiks utsagn? Ligger påskenøtten skjult i Aftenposten? «Gjennom utsagn og handlinger viser vi hverandre misnøye eller begeistring for det som er sagt. Det er klart at alt dette kan føre til at flere oppfører seg mer anstendig – altså i tråd med sosiale forventninger.» Så det hele bunner ifølge Tajik i smak. Det er etikk, hva du tenker, mot moral, hva du sier. Ikke hva du mener med det du sier, men hvordan det (lest i verste mening) kan oppfattes.
Etikk og moral
Har du feil indre meninger, som ved en glipp kommer ut, så vil samfunnet korrigere deg. Slik stortinget korrigerte Listhaug, det er det Tajik sikter til. Men var mistilliten egentlig summen av samfunnets moral? Meningsmålinger viser jo at majoriteten av folket ikke ville felle Listhaug. Det var de såkalt folkevalgte som ville felle Listhaug. Og stortinget trengte ikke si mye, de fleste kunne jo bare ha stemt, lyttet til sin indre etikk.
En (mistillit)stemme er etisk, for den trenger ingen begrunnelse. Den handler om hva du innerst inne egentlig mener. Også det du betviler om du kan si høyt. Men stortinget klarte, i sin lukkede verden av makt, å lage en situasjon der Listhaugs retorikk ble uhørt, og hun slik åpent kunne kastes, fordi majoriteten hadde definert moralen på sin side. Den indre etiske seieren må ha vært enorm for mange. Du ser det, de svulmer av lykke og stolthet. Særlig Moxnes og Støre.
Tajiks «hovedargument» i kronikken har ikke fundament: «Hun (Listhaug) har selv forsøkt å fremstille det som et spørsmål om spissformuleringer og ytringsfrihet. Men ingen av hennes mange tidligere spissformuleringer har utløst krav om mistillitsvotum på stortinget». Hvorfor det mon tro, kan det ha å gjøre med timing og maktkamp, samt en mulig bruk av Listhaug som avledningsmanøver (Acer)? Alt åpnet seg da Rødt gjorde den moralske drittjobben med å stille mistillitsforslaget. Et forslag som var blottet for annen begrunnelse enn den dunstende moralske. Knapt det: «Justis-, beredskaps- og innvandringsminister Sylvi Listhaug har ikke stortingets tillit.» Etter den «begrunnelsen» var det bare å legge egen moral tett opp til det, og siden votere med etikken.
Det er i hvert fall slik at Listhaugs kommentar om inndragelse av pass for terrorister langt fra er den drøyeste hun har kommet med som minister. Godhetstyranni, gullstol, monstre, vin og svin, for å friske opp hukommelsen. Så igjen, hvorfor nå? Det er jo egentlig helt spinnvilt at det foregår under radaren på en nesten samlet fjerde statsmakt. At ord ikke betyr noe. Tilsynelatende. Ord betyr noe først når de er verdifulle for den «gode kampen» som alle Don Quijoter fører på venstresiden. De beseirer vindmølle på vindmølle, mens den virkelige kampen rykker nærmere og nærmere. Det er et forblåst fokus.
Anstendighet og fordommer
Den offentlige debatten er et sted for søken etter sannhet og gode løsninger, ifølge Tajik. Hun er selv en ordkløver som sikter lenge og nøye, skyter sine ord når offeret (Giske) står og gresser. Logger av ordgeværet som en rystet jurist, en som siden både avvæpner og oppfordrer til krass kritikk, for eksempel i kronikker i Aftenposten. Så lenge grensen går ved Aps land.
Hun går til og med «trollene» i møte når hun skriver at: «Det er ikke slik at du må stave alle ordene pinlig korrekt og rense vekk alle kraftuttrykk for å kunne si hva du mener om hva dine politikere gjør for landet ditt. For da er det bare noen som får snakke, og det er de som allerede slipper mye til i radioprogrammer og avisspalter». Nedlatende retorikk? Jeg tror ikke hun eller spinndoktorene så den. Det er slik Ap er blitt; de skyter seg selv i foten.
Den demokratiske jobben Tajik mener folket kan gjøre, har en liten plattform i Norge. Av seriøse aktører av et visst format vet jeg ikke om noen som i like stor grad som Resett slipper til og inviterer meningsbærere av alle slag. Det i form av artikler, intervjuer, innlegg og kommentarer. Noen kommentarer i kommentarfeltet lange som artikler. Flere av dem interessante og informasjonsrike. Men hva mener Tajik om Resett? På Facebook skriver hun:
«Dette er Norge. Dette er 2018. Dette er så langt, eller kort, kvinnekamp og ytringsfridom har kome – at ei kvinne med sterke meninger ikkje kan føle seg trygg. Eg skal gå i tog for deg Sumaya. Og akkurat her er det på plass å legge til: Lik og del.»
«Lik og del.», skriver Tajik og linker til Bergens Tidene som er det tidsskriftet som har tatt det kraftigste, moralske dypdykket ned i «grumset», og der forsøkt å tette «kloakkrøret» Resett.
Metadebatt
Tajik er en massiv forkjemper for et usaklig og uredelig ordskifte. I facebook-kommentaren later hun som om hun ikke forstår at det er en metadebatt. Det hun egentlig snakker om er neppe så mye Jirde Ali, men de for Tajik, heldige meningene Jirde Ali har om den politiske siden Tajik kjemper mot. Det er et ganske ubalansert forhold mellom maktpersoner i viktige stillinger og den demokratiske folkeopinionen i Norge. Og som en konsekvens av det: Hvem som får taletid og talestoler. Kampen kjempes høyt med ordgranater: rasist, fascist, kloakkrotte. Mange løper i dekning; de har mye å tape.
Hvordan Tajik effektivt og kynisk kvittet seg med Giske kommer til å stå som et tekstbokeksempel i en fremtidig utvidet utgave av Gerhardsens «Tillitsmannen». Det harmonerer dårlig med sindige utsagn som: «Kritikk, debatt og meningsbrytning kan gi oss innsikt og bedre løsninger». Tenker Tajik da på meningsbrytningen: Rystet som menneske og jurist? (Når det ikke var begått et eneste juridisk lovbrudd.)
Avslutningsprosedyre
Tajik har en lett match mot Støre. Hun kan ta seg god tid. Sparre litt på Facebook og i Aftenposten. Ytringsfrihet og Støre er to ord som ikke kan nevnes i samme setning, uten at intelligente mennesker trekker på smilebåndet. Støre holdt hender med resten av brigaden i Charlie Hebdo-markeringen. Tolv år etter at han fordømte det å tegne «forbildet» Mohammed, drodler han en plan for et Norge han ikke ser konturene av.
Tajik konkluderer i Aftenposten med at Listhaug har sine egne sannheter i et parallelt univers. Ikke ulikt Ap og stortinget, vil jeg i så fall tilføye. For hvem definerer sannheten? I hvert fall ikke Tajik i et lett rystet innlegg hvor hun planter sannhetens flagg i det nylig kaprete meningsland, uten å på noen som helst måte definere den som noe annet det å være uenig med Listhaugs retorikk. Sannheten er jo at Tajik selv sa det samme som Listhaug, for to år siden! Ærede dommer, jeg har intet å tilføye.